Integrering og integreringspolitikk

Integrering gir ikke mening

Å snakke om integrering i den svenske bydelen Rosengård, gir ingen mening. Arabere og andre flytter til Rosengård for å være sammen med sine egne og få bekreftet sin Normalitet, sier Aje Calbom, sosialantropologen som har forsket på fenomenet Rosengård.

Aje Carlbom frykter en ”Balkanisering” i det multikulturelle Sverige:

En misforståelse i den svenske debatten er at innfødte svensker av rasistiske årsaker skal ha tvunget arabere og andre til å bosette seg sammen. Spør man de det dreier seg om, svarer de noe helt annet: De har valgt å bo i et område som Rosengård for å komme nærmere sine landsmenn og få bekreftet sin normalitet.

(…)

Det er et sosialt faktum at det oppleves som ganske ubehagelig for mennesker å omgås med altfor annerledes personer. Vi har alle et behov for å oppleve en overensstemmelse mellom oss selv og miljøet som omgir oss. Bare sammen med like opplever vi den tillitt til omverdenen som betyr så mye for at et samfunn skal kunne holde sammen. Når diskrepansen oppleves som for stor, blir vi usikre på hvilke regler som gjelder i omgangen med andre. “Balkanisering”, splittelse inn i ulike grupper og dermed utrygghet, er derfor en mer sannsynlig utvikling i et multikulturelt samfunn enn et grenseoverskridende sosialt samhold.

Carlbom mener at parallellsamfunn fungerer for muslimer som et sosialt bolverk mot integrering. Den seksuelle kontrollen er ”innebygget i en kollektivistisk familiestruktur”.

Muslimer avviker kulturelt og religiøst fra den etablerte befolkningen, og for dem fungerer parallellsamfunn som et sosialt bolverk mot kulturell påvirkning fra det dominerende samfunnet. I et område som Rosengård, som er en del av en mer omfattende enklavisert sosial struktur, oppleves mulighetene til å beskytte familien fra forfallet som større. Muslimer og andre innvandrere som setter det kollektive framfor individet, frykter en situasjon der barna bryter ut fra familien og gjennomgår en individualiseringsprosess av vestlig type.

Særlig viktig anses det å kontrollere kvinners foretagende, siden deres seksuelle dyd er gruppens, og ikke den enkelte kvinnes, ansvar. Påstanden om at det finnes et “moralpoliti” som forsøker å kontrollere kvinner, er misvisende dersom man forestiller seg at dette er spesielle personer med spesielt radikale islamske oppfatninger. Fenomenet er mer utbredt enn som så. Det ligger innebygget i en kollektivistisk familiestruktur at eldre generasjoner utøver en hard og ofte livslang kontroll av yngre.

Tilstanden utfordrer nasjonalstaten, mener Carlbom, men nasjonalstaten kan en gang ikke nevnes i Sverige.

Fra politisk hold er det vanlig å beskrive en skjønnmalt versjon av Malmö som et “internasjonalt” eller “kosmopolitisk” sted. Fremveksten av etniske og religiøse parallellsamfunn utfordrer likevel den skandinaviske nasjonalstatens suverenitet. Den moderne nasjonalstaten bygger på, som Ernst Gellner har påpekt, en høy grad av standardisering av borgerne. Alle skal snakke samme språk, alle skal sosialiseres innenfor rammene av samme læreplan, klasseforskjeller skal utjevnes, alle skal følge samme lover og så videre

I det arabiske eller arabisk-muslimske parallellsamfunnet dyrkes det frem kulturspesifikke ideer og handlingsmønstre som står i motsetning til kravene om universalitet. Juridisk er muslimer en annen kategori enn ikke-muslimske medborgere, bundet som de er av sharia-lovens familielovgivning. Språklig sett er det arabisk som utgjør et lingua franca for både første og andre generasjon. Familielivet er organisert på en patriarkalsk måte, som står i spenningsforhold til nasjonalstatens syn på likhet mellom kvinner og menn. Etnisk enklavisering er, kort sagt, en fremmed tilstand for nasjonalstaten siden det innebærer etableringen av sosiale strukturer som konkurrerer med staten om medborgernes “moralske” oppfostring.

En populær tolkning i Sverige er at de sosiale problemene i Herrgården skyldes arbeidsløshet og at man bor trangt. Men også dette utgjør dypest sett en av flere moralske utfordringer mot (og for) nasjonalstaten. I akkurat denne delen av byen er det unge menn som vil innføre en alternativ sosial orden i det lokale urbane rommet og derfor sloss med politiet, som er den ytterste garantisten for at samfunnets generelle orden skal kunne opprettholdes. Selvsagt er det ingen tilfeldighet at det er unge menn som står for voldsomhetene. For en hel del unge menn handler maskulinitet om å vise seg modig og sterk, og å sette seg opp imot autoriteter. Guttene i Herrgården befinner seg også i en situasjon der de skal navigere mellom en “hardere” og klarere definert maskulinitet med utgangspunkt i Midt-Østen, og den “feminiserte” maskulinitet som man lærer i Sverige. Det er en utfordring å bli mann i alle typer samfunn, men kanskje er det spesielt vanskelig i Sverige, der det er diffust hva en “virkelig” mann er eller bør være.

Manglende debatt

Det arabiske parallellsamfunnet er også en arena for religiøse aktivister som mener at islam bør være førende for både individ og samfunn. Islamistene oppfatter at det er islamsk moral som er løsningen på muslimenes problemer. De arbeider derfor aktivt i hverdagslivet med å forsøke å vinne over så mange sjeler som mulig til sine aktiviteter. Aktivistene er som regel virksomme innenfor rammen av koranskoler eller kjellermoskeer, der de organiserer bønn og deler ut religiøs propaganda i form av film, pamfletter og annen litteratur. De gjør jevnlige forsøk på å etablere et mer formalisert samarbeid med Rosengårds politikere og offentlige tjenestemenn. Enklaver drar også til seg ambulerende islamister og forkynnere fra Midt-Østen eller andre deler av den muslimske verden. De kan være ute på en kortere turne, eller de har blitt sendt ut av en organisasjon i hjemlandet for å ta vare på visse religiøse interesser.

I Sverige har det ennå ikke blitt foretatt noen demografisk debatt om innvandring og globalisering. “Eliten” innen massemedia og politikk fortrenger spørsmål som handler om landet skal begrense innvandring eller hvor stort antall innvandrere samfunnet tåler. På tross av at innvandringen har bidratt til omfattende sosiale forandringer av de store byene, oppfattes det å stille spørsmål om dette offentlig som å ta stilling for nasjonalisme (som er tabu i Sverige) . Det er naturlig nok vanskelig å si noe om fremtiden. Men risikoen man tar ved fortsatt ukontrollert innvandring til en by som Malmö er, snarere enn at integreringen kommer i gang, at “parallellsamfunnet” stadig blir større og mer innflytelsesrikt sosialt og politisk.

Les hele kommentaren ”Rosengård og nasjonalstaten” hos minerva.as