Integrering og integreringspolitikk

I går ble det nye begrepet ”nyrasisme” lansert, og vi fikk vite at den rødgrønne regjeringen er ”nyrasistisk”. I dag utnyttes utspillet i en politisk kamp av Dagsavisens politiske redaktør Arne Strand, samtidig som ”innvandrere” selv tar avstand fra begrepet. Men vel så viktig - utspillet kan benyttes til en debatt om det vesentlige: Finnes det de facto noen normer for norsk atferd?

Da er det ingen tvil lenger: Saera Khan (Ap) er en ekte HRS-er. Det tok bare litt tid før hun kom ut av skapet, selv om hun definitivt har gløttet på døren mang en gang. Det ser ut til at Aps høyreside lar Khan være en prøvekanin på den politiske stemningen: Khan kaller rett ut innvandrerbarn som ”visumslaver”. Hun vil gå i de danske fotsporene på henteekteskapene og sette hard lut inn mot vold mot innvandrerbarn.

Den rødgrønne regjeringen står for assimilering av innvandrere, noe som er en moderne form for rasisme, betegnet som ”nyrasisme”, hevder redaktør Majoran Vivekananthan i den såkalte flerkulturelle avisen Utrop. Regjeringen presser innvandrere inn i norsk kultur, og signalet er således at innvandreres kultur og religion er mindreverdig, fortsetter Vivekananthan. Utspillet er antakelig ikke annet enn et skittent triks for å få statsministeren til ikke å opprette et integreringsdepartement med en statsråd som ”noen” innvandrere ikke vil ha.

Ifølge ny svensk statistikk er tallenes tale klar: innvandrerandelen i Sverige øker raskt – og innvandrerne klynger seg sammen. Isolasjonen er nå så påtakelig at det ikke lenger er politisk mulig å skjule det, og de man virkelig har oversett i dette prosjektet er innvandrerne selv.

København har 83 integreringsprosjekter gående akkurat nå. Flere mener det kan betegnes som et integreringskaos. Brukerne klarer ikke å henge med, og dermed blir heller ikke tilbudene godt nok utnyttet. Derfor foreslås nå en samlet ”inngang”, en idé som flertallet av politikerne støtter opp om. Ideen er absolutt overførbar til Norge.

Landstedet Strømnes i Skiptvet er solgt rekordkjapt for 15,2 millioner kroner. Den gamle eieren forteller at ny eier er et medlem i Islamsk Råd Norge, og at landstedet visstnok skal brukes som et slags kurssted.

Siden begynnelsen av august har innvandrerungdom herjet i deler av Sverige. De brenner biler, kaster steiner, brannbomber , og hindrer brannfolk og politi å gjøre jobben sin. Folk er redde. De holder seg innendørs etter mørkets frembrudd. Nå først finner norsk media veien til Sverige. I går var NRK Dagsrevyen på besøk, der de møttes av følgende skrift på veggen ”Den som dreper politi, kommer til Paradis.”

Å snakke om integrering i den svenske bydelen Rosengård, gir ingen mening. Arabere og andre flytter til Rosengård for å være sammen med sine egne og få bekreftet sin Normalitet, sier Aje Calbom, sosialantropologen som har forsket på fenomenet Rosengård.

Ønsket om flere politifolk med innvandrerbakgrunn får regjeringen til å ta i bruk virkemidler som slår tilbake på dem de ønsker å hjelpe. Ikke før hadde debatten om hijab til politiuniformen lagt seg, som politifolk med innvandrerbakgrunn ikke ønsket, så fremkommer det at regjeringen gir innvandrere dispensasjon for norskkravet ved opptak på Politihøgskolen. – Uheldig, sier innvandrere selv, som mener dette kan skape et klasseskille innenfor politiet. Skjønner ikke politikerne at slik kvotering vil skade de innvandrere som har jobbet hardt nettopp for å vise at de ikke trenger noen særbehandling?

Innvandrere tilfører det norske samfunnet ”gode verdier”, sier Abid Raja. Han nevner så én verdi: ”hvordan man skal ta vare på sine eldre.” Punktum. Ikke et kritisk spørsmål fra Dagbladets journalist som kunne avkledd klovneriet elegant.

Lily Bandehy kritiserer Abid Raja og Mohammad Usman Rana for å være kamuflerte islamister som meler sin egen kake for politisk definisjonsmakt. De har oppnevnt seg selv som talsmenn for innvandrere, og misbruker at de er født i Norge til å fremme noe ”nytt norsk” som ”innvandrere” betakker seg for. Slik blir man ikke medieyndling av, for der passer det best med de ekstreme. Gjennom de ekstreme, gis ”humanistene” anledning til å bevise hvor tolerante de er.

Senterpartiets Ola Borten Moe viser seg nok en gang som en som tør der andre tier. I dag tar han et kraftig oppgjør med norsk integreringspolitikk, hvilket han ikke er alene om, men han henger bjella på katta: Den er mislykket i mangel på norsk selvtillit og fordi norske verdier hver dag blir truet. Hans oppskrift er like enkel, som den er genial: - Tenk norsk, sier Borten Moe.

Den såkalte integreringen går sin skjeve gang. I dag meldes det om den ”tilpassning” som skjer i norske barnehager ved at det synges muslimske sanger under muslimske høytider. Praksisen førte til at en assistent ved en av Oslos øst barnehager sluttet. Per-Willy Amundsen (FrP) kaller det snikislamisering, mens avdelingssjef Kerstin Berglund i Oslo kommune forsvarer sangene med andelen ”ikke-vestlige” i barnehagene. Tror virkelig Berglund at alle med ikke-vestlig opphav er muslimer?

Hadde jeg vært adoptivforelder til et mørkhudet barn, tror jeg rett og slett jeg hadde fått panikk etter valgdebattene på fjernsyn i går kveld. Enten det er en programleder eller en politiker, snakkes det om språk- og læringsproblemer i Osloskolene når ”de hvite barna” blir i mindretall. Slik settes debatten tilbake til 80-tallet og vel så det, da fokus var på farge, og ikke på hvordan vi kan klare å skape et kulturelt og verdimessig fellesskap. Mener politikere og journalister i fullt alvor at våre utfordringer handler om hudfarge? Kjenner de ikke et eneste adoptivbarn eller andre som er like helnorsk i sitt tankesett som enhver ”totning”?

Shakil Rehman tar et ramsalt oppgjør med andregenerasjonsinnvandrere som Abid Raja og Usman Rana: De kveler debatten om islam og undertrykking, mener Rehman. De får dertil god drahjelp fra journalister, som Rehman trodde skulle være opptatt av individuell frihet og likestilling. Slik går Rehman rett inn i kjernen av deler av boken ”Rundlurt: om innvandringen og islam i Norge”, som lanseres om noen dager.

Statistisk sentralbyrå (SSB) har for tiår siden bestemt seg for at integreringen av innvandrere i Norge går bra - det tar bare tid. I en ny rapport ”slår de hull i myten om at innvandrere generelt er dårlig integrert”. Den observante leser vil registrere SSBs taktiske moderering, for hvem er det som har hevdet at innvandrere generelt er dårlig integrert? At tidsperspektivet er viktig i integreringen er det vel heller ikke så mange som betviler, men tidsvariabelen er ikke det eneste saliggjørende.

Den norskpakistanske ektemannen dør, og for den gjenværende familie begynner arveoppgjøret. Som de fleste norskpakistanere har de formue, gjerne i form av eiendom og penger, i Pakistan. Så starter problemet; skal arveoppgjøret skje etter norsk eller pakistansk – eller islamsk – rett? Jurist Rukhsana Ashraf har forsket på norskpakistanske enker og arv. Hun mener kolliderende lovsystemer garantert kommer til å skape store utfordringer i tida som kommer.

Forfatter Vigdis Hjorth er ikke redd for at likestillingen i Norge er truet av konservative innvandrere. Hun er ikke redd for islamisering. Hun frykter ikke for homofiles rettigheter. Ei heller for den vestlige kulturen. Hun er nemlig overbevist om at det vestlige likestillingsprosjektets overlegenhet. Som hun skriver: ” At noen innvandrerkvinner holdes innendørs er trist, men ikke truende for kvinner flest. At fengsler fylles opp av menn med innvandrerbakgrunn representerer en kostnad og viser at integreringen har feilet, men er ingen trussel mot det norske samfunn. Det finnes ikke mindre innflytelsesrike grupper enn innelukkede kvinner og fengslede menn.” Dette må kunne kalles en ærlig fremlegging av mangel på solidaritet.

Inntil for et par år siden var standardsvaret når det gjaldt integrering at man skulle se til England, nærmere bestemt Bradford. Der hadde innvandrere, særlig pakistanere, vært i årtier lengre enn i Norge, og integreringen gikk så det suste. Helgas artikkel fra Bradford i Aftenposten kan imidlertid fortelle en helt annen historie.

En mistanke om en slående imam måtte til for at Dagsavisen skulle innrømme at dialog neppe er det eneste saliggjørende virkemiddelet i integreringen. I lederen tar de dertil til orde for at når det gjelder fysisk avstraffelse av barn så gjelder bare ”én kultur” – hvilket vanskelig kan tolkes som annet enn at her er det ikke noe å diskutere.

Så var tallene på bordet for det de fleste av oss har hatt en mistanke om. Kontantstøtten er først og fremst er verktøy for innvandrermødre til å ikke ha barna i barnehage og til selv å ikke være på arbeidsmarkedet. Åtte av ti toåringer som mottar kontantstøtte i Oslo, er barn med innvandrerbakgrunn. Barne- og likestillingsminster Anniken Huitfeldt (Ap) vil fjerne ordningen.

Barnevernet sliter med å finne foster- og beredskapshjem for barn med innvandrerbakgrunn, for ”disse barna” regnes tydeligvis ikke av barnevernet som norske. - Det er viktig at disse barna for beholde familiens kultur, sier lederen for den regional fosterhjemstjeneste. Imamen (!) applauderer. Kanskje det hadde vært like greit å si det rett ut: muslimske barn må plasseres hos muslimer. Men mener barna dette er det viktigste?

Kommende søndag er det duket for nok et Abid Raja-møte i Litteraturhuset. Denne gangen er den terrormistenkte tidligere Taliban-helseministeren, som også er dømt for vold mot datteren, hovedattraksjonen. Den vel så ekstreme ”norske” imanen Zulqarnain Sakander Madni, som ønsker seg et Norge ala den arabiske halvøya på 600-tallet, er også invitert. Resten av debattpanelet er andre imamer i Norge. Og temaet? Jo, det er hvordan imamer og moskeer kan forebygge kriminalitet som tvangsekteskap og kjønnslemlestelse.

Trusler om æresdrap, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og hjemsendelse. Dette er de nye problemstillingene barnevernet i Stokke stadig oftere møter. Nå kaller de det en ”trend”. Men de erfarer nederlag i sak etter sak, og mener de må ha muslimsk bistand for å kunne hjelpe. Det er et knefall både overfor de hjelptrengende og norsk lov.