Et oppgjør med fransk innvandringspolitikk (1)
Tore-Jarl Bielenberg, HRS
(Paris): Franske myndigheter må nå se på innvandringen med vidåpne øyne, heter det i en rapport som er overbrakt landets statsminister. Den 140 siders lange rapporten med tittelen «Kan Frankrike ennå integrere innvandrerne?» kommer med en rekke forslag til hastetiltak for å rette opp det den kaller ”en innvandring kommet ut av kontroll”.
Rapporten er skrevet av Haute Conceil á l’integration, en regjeringsoppnevnt myndighet for kamp mot diskriminering og for likhet, med forkortelsen HCI. Den er delt i tre deler. Den første viser til positive resultater som er oppnådd og har den optimistiske tittelen ”Det går fremover med integrasjonen” (”L’integration: Ca marche”). Den andre delen tar for seg hindringene for en vellykket integrasjon, mens siste delen tar sikte på å utvikle en ny integreringspolitikk.
Blant de positive trekkene det vises til i første del, er at innvandrerbarna har bedre utdannelse enn foreldrene, at mange innvandrere nå eier sine egne boliger og at barneflokkene gradvis minsker.
Men på tross av dette er rapportens del 2 dyster lesning og lite optimistisk. Her fremheves tre hovedhindringer for en vellykket integrasjon; 1. Innvandringen er kommet ut av kontroll (”mal maîtrisée”). 2. Det har skjedd en overmåte stor konsentrasjon av innvandrere og deres barn i visse geografiske områder. 3. Det er mange kulturforskjeller som stenger for integrering.
Folket ført bak lyset
Et forhold som har bidratt til å øke vanskene, er at myndighetene ikke har fart med åpen tale, men har prøvd å føre folk bak lyset, sies det i rapporten:
”Av forskjellige grunner, og spesielt for ikke å fremkalle reaksjoner hos en befolkning som mistenkes for å være fremmedfiendtlig, har myndighetene og statistikkbyråene forsøkt å skjule eller bagatellisere flommen av innvandrere (”les flux migratoires”). Denne holdningen har ført til motstridende reaksjoner, noen som fordømmer festningen Europa, andre som fornekter virkeligheten når det gjelder tilstrømmingen og bare er opptatt av mangfoldet. … Myndighetene må handle med vidåpne øyne. Man må ta utgangspunkt i tallene og realitetene, man må også kunne nevne [tingene] ved deres rette navn og analysere situasjonene. Ut fra et legitimt ønske om ikke å stigmatisere befolkningsgrupper eller områder har politikerne altfor ofte tatt i bruk forskjønnende omskrivninger og vide samlebegreper som absolutt ikke gjør det mulig å finne brukbare løsninger bygd på en objektiv og virkelighetsnær analyse. Denne mangelen på klar informasjon er egnet til å fremme allslags fantasifostre rundt et samfunnsspørsmål som er så ømtålig.”
Krav om tilgjengelig statistikk
HCI har gjennomgått all tilgjengelig statistikk og har funnet at det har foregått en ”utarming” når det gjelder statistiske opplysninger om innvandring, spesielt siden 2005. De anbefaler derfor at alle tilgjengelige opplysninger blir offentliggjort når det gjelder utlendinger og innvandrere, oppdelt etter nasjonalitet eller i det minste geografisk opphav og at myndighetene igjen skal offentliggjøre detaljerte data, slik tilfellet var i tidligere undersøkelser.
Hver femte innbygger er innvandrer
Under sitt arbeid har HCI kommet til at det i Frankrike er 11,5 millioner innvandrere, inkludert barn som har minst én forelder som er innvandrer, i alt 19 % av folkningen. Nærmere 70 % av alle innvandrerbarn mellom 18 og 25 år kommer fra det afrikanske kontinentet. I tillegg oppholder et sted mellom 200 000 og 400 000 illegale innvandrere seg i republikken, som altså ikke fanges opp av statistikken. Derfor bør det innføres strekkoder på alle turistvisa, slik at myndighetene skal ha kontroll med at alle med slike visa faktisk reiser ut igjen og ikke oppholder seg ulovlig i Frankrike. Dessuten bør franskmenn som inviterer utenlandske familiemedlemmer godtgjøre at de fyller ”samme krav til ressurser og bolig som gjelder for familiegjenforening” (oftest henteekteskap), sier rapporten.
Geografisk konsentrasjon
Innvandrerne har en tendens til å klumpe seg sammen og er ikke spredd jevnt utover landet. Det er hovedsakelig tre områder som virker som innvandrermagneter: Ile de France, som er området rundt Paris, Rhone-Alpes og området rundt den franske rivieraen, de to siste i Sør-Frankrike. Her er spesielt Marseille en innvandrertung by. 56,6 % av innvandrerne bor i byer med mer enn 200 000 innbyggere, mens bare 35 % prosent av innfødte franskmenn gjør det samme. 32 % av innvandrerfamiliene bor i sosialboliger, mot 17 % i den samlede befolkningen. Det gjelder spesielt familier som har sitt opphav i Algerie, Marokko og landene sør for Sahara, mens bare en tredel av de asiatiske familiene gjør det samme.
Denne konsentrasjonen har hatt direkte følger for boligpolitikken i Frankrike. Mens det etter krigen foregikk en omfattende sosial boligbygging, har det fra 1973 stort sett vært slutt på de store boligprosjektene av frykt for at det skal oppstå veritable gettoer, står det i rapporten. I tillegg til den vedvarende boligkrisen har man altså fått en krise når det gjelder store boligprosjekter som en direkte følge av innvandrerkonsentrasjonen. Det har foregått en konsentrasjon av fattige innvandrere i forstedene, samtidig som middelklassen har forlatt dem, både for å skaffe seg egen bolig og for å unslippe de forverrede leveforholdene. Og de som er blitt igjen, har en følelse av å være forlatt og nærmest deportert og er nå i revolt, sier rapporten.
Sensitive urbane soner
En av omskrivningene som er innført for å mildne inntrykkene av virkeligheten, er ZUS, som står for ”Sensitive urbane soner”, det som tidligere gjerne ble kalt arbeiderforsteder, men nå mer og mer er blitt innvandrerforsteder med store sosiale og økonomiske problemer. Hver femte innvandrer, nesten 1 million mennesker, bor i en ZUS. Der er andelen innvandrere 2,5 ganger så stor som i resten av landet. Og da er innvandrerbarn født i Frankrike ikke tatt med. Folk fra Algerie, Marokko og Tyrkia dominerer ZUS. HCI beklager mangelen på databasert analyse av utviklingen og sier at ”’bypolitikk’ er det navn man har gitt til en politikk for integrasjon av innvandrere som man ikke våget å gi det rette navn. Man var faktisk redd for å erkjenne at vi hadde et problem som ikke skulle eksistere i menneskerettighetenes hjemland, i motsetning til hos våre anglosaksiske naboer…” Igjen anklager rapporten myndighetene for å bruke forskjønnende omskrivninger, som at innvandrerkriminelle omtales som ”noen ungdommer”, at kriminalitet beskrives som ”upassende oppførsel” osv. og sier: ”uten å overse den rettmessige frykten for å stigmatisere grupper av innvandrerbefolkningen, må man likevel stille spørsmålstegn ved en slik overdreven forsiktighet. Hvordan skal man kunne finne løsninger på problemer som man ikke gir riktige innhold eller nekter å erkjenne. … For å kunne nå sine mål må man kjenne disse forskjellige gruppene av befolkningen som har ulike forventninger”. Som et av flere tiltak ønsker rapporten at det skal opprettes et integrasjonsbyrå for å ta seg av nyankomne, integrere innvandrere uansett hvor lenge de har vært i landet og lære dem fransk, republikkens verdier og levemåten i Frankrike. Videre vil rapporten at offentligheten årlig skal få informasjon om befolkningen i ZUS’ene, som alder, kjønn og nasjonalitet, og innvandrernes plass i disse områdene. Så kommer rapporten selv med en del opplysninger, som at 33,1 % her ligger under fattigdomsgrensen, mot 12 % utenfor, arbeidsløsheten er over dobbelt så høy som ellers (16,9 % mot gjennomsnittet på 7,7 %), uvanlig mange er avhengige av sosiale støttetiltak, kriminaliteten er høy og de forskjellige gruppene blander seg ikke med hverandre. Antallet unge med minst én forelder født i utlandet ligger på 60 % prosent i 20 kommuner, mest i Ile de France.
Nei til alt fransk
Den store boligbyggingen i de første tretti årene etter andre verdenskrig var beregnet på middelklassen og på å ta imot flukten fra den franske landsbygda, og ikke spesielt beregnet for innvandrere. Når de gradvis er blitt ”gettoer”, skyldes det at de opprinnelige innbyggene flytter ut og masser av innvandrere flytter inn. Utviklingen har ført til at en betydelig del av dem som bor her nå, spesielt unge menn, stadig oftere med tyngde forkaster alt som identifiseres som fransk og skaper et skille mellom seg og resten av byen, men de tar også avstand fra hele det franske samfunnet, heter det i rapporten, som fortsetter: ”Paradoksalt nok er en av grunnene som forklarer denne selvisolasjonen frykten for det som er utenfor, for et samfunn de ikke kjenner, som de ikke mestrer reglene og kodene til, selv om de selv oftest er franske statsborgere. Denne avvisningen av samfunnet gir seg også uttrykk i et radikalt brudd med samfunnsordenen og voldsomme konfrontasjoner mot ordensmakten.” Volden retter seg ikke bare mot politiet, men mot alt som kan representere en myndighet, som brannfolk, som tilkalles for å slukke branner de ”unge” har satt på, og så blir beskutt når de kommer. Videre har det vært angrep på brannstasjoner og biblioteker, ja ikke engang postbud eller folk som skal lese av strømmålere kan gå trygt. Folk må derfor mange steder gå på postkontoret for selv å hente posten sin. Det blir stadig færre leger som tør arbeide her, og hjemmesykepleiere blir angrepet, for selv om de er der for å hjelpe befolkningen, betraktes de som fremmede og derfor uønskede i disse ”territoriene”. De som utsettes for volden, tier av frykt for represalier og venter på en mulighet til å flykte diskret, forteller rapporten.
Del 2 fortsetter i morgen