Rita Karlsen, HRS
Hver gang vi mottar slike ”bekymringsmeldinger” kjenner jeg at jeg kvier meg for å skrive om det, til tross for at de samme gjerne ber om at vi skal gjøre det. – Det må komme fram, ingen griper fatt i dette og det blir for belastende for den enkelte selv å ta det opp, er gjerne gjennomgangstonen.
Første gang en slik melding kom, var det fra en far som hadde tatt sin tørn i podens fotballgruppe. Som trener ble han bestyrtet over hvordan barna i ung alder anså det som mest ”hensiktsmessig” ikke å blande seg for mye. Det var nemlig ikke lagånden som sto i førersetet, men etnisk norske versus innvandrere, og han var sjokkert over voldsbruken. Innvandrergutter nærmest truet seg til mest mulig spilletid og fikk de det ikke slik de ville var ikke veien lang for å sparke ned en ”motstander” – eller det som heter lagkamerat. Og tok noen igjen, fremsto gjerne innvandrerne som en samlet gruppe, og på den måten tok makten. De gikk heller ikke av veien for å ”ta noen” på hjemveien. Denne pappaen ville gjerne gjøre noe med situasjonen, men var rådvill. Jeg har vært i kontakt med han flere ganger etter dette, og kan bare konstatere at vedkommende ga opp.
Siden har det tikket inn lignende historier, og de har gjerne en fellesnevner: muslimer og voldsbruk. Ja, jeg vet, det er unevnelig, og det kan være særdeles sårende overfor de muslimer som burde vært spart for annet enn idrettsgleden. Her vil jeg påsto at (eks-Vålerengas) Moa er en glimrende rollemodell. Men her, som ellers, noen ødelegger for alle. En trener spurte meg rett ut; er muslimer mer voldelige enn andre?
Svaret er selvsagt nei, i den forstand at muslimer har ikke noe voldsgen, men derimot er det en kjensgjerning at vold i barneoppdragelsen ikke er et ukjent fenomen for mange av våre innvandrergrupper. La oss kalle det en tradisjon. Utfordringen er at det er både vanskelig og ubehagelig å snakke om, og dermed blir det også særdeles vanskelig å gjøre noe med. Stadig flere foreldre som involverer seg i barnets idrett erfarer noe som helt ukjent for dem, og de står blir stående like rådvill overfor hva de skal gjøre. Jeg er sikker på at det finnes idrettsorganisasjoner som har erfaringer de her burde dele, men det er nok ikke enkelt for disse heller å presentere sine løsninger uten å gi en kontekst.
Jeg kom til å tenke på dette i dag, da jeg leste i Aftenposten om 15-åringen som ble slått ned på fotballbanen. Han påstår at det var rasisme som fikk han til å utløse volden. Kanskje han har rett, jeg vet ikke, men jeg vet at nettopp beskyldninger om rasisme blir brukt for å legitimere voldsbruk. Det i seg selv burde få en del til å tenke seg nøye om, da jeg er av den oppfatning at mye av det såkalte antidiskrimineringsarbeidet som foregår i dette landet raskt kan gi motsatt fortegn. Jeg registrerer også at volden gjerne ”forklares” med at ungdommen utsettes for økt eksponering for vold gjennom videospill og TV.
Men vel så viktig, jeg kom også til å tenke på dette fordi det tikket inn en e-post fra en som bekymrer seg for hva som foregår i barnehagen. Jeg ser en fellesnevner.
Vedkommende åpner som følgende:
Jeg mener noen muslimske foreldres og muslimske barnehageansattes holdninger og handlinger i barnehage er graverende og hårreisende.
Vedkommende forteller om ulike situasjoner:
To poser: I anledning avslutning av en fellesmarkering i barnehagen (karneval eller tilsvarende) utgis litt godteri til barna. En (muslimsk) ansatt går nøye gjennom godteriposene før de deles ut for å sjekke om det er gelatin i godteriene. Når hun har undersøkt nøye fordeler hun godteriene i to brune papirposer. På den ene posen tegner hun med tusj et bilde av en gris – for å skremme vekk de muslimske barna fra denne posen.
Æsj: Muslimske foreldre lærer bort hva som er «halal» ved å peke på den maten deres barn ikke skal spise (som skinke/salami på ikke-muslimske barns brødskriver i barnehagen) og sier «æsj».
Brenner: To muslimske jenter dukker opp i barnehagen med ytringer til barna som «Hvis du mobber Allah, så brenner du (i helvete)».
Vedkommende forteller videre at muslimske foreldre har en utfordring med å sosialisere barna sine i forhold til hva som er «halal», men erfarer at dette kan gjøres på rasistiske og fordømmende måter. Man blir sittende igjen med opplevelsen at barn læres opp i grumsete holdninger – der ”kunnskapen” er at gode muslimer oppdras til å hate jøder og ikke-muslimer (vantro, skitne osv).
Men det verste er rådvillheten. Vedkommende mener dette er erfaringer som ikke bare høstes i barnhagen, og spør: Hvordan skal dette håndteres?
Burde foreldre anmeldes for rasisme hos politiet? Det virker som om staten burde innkalle overhoder for alle moskeene og påkreve at kun reformert islam kan praktiseres, og endre lovene etter dette.
Vedkommendes erfaring er foreldre åpent oppfordrer sine barn til hat og vold mot ikke-muslimer, noe som utløser det jeg vil betrakte som en god, men vel optimistisk innfallsvinkel: Burde ikke det i seg selv føre til at europeiske politikere krever at islam kun kan praktiseres reformert?
Hvordan Norge skulle kontrollere at kun reformert islam (i vår betydning av reformert, reform av islam i muslimsk kontekst betyr ”tilbake til det opprinnelige”) ble praktisert, vil være nokså umulig. I så fall måtte en forby all organisert islam, men da ville veien være kort til menneskerettighetsdomstolen og en dom for brudd på religionsfriheten. Derimot er det på tide at vi innser at islam er vel så mye politikk og jus som religion, og det bør åpne for at vi vurderer islam som noe mer maktpåtrengende enn hva vi i mange sammenhenger gjør.
Uansett kan vi ikke overse den forskjellsbehandling som islam legger opp til.