Rita Karlsen, HRS
Det er ikke mange år siden at det ble prøvd etablert en myte om at integreringen gikk så inderlig godt i Storbritannia, og i særdeleshet i det multikulturelle Bradford. For informasjonsleder i HRS, Hege Storhaug, som besøkte Bradford før HRS i det hele tatt ble stiftet, har vi hørt en annen historie. Hun har fortalt om etniske motsetninger, gettoer, verdi- og religiøse konflikter. Da HRS for noen år siden hevdet (i boken Feminin integrering, 2003) at Bradfords integreringsproblemer ikke minst skyldtes utbredelsen av henteekteskapene, ble vi nærmest stemplet som rasistisk. Stemplet ble ytterligere tildelt farge da vi i flere omganger i ettertid har hevdet at utbredelsen av henteekteskap også i Norge hindrer integreringen. Svaret, ikke minst fra Statistisk sentralbyrå (SSB) og forskjellige forskere, har vært at tiden vil avhjelpe dette. Erfaringene fra Bradford tyder ikke på det.
Aftenpostens besøk i Bradford er ingen lykkehistorie. Den forteller om pakistanere i England – i generasjoner – som lever mer pakistansk der enn i Pakistan. Om gettoer, egne butikker, egne skoler, egne lovsystemer etablert i shariadomstolene, om kvinner som etter tiår på tiår i England ikke behersker engelsk, om elever som dropper ut av skolen, om konflikter mellom kristne og muslimer – ja, stort sett alt det som HRS advarer mot at vi tillater en lignende utvikling i Norge:
– Her kan kvinner tross alt gå med slør uten å bli trakassert. Bak disken i Oak Lane smiler ingen rødhåret kone med permanentkrøller, forkle og tøfler, men en ung mann med svart skjegg og en liten lue på hodet. Som så mange andre med innvandrerbakgrunn i Bradford driver Hafiz Abdur-Rahman (22) og familien butikk i lokalene hvor hvite briter i generasjoner drev bakeri, pub, kolonial og slakteri med stort utvalg av skinker, biffer og bacon. Nå er de hvite flyttet til andre bydeler.
Bradford er en av Englands største multikulturelle byer. Og som i Norge, kommer de fleste fra landsbygda i Pakistan. Men motsetningene mellom de ulike etniske kulturene er store og er drevet av frykt for hverandre. Folk lever adskilt i egne bydeler for hvite briter, pakistanere, tamiler, indere, afrikanere. De omgås ikke hverandre hvis de ikke må på jobb eller skole. Selv om familier med asiatisk bakgrunn har bodd her i generasjoner, er det mange som ikke behersker verdensspråket engelsk, skriver Aftenposten.no
22-årige Hafiz forteller til Aftenposten om sine egne ekteskapsplaner, en plan som jeg ikke akkurat vil betegne som ukjent, det ”nye” må være generasjonsleddene:
– Jeg skal gifte meg med en kvinne fra mine besteforeldres hjemland. Der er kvinner vant til å varte opp menn. Jenter som er oppvokst her, gjør ingenting for deg, sier han liketil før han spør: Men dere er fra Norge? Jeg var islamlærer for en familie fra Norge, de bor i strøket her.
Ifølge Aftenposten har Bradford omtrent like mange innbyggere som Oslo, der 20 prosent har innvandrerbakgrunn. Det er i så fall noe færre enn Oslo, der det er omtrent 25 prosent med innvandrerbakgrunn (tall fra SSB). Da er beregningene gjort ut fra førstegenerasjon og deres etterkommere, hvilket jeg antar er det samme for Bradford. Til Bradford begynte innvandringen for alvor på begynnelsen av 1950-tallet, mens innvandringen til Norge skjøt fart på 1970-tallet.
Aftenposten ”oppsummering” av Bradford bør ikke være noe å trakte etter:
Byen strever med fattigdom, kriminalitet, arbeidsledighet, dårlige skoleresultater og frustrert ungdom. En omfattende statusrapport fra 2001 slår fast at byens befolkning sliter med å snakke åpent og ærlig om gjengkulturer, tvangsekteskap, kvinner som nektes adgang til skolegang, narkohandel, åpne konflikter på og rundt skoler mellom barn med ulike kulturer og religioner – av frykt for å bli kalt rasister.
Men om dette ikke er noe å trakte etter, så er vel heller ikke de overnevnte problemstillinger spesielt ukjent for Oslos vedkommende. Vi er kanskje blitt mer lik Bradford enn vi ønsker å vite.
Fortsatt prøver kommunen å lappe sammen det multikulturelle lappeteppet. Rizwan Rehman (37) arbeider i Bradford kommune for å skape arenaer hvor folk kan treffes og oppdage at de andre ikke er farlige, bare forskjellige. Han har selv kjempet hardt for å komme dit han er i dag. Han er en av mange unge med minoritetsbakgrunn som har gått ut av barneskolen uten nok engelskkunnskaper og forutsetninger for å få seg jobb.
Han lener seg over bordet og forteller om da han fulgte moren til foreldremøte. Læreren sier strengt at Rizwan oppfører seg dårlig, er lat og ikke gjør lekser. Moren snur seg mot sønnen og spør hva læreren sier. Rizwan svarer blidt og overbevisende at læreren synes han er en flink og hardt arbeidende gutt. Moren smiler fornøyd til læreren.
–Det var takket være en idealistisk rådgiver på skolen som fikk meg til å forstå at jeg måtte satse, kvalifisere meg. Jeg vasket biler og feide gulv i en garasje på dagtid og leste på kveldstid.
Rizwans søstre snakker knapt engelsk. Den ene har ingen skolegang, den andre fikk to år.
–Far mener at skole ikke er for jenter. Han liker ikke at jeg tar med døtrene mine til engelske, historiske steder. Hva blir det neste? I morgen blir de kristne, sier min far. Vel, jeg kan ikke forandre mine foreldres tankegang, men jeg kan gjøre alt mye lettere for mine barn enn det var for meg.
Fra Pakistan kom Rizwans far i 1957 til en by med puber på annethvert gatehjørne, kirkespir, fish and chips-sjapper og tekstilfabrikker. Det var knapt en curryrestaurant å oppdrive, slett ingen moské, overhodet ingen halalslakter. Faren kjøpte levende kylling som han slaktet og velsignet selv. Nå er det flere moskeer i byen enn kirker, 80 mot 67.
–Far kunne etter hvert kjøpe et hus for 900 pund, så kjøpte han opp to-tre nabohus som han leide ut til andre pakistanere som kom flyttende, forteller Rizwan til Aftenposten.
Aftenpostens formidling fra Bradford avdekker at mange innvandrergrupper lever økonomisk i England, men mentalt i foreldrenes, ja eller besteforeldrenes, endog oldeforeldrenes, hjemland. Og selv om gatenavnene så langt består i britisk språkdrakt, så er innholdet byttet ut:
Gatenavnene er fortsatt britiske – Oak Lane, Leeds Road. Men ut fra de smale, engelske rekkehusene kommer kvinner i heldekkende kapper, niqab eller pakistanske shalwar kameez når de skal handle mat i Jamil food store, halal pizza take away eller gull i Islamic Treasures.
Selv om de første innvandrerne har fått både etterkommere i både fjerde og femte generasjon, holdes konservative tradisjoner fra landsbygda i Pakistan i hevd. Selv om stadig flere jenter får ta høyere utdannelse, blir de godt passet på. Foreldre er svært bekymret for døtrene sine. Familiens ære er fortsatt uløselig knyttet til jenters adferd. Tvangsekteskap er så utbredt at myndighetene har kampanjer mot det.
Kvinneperspektivet viser seg altså å være en nøkkel – og da er ekteskapet å anse som nøkkelhullet:
Ikke minst opprettholdes gamle tradisjoner gjennom henteekteskap. I asiatiske familier blir halvparten av alle ektefeller importert fra Pakistan, India, Bangladesh. Forsker Philip Lewis ved Bradford Universiety mener det er den store elefanten i rommet som hindrer integrering og deltagelse i samfunnet.
–I Bradford kom mange analfabeter fra fattige deler av Pakistan. Da tekstilindustrien kollapset i Bradford mellom 1960 og 1990 mistet 80 prosent, rundt 60.000 mennesker, sine jobber i fabrikkene. Ved å fortsette å importere ektefeller fra utlandet reproduserer de problemene fra første generasjon til fjerde generasjon. Nå er 21 av 90 ledere i kommunen muslimer som er valgt av klanen. De har politisk innflytelse og påvirker miljøene. De prioriterer å opprettholde strukturer som motarbeider deres egne interesser.
Jeg registrerte i helga (NRK P2 søndag) at Afshan Rafiq i Høyre mente at et av de beste tiltakene i kampen mot eksempelvis tvangsekteskap og kjønnslemlestelse var å opprette et slags familieråd eller kompetanseutvalg, representert ved barnevern, politi og ”en med autoritet fra minoritetsmiljøet”. Jeg funderer over hvordan Rafiq tenker; hvordan mener hun at man skal man finne ”en med autoritet fra minoritetsmiljøet” som representerer alle minoritetene? Eller mener hun at, avhengig av hvem det er som søker råd hos et slikt utvalg, så skal ”minoritetsrepresentanten” byttes ut? Synes virkelig Rafiq en slik organisering, basert på etnisitet (eventuelt religion?) er et godt integreringstrekk? Bedre blir det ikke om man setter dette opp mot erfaringer fra Bradford, nemlig at autoritetspersoner (hovedsakelig menn, formoder jeg) pekes ut av klanen, og så å si jobber etter det vi kan betegne som korrupsjonsmetoder.
Bedre blir det heller ikke av Englands knefall for religion, der de har innført parallelle religiøse rettssystemer. Fem såkalte shariaråd, for øvrig en ordning som Høyres leder, Erna Solberg, også vurderte som et tiltak da hun var statsråd på feltet, er omgjort til shariadomstoler. Solbergs ideer om shariaråd i Norge, da forkledd som et ”familievernskontor”, ble ikke spesielt godt mottatt, og HRS var sterke motstandere. Men i England går utviklingen sin skjeve gang:
I fjor ble shariadomstoler offisielt godkjent i Storbritannia. Shariadomstolene som er etablert i flere byer, blant andre London og Bradford, får under Arbitration act av 1996 lov til å megle i sivile saker som skilsmisse og arv. Kritikere er bekymret for at kvinner kommer dårligere ut enn om de hadde gått til en britisk domstol – islamsk lov favoriserer menn i blant annet arveoppgjør.
Selv om Madni Jamia Masjid-moskeen er kåret til årets modellmoské, vil den først ikke ta imot oss. Men med de rette kontaktene slipper vi inn i en koranklasse for jenter, men ikke før den unge læreren har dekket til ansiktet med et slør. Bare øynene med lange, sminkede øyenvipper synes. Pliktoppfyllende hender skyter i været når læreren spør om hva som menes med respekt?
Faisil Riaz, moskeens pressetalsmann, forteller stolt at kvinner har egne bønnerom. I andre moskeer i Bradford blir kvinner nektet adgang.
–Mange unge er blitt hjernevasket fordi foreldrene deres ikke hadde tid til å gi dem den rette religiøse utdannelsen. Barna blir overlatt til imamer som ikke kan engelsk og som ikke greier å kommunisere med dem. Når de unge ikke finner seg til rette i samfunnet blir de lett ofre for ekstreme krefter, sier Riaz til Aftenposten.
Heller ikke på utdanningsfronten klarer man å bistå til et velfungerende fleretnisk og flerreligiøst samfunn, selv om det heldigvis finnes unntak. Spørsmålet er om det er unntakene som også blir fremtiden for Norge?
Bradford scorer lavest i landet på skoleresultater. Men Allerton Primary School er kåret til en av Englands beste barneskoler både når det gjelder prestasjoner og miljø. Når vi kommer inn i den ærverdige mursteinsbygningen stråler positiv energi, kunstnerisk skaperkraft og fremtidshåp fra tak og vegger, som er dekorert av elevenes kunst. Det lyser av glade barneansikter og rektor Sharon Lamberts engasjerte klokskap.
44 prosent av elevene er britiske hvite. Resten har bakgrunn fra Pakistan, India, Polen og afrikanske land. Da Lambert tok over for 14 år siden var det et par muslimer ved skolen, ellers bare hvite. Nå har 40 prosent av elevene pakistansk bakgrunn, og mange flere står i kø for å begynne.
–Vi er unike fordi vi kjemper for å beholde en multietnisk elevgruppe. Hos oss er barna i det minste integrert mens de er på skolen. Hvis folk ikke forstår at redsel skaper mangel på respekt for andre, blir vi ikke ett land lenger, men mange små miniland uten toleranse for hverandre.
Andre skoler i Bradford har fjernet dans, musikk, kunst, sang, kroppsøving og svømming fra timeplanen fordi muslimske foreldre ønsker det. I motsetning til andre skoler har Allerton bestemt at hijab ikke er en del av skoleuniformen.
–Hvis foreldre spør, inviterer jeg dem til en prat på kontoret mitt og forklarer hvorfor. Jeg bruker mye tid på å snakke med foreldre. Det skaper trygghet og tillit.
I et lyst og hyggelig klasserom sitter elever med pensler og dyp konsentrasjon over sine afrikanske masker. De hjelper hverandre med gipsformer og fargevalg. Her stortrives Catlin Milburn og Jake Hird med hvit britisk bakgrunn, Asmaa Nasli (algerisk), Sonia Sidje (kamerunsk), Hayder Ali (pakistansk) og Owen Li (kinesisk). Opprømt forteller de hvorfor det er best å gå på en blandet skole.
–Vi lærer om andres kultur slik at når vi vokser opp vet vi hvordan vil skal oppføre oss mot andre.
–Vi lærer ikke å fornærme andre religioner.
–Det er en inkluderende atmosfære her.
–Vi lærer om andre religioner.
Hayder sier: –På den skolen jeg gikk før, var det 96 prosent muslimer og en prosent kristne, resten andre religioner. Folk hatet hverandre, særlig muslimer og kristne. Her har vi mer respekt for hverandre.
Alle foreldre kommer på foreldremøtene. Hvis noen ikke kommer, ringer rektor og sier at hun savnet dem. Skriftlig informasjon til hjemmet blir laget med bilder for å nå foreldre som ikke kan lese.
På kvinnesentrer prøver man å få tak i kvinnene, for å hjelpe dem inn i samfunnet:
I et klasserom på Meridian kvinnesenter et annet sted i bydelen er de godt voksne kvinnene ikke helt fortrolige med kartet som lærer Gail Coghill har printet ut. Men de prøver så godt de kan å lære forskjellen på høyre og venstre, si hvilken dag det er, skrive navnet sitt. Kvinnene fra familier som har bodd i Bradford i generasjoner, og som selv har bodd her i både 20 og 30 år, snakker ikke engelsk. De er ikke vant til å gå ut. Noen av dem har aldri holdt en blyant.
–Jeg blir så glad når jeg får til å skrive navnet mitt, forteller 41 år gamle Zebran Bi gjennom tolk.
For første gang i livet går hun på skole – et par timer i uken.
–Noen ganger husker jeg hvordan jeg skriver adressen min, sier Rawasia Bibi (46).
De forstår ikke hva som blir sagt på engelsk TV, kan ikke hjelpe barna med lekser, er ikke særlig orientert om hva som skjer utenfor hjemmet.
–Vet dere hva statsministeren i England heter?
De ser spørrende på hverandre.
–Dronningen?
Aftenposten besøker også den norskpakistanske familien som har flyttet til Bradford, og som er blitt ”bedre pakistaner” enn pakistanerne selv:
Så sitter vi i stuen i et engelsk rekkehus, hjemme hos en norsk familie med pakistansk bakgrunn. Familien Shah flyttet til Bradford etter over 35 år i Norge.
–Jeg ville ikke flytte, men Gud ville det, smiler far Mazher Ali Shah (57) med et skuldertrekk. Så sier han inderlig:
–Jeg savner Norge. Jeg savner fiskepudding!
Hele stuen brister ut i latter.
–Og så savner jeg marsipankake. Og laks. Her har de bare tullfisk. Og jeg savner å kjøre på snødekte veier i Trøndelag. Det er sant! Vi bodde i Trondheim i over 15 år. Jeg har venner i Tydal, Selbu, Steinkjer, Verdal – jeg har kjørt helt til Namsos.
Så forsvinner han plutselig ut og kommer tilbake med en brunost som bevis på at han aldri glemmer Norge.
–Jeg ville hit fordi jeg har familie i nærheten. Men barna gråt, de ville ikke flytte, sier Farah (50).
–Hva er forskjellen på Bradford og Norge?
–Her treffer vi mest folk med pakistansk bakgrunn. Det er fersk halal mat over alt, sier Mazher.
–Da jeg bodde i Norge, gikk jeg i vestlige klær. Men her ser ingen rart på meg når jeg går i pakistanske klær. Her blir jeg beglodd hvis jeg går med vestlige klær, sier Farah.
Familien går oftere i moskeen nå. I fjor besøkte de Lahore i Pakistan, hvor de opprinnelig kommer fra, men der er alt blitt så moderne, så vestlig.
–Her i Bradford lever vi mer pakistansk enn i Pakistan.
Nei, Bradford er ikke akkurat integrerings vugge. Den må vel heller karakteriseres som integreringens grav. Måtte dette ikke være Oslos og Norges fremtid.