Integrering og integreringspolitikk

Dette bør være en enkel gjettelek: hvor i Skandinavia tror du politiet selv foreslår at de tilbys kurs på fritiden i arabisk og for å avklare ”misoppfatninger” om ”muslimsk sedvane og kultur”?

Islamske ekstremister på de britiske øyene øker presset for å danne områder og hele byer om til områder der sharia skal gjelde, og der ikke-muslimer skal stenges ute. Det er blant annet pekt ut en rekke storbyer som mål for prosjektet, som Birmingham, Bradford, Derby, Leeds, Leicester, Liverpool, Luton og Manchester. Det snakkes om ”uavhengige islamske stater”. I andre land i Europa er oppsplittingen av samfunnene et faktum. Oslo kommer etter.

På gårsdagens nyheter hørte vi om alle klagene som er kommet inn til Drammen Taxi på grunn av språkproblemer, som førte til at daglig leder, Glenn A. Hole, så seg nødt til å innføre språktesting. I dag kan vi lese at den samme Hole må leve med voldsalarm etter drapstrusler. Men alt tyder på at Drammen Taxi er på rett vei, med rett sjåfør.

Under tittelen ”Frykten for muslimer” forteller barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken (SV) oss hva vi tror. Deretter forklarer han at det vi tilsynelatende tror, er feil. Lysbakkens intensjon er utvilsomt å knuse myter om muslimer spesielt og innvandring generelt, men han ender opp som en klar kandidat til en fremtidig overformynderiminister.

I kveld inviterer Kulturutvalget ved Det Norske Studentersamfund til debatt med utgangspunkt i Velferds- og migrasjonsutvalgets utredning, samt om situasjonen etter 22/7. Grete Brockmann har hovedinnledning, dernest følger et panel bestående av Unni Wikan, Gudmund Hernes, Sylo Taraku og Hege Storhaug. Møtet er åpent for alle.

Oslo seiler inn i en dysfunksjonell fremtid – hvis man eksempelvis tar innover seg de alarmerende tallene over innvandrerbarn født i Oslo som ikke mestrer norsk. Innen få år blir innvandrer i majoritet i hovedstaden. Om en til to generasjoner skal de administrere byen, de skal jobbe og bidra gjennom skatt til fellesskapet. Hvordan skal dette gå bra når seks av ti norskfødte elever i Oslo i dag må ha spesialtilpasset norskundervisning? Hvordan kunne politikerne la denne utviklingen skje? Jo, fordi de så lenge trodde på eget mantra: integreringen går seg til med tiden. De glemte ikke minst kvinneperspektivet, noe Libe Rieber-Mohn vektlegger i dag.

Uavhengig av om man er for eller mot kontantstøtten, synes alle enige om at kontantstøtten er et hinder for integreringen. I dag lanseres to forslag for å løse hinderet: Arbeiderpartiets byrådslederkandidat, Libe Rieber-Mohn, flesker til med at hun skal fjerne kontantstøtten i Oslo. Fremskrittspartiets Per-Willy Amundsen lanserer forslaget om at bare de med norsk statsborgerskap skal kvalifisere for kontantstøtte.

Jeg vet ikke om jeg henvender meg til deg Gud for at du skal redde meg fra Integreringsutvalgets ordrike rapport, eller om det er for å minne deg om at Integreringsutvalget setter sin lit til din eksistens. Men siden løsningen er dialog, tar jeg denne med deg.

Det franske folket er ført bak lyset av myndighetene og statistikere om innvandringens konsekvenser, ifølge en fersk regjeringsrapport. Underkommunikasjonen av faktiske forhold, regelrett forskjønning av tilstandene, kombinert med vide samlebegrep, har skapt fantasifostre om innvandringens tilstander og umuliggjort å føre en forsvarlig politikk. Hvorfor er dette gjort? Antakelig nøyaktig hvorfor tilstanden har vært og er den samme i Norge: Man har ikke ønsket å stigmatisere nye grupper (les først og fremst muslimers dårlig integreringsevne) fordi man i utgangspunktet har ansett urbefolkningen (franskmenn) som fremmedfiendtlige. Den franske rapporten, nylig overlevert statsministeren, legger ikke fingrene imellom: endog salafisters lange skjegg kritiseres i klare ordlag: slikt skjegg er en markør som skaper spenninger og ødelegger det gode samlivet i det offentlige rommet.

Det franske folket er ført bak lyset av myndighetene og statistikere om innvandringens konsekvenser. Underkommunikasjonen av faktiske forhold har umuliggjort å føre en forsvarlig politikk. Hvorfor er dette gjort? Antakelig nøyaktig hvorfor tilstanden har vært og er den samme i Norge: Man har ikke ønsket å stigmatisere nye grupper (les først og fremst muslimer med dårlig integreringsevne) fordi man i utgangspunktet har ansett urbefolkningen (franskmenn) som fremmedfiendtlige. Den regjeringsbestilte rapporten, nylig overlevert statsministeren, legger ikke fingrene imellom: endog salafisters lange skjegg kritiseres i klare ordlag: slikt skjegg er en markør som skaper spenninger og ødelegger det gode samlivet i det offentlige rommet. Rapportens overordnede budskap om en integrering i krise, vitner tittelen om: ”Kan Frankrike ennå integrere innvandrere?”

Muslimer med negativt kvinnesyn skal påvirkes til å endre synet. Gjenoppdragelsesreiser for barn skal bekjempes. Slik skal også tvangsekteskap forebygges. Den danske regjeringen er ikke interessert i dialog om slike forhold. Tvert om skal det kjøres målrettede påvirkningskampanjer mot en del av befolkningen. Helt utenkelig i en norsk kontekst.

Hvis man kjenner til de ideologiske forholdene ved religiøse skoler i Pakistan, så avviser man kontant religiøse skoler basert på islam i Norge. Studier i Pakistan viser at elever ved slike skoler eksempelvis utvikler udemokratiske, kvinnefiendtlige og voldelige holdninger, skriver Rooshanie Ejaz. Ejaz forteller også at seksuelt misbruk er utbredt ved såkalte madrassaer. Dessuten: madrassaer er nesten uten unntak et arnested for å spre politisk islam. Hvis Norge mener alvor med integrering åpnes det derfor ingen muslimske skoler.

I løpet av de siste årene har HRS fått flere og flere ”bekymringsmelding” fra to grupper, det ene er personer som har erfaring fra barneidrett, det andre er personer som har erfaring fra barnehager. Bekymringene handler om hvordan islam påvirker våre barn.

Myndighetene må på et generelt grunnlag si nei til etablering av flere religiøse privatskoler, sier Hege Storhaug informasjonsleder i Human Rights Service til Dagen.

Somaliere er den eneste gruppen av innvandrere som det blir færre av hvert år i Danmark. Mange søker grønnere gress i Storbritannia. Der slipper de visstnok unna fordommer, slik som ”omskåret pirat tygger khat”.

Tre biler ble totalskadd og to biler fikk brannskader på Haugenstua i Oslo like før midnatt. Fire til fem ungdommer ble sett løpende fra åstedet. Politiet etterlyser vitner som har observert unge ”med dårlig samvittighet”. Tja, da kan letingen kanskje bli utfordrende?

Det økende presset fra islam i Frankrike ligger til grunn for 26 nye tiltak vedtatt av regjeringspartiet til Niclas Sarkozy. Tiltakene skal befeste landets sekularitet, nedfelt i grunnloven i 1905. Partiet setter foten ned for religiøse særkrav, offentlig ansatte skal kurses i sekulære prinsipper, det skal bli forbudt å nekte å motta service fra offentlig ansatte på bakgrunn av kjønn, foreldre skal ikke kunne ta barna ut av undervisning av religiøse årsaker, eksamener skal ikke kunne flyttes grunnet religiøse høytider, det private næringslivet skal få tillatelse til å nekte ansatte å bruke religiøse symboler, samtidig som Sarkozy vil, som Jons Gahr Støre, ha kontroll med finansiering av trossamfunn.

En bølge av personran i Malmö beskrives som en del av ”en krig mot svenskene”. Det oppgir unge ranere med innvandrerbakgrunn som motiv for at de raner svenske ungdommer. Ungdomsranerne skryter av sine ugjerninger, og synes at de svenske ungdommene bare er pysete, feige og dumme. – Svenskene gjør jo ingenting, de bare gir oss tingene, sier en av ranerne.

HRS publiserte i fjor et notat som forteller om flyttemønsteret i Oslo. Tallene avdekket at jo flere innvandrere i en bydel, særlig av ikke-vestlig opprinnelse, jo større er fraflyttingen av etnisk norske. Spesielt rammet er bydelene i Groruddalen og Søndre-Nordstrand. I denne forbindelse uttrykte vi forundring over at SSB ikke på eget initiativ har formidlet den dramatiske demografiske utviklingen i Oslo, nettopp fordi en slik segregering neppe er ønskelige for Oslos befolkning. SSB avviste imidlertid en slik utvikling som uinteressant. Det gjør derimot ikke mange av dem som bor i disse bydelene, men det er sjelden vi hører fra dem i offentligheten. Men nå sier en far det rett ut: Han tar ikke sjansen på å la sine barn vokse opp i Groruddalen.

Angela Merkels oppgjør med multikulturalismen i fjor manifesterer seg nå i konkrete integreringspolitiske tiltak: tvangsekteskap forbys ved lov, tiltak settes inn mot proformaekteskap, og for å få permanent opphold i landet må man bestå språk- og kunnskapsprøve.

Det er åpenbart at Regjeringen er i villrede når det gjelder integreringspolitikken. Regjeringens inkluderingsutvalg, som ikke må forveksles med Arbeiderpartiets inkluderingsutvalg, lanserer nå det de kaller en ”dialogomat”. Hva dette merkelige ordet skal bety vet ikke jeg, men det hele baserer seg på at alle som ønsker kan besvare et spørreskjema. Og så heter det at ”Nå kan du bestemme integreringspolitikken”. Jeg tillater meg å tvile.

Danmark har fått ny integrasjonsminister. Søren Pind utmerket seg med usedvanlig klar tale i fjor da han ga uttrykk for hvor trett og lei han var av alt pratet om integrering. Pind pekte på verdimessig assimilering som løsning på integreringsutfordringene. Nå sitter han altså i den øverste politiske integreringsstolen i Danmark. Vil han fortsette med klar tale som varemerke – uten konkrete tiltak – eller vil vi nå se en ny statsråd i Danmark som lager vei i vellinga? Jyllands-Postens kommentator Ralf Pittelkow mener Søren Pinds troverdighet nå er Avhengig av at han bruker de instrumenter han kan som statsråd: regler og lovverk, og et klart budskap om hva som fordres konkret av innvandrere for å bli en fullverdig dansk borger.

Den nye integreringsminister i Danmark, Søren Pind, kan bli den første europeiske minister på innvandrings- og integreringsfeltet som markerer seg som en verdiminister. Pind fastslår at Danmark står i en kulturkamp, der det er viktig å sikre det danske samfunnets fremtid ved felleskap, frihetsverdier og tillit.

Kvinnedagen fikk et noe bestemt uttrykk i Danmark. Fire statsråder måtte gå, to av dem kvinner, og fire nye menn ble satt inn. En av de mest interessante, er Søren Pind som integreringsminister. Pind er kjent for å avvise integrering, men taler derimot varmt for assimilering.