Hege Storhaug, HRS
Det er en svært god grunn til at jeg tar opp kjønnslemlestelse i et omfattende kapittel i min forestående bok Rundlurt (publiseres i august). For maken til manipulering og ”god-dag-mann-økseskaft” fra politisk og faglig hold innen et så ekstremt sensitivt og grufullt tema, tro jeg ikke man finner. For øvrig også fra mediaktører.
Da jeg satte punktum i kapitlet, var jeg rett og slett overrasket selv: Det skitne spillet har i dette årtusenet vært langt verre enn jeg trodde. Det er oppsiktsvekkende hva som passerer som god fisk, og som ikke er annet enn det reneste sludder, og der motivene for de råtne fiskene som legges på bordet i offentligheten, stort sett alltid har et åpenbart bakenforliggende motiv: å stoppe at helkroppundersøkelsen av jentebarn gjeninnføres. Dette var en undersøkelse vi hadde frem til 1993, men som da ble fjernet uten medisinsk begrunnelse i kjølvannet av Bjugn-tragedien. Konklusjonen min er at både toppolitikere og sentrale forskere er livredde for at helseundersøkelser gjeninnføres. Hvorfor? Antakelig fordi det vil bli avdekket at kjønnslemlestelse foregår i stort monn, og at de aktuelle aktørenes påstander i årenes løp om ”hvor flott alle de myke informasjonstiltakene” har virket, avkles som nettopp det de er: et gigantisk luftslott.
I Aftenposten.no kommenterer journalist Inger Anne Olsen tilbudet om helseundersøkelser til utvalgte grupper i risikosonen. Det frivillige tilbudet skal sluses inn som et prøveprosjekt i fire bydeler i Oslo, samt Lier og Drammen kommune fra høsten av. Kommentaren starter lovende: Hun slår fast, gjennom sitat fra Unni Wikan, at ”Det er rasisme å bruke en annen menneskemodell på innvandrerbarn enn på våre egne.” Det er rett og slett rasisme, sier Olsen, og vi er så hjertens enige. Dette har HRS hevdet siden vi startet opp i 2001. Jeg vil for øvrig legge til: Alle barn i Norge er ”våre egne”.
Olsen fortsetter også i oppløftende stil:
Vi tror tallet går ned, vi synes blandingen av trusler og informasjon ser ut til å virke. Men vi vet ikke. Alt som settes i gang av tiltak og forebygging er tuftet på antagelser. Da Institutt for samfunnsforskning (ISF) i fjor vår kartla omfanget, fant de 15 påviste tilfeller av kjønnslemlestelse utført på norskafrikanske jenter i 2006 og 2007. Det er 15 for mange. (…). Men tallet er omdiskutert, og det sier oss uansett ikke stort.
Helt riktig, tallet sier oss ikke mer enn at ISF fant 15 lemlestelser da de var på ”fisketur” i utvalgte institusjoner i landet. Hvor mange fisk det er i havet, vet vi fremdeles like lite om, for å låne antropolog Inger-Lise Liens ord.
Men så svikter Olsen rasjonalitetens ideal: Til tross for at ”bare” 15 tilfeller ble registrert i løpet av to år, skal regjeringen ”innføre det som i praksis er tvungen underlivsundersøkelse som prøveprosjekt. De mest omfattende formene for lemlestelse vil lett kunne ses. Men mange folkegrupper praktiserer former for omskjæring som selv erfarne gynekologer ikke kan fastslå. Hvordan kan da tilfeldig helsepersonell vite det? Det vil kunne føre til feilvurderinger, med påfølgende tragedier for barn og foreldre.”
Nå må Olsen være spesifikk: ”mange folkegrupper” praktiserer altså former for kjønnslemlestelse som er vanskelig å oppdage, sier hun. Hvor mange? Hvem? Hennes påstand går på tvers av internasjonale eksperter. I boken Female Genital Mutilation. A Guide to Laws and Policies Worldwide, av Anika Rehman og Nahid Toubia, gjennomgås land for land hva gjelder hvilke former for lemlestelse som praktiseres. Bildet er tydelig: Type II og type III er definitivt mest utbredt, og det er også disse formene som er lettest å se med det blotte øyet. Man trenger altså ikke være ekspert, eller som en norsk venn av meg sa etter å ha hjulpet to treåringer etter dobesøk: ”Dette kan ingen påstå å ikke se; det var ingenting igjen der” (type II-lemlestelse av jenter med etnisk bakgrunn fra Vest-Afrika). Hvilke feilvurderinger er det helsepersonell kan gjøre? Som dertil blir en tragedie for barnet? Jeg forstår ikke tankegangen, men frykter hun at det at foreldre beskyldes for lemlestelse, mens i realiteten er kjønnsorganet helt inntakt, men avviker fra normalvarianten? Hvordan kan dette slås opp som ”den store faren”, når vi vet at de fleste overgrepene kan ses med det blotte øyet, også av ”tilfeldige” amatører?
Vider sier Olsen:
Snart skal 5- og 10-årige jenter til legen for å vise om kjønnet deres er helt, og tilbake på nytt når de er 15. De vet at om de er blitt kuttet i, kan foreldrene deres havne i fengsel. Er ikke det et nytt overgrep?
Barn er på helseundersøkelse for å ”vise” om ørene og øynene fungerer, med mer. Hvorfor et slikt språk? Kan vi ikke la barn få være barn, eller må vi legge voksnes blygsel inn i debatten, en blygsel små barn ikke har? Ja, ei jente på 10 eller 15 år, kan oppleve helseundersøkelse av underlivet som flaut. Men hvor er tilliten til at helsepersonell både er profesjonelle og hensynsfulle? Skal en antatt blygsel tas mer ”alvorlig” enn kjønnslemlestelse?
Olsen må dessuten forklare om hun virkelig mener at foreldre som forgriper seg på barna sine, ikke skal straffes. Olsen er vel tilhenger av likhet for loven, for hvis en nordlending mener at datterens øre skal kuttes av, og han sørger for at det blir gjort, ja, da skal han vel straffes?
En ny påstand fremsettes: Norsk offentlighet viser ”liten glede over gode nyheter. Som når tall går nedover”. Hvilke tall er det som går nedover? Kanskje Olsen heller skulle vært mer opptatt av å få frem ”en god nyhet” – nemlig den om lemlestede jenter som faktisk får hjelp.
Olsen tar en visitt innom HRS før hun runder av:
Human Rights Service (HRS), med Hege Storhaug i spissen, hevder at kjønnslemlestelse foregår i stort omfang og at det også blir utført i Norge. Det siste er hun alene om å hevde. Storhaug hevder også at grunnen til at Norge ikke beskytter jentene, er at de er svarte. Jeg er redd hun har rett i akkurat det.
Ja, det er riktig – tror jeg – at den politiske handlingsvegringen handler om noe så grotesk som hudfarge. Men HRS er nok ikke alene om å hevde at jenter i Norge blir lemlestet her. Nettopp derfor omhandler en av de mange anmeldelsene vi har levert politiet, et slikt forhold. Mange en kilde på innsiden forteller at dette foregår. Derfor kunne vi levere en slik anmeldelse. Men om vi har rett, ja, det gjenstår å se. Vi kan jo bare håpe på at vi tar feil.
Jf. også kommentaren: Det er neppe nok med dialog – som avdekker usedvanlig klar tale når det er snakk om ukulturen med fysisk avstraffelse av barn.