Rita Karlsen, HRS
Da jeg i helga leste iranskfødte – og muslimen – Lily Bandehy (59) sin kronikk i VG, slo det meg igjen: Glem det, kjære Lily, du kan stå på hendene og vifte med armene med ditt budskap; du er en av de som ikke blir hørt. Ditt budskap passer ikke inn i den norske ”godhetsindustrien” – som har media som en av sine fremste apostler.
Under tittelen”Kamuflert islamist” påpeker Bandehy det faktum at Abid Raja og Mohammad Usman Rana har oppnevnt seg selv som talsmenn for innvandrere i Norge – med medias velsignelse. Bandehy betakker seg for å bli presentert av disse to herrene, og har ikke tro på at så mange andre ønsker det heller, om de så tilhører Raja og Ranas egen generasjon:
De føler seg som talsmenn for alle som har innvandret eller flyktet til Norge.( … )Raja etterlyser inkludering og kritiserer Dag Terje Andersen og Anniken Huitfeldt, og han truer Arbeiderpartiet: «De bør få med seg at de ikke lengre har med en smørblid første generasjon å gjøre, og AP bør ikke undervurdere oss 75-erne.» Abid Raja, du er advokat og må vite bedre enn å bruke trusselmetoder.Neste selvutnevnte 75-er, Mohammad Usman Rana, skriver at første generasjon innvandrerbarn er offer for Frps regelrette hatkampanjer (Aftenposten 15. juli).De to selvutnevnte ledere for 75-erne driver psykologisk krigføring mot etniske nordmenn og ikke-etniske nordmenn ved å gi førstnevnte dårlig samvittighet og sistnevnte en passiv offerrolle. De legger all skylden på den norske staten. (min utheving)De beskriver sin generasjon som ofre for Ap og Frp. Stakkars dem. De har fått juling fra foreldre og fra moskeen uten at den norske staten har grepet inn. De etterlyser inkludering og integrering uten å peke på hvor det egentlige problemet ligger.Raja skriver at «integrering har blitt et svulstbegrep, nesten udefinerbart» (Aftenposten 13.juli). Hva gjør dere 75-erne for å hindre dette? Dere skaper et bilde av alle unge innvandrere som tradisjonalister, misfornøyde, kravstore og uhøflige.«Disse 75-erne med sitt adskillige indre mangfold har det til felles at de ikke ber om unnskyldning for å være den de er. Derfor blir de indignert når de blir behandlet som fremmede i sitt eget land», skriver Rana i Aftenposten.( … )Hvis man leser hele innlegget ser man at Rana er full av forakt mot nordmenn og at han skaper hatefulle fordommer hos unge innvandrere. Han tegner et feil og unyansert bilde og bidrar til å lage et polarisert samfunn.Rana og Raja anklager Ap, Frp og den norske staten. De skaper et feil bilde for å forsvare islamistene i Norge. De har vært viktige støttespillere for de middelalderske patriarkalske kreftene som sitter i moskeene i Oslo og driver med kvinneundertrykkelse, barnemishandling og kjønnsdiskriminering.De spiller et farlig dobbeltspill med å feilinformere etniske og ikke-etniske nordmenn. De vet at den store hindringen i integreringspolitikken ligger i moskeene og prioritering av sharialoven over den norske loven.DiskriminererDe selvvalgte lederne for 75-erne tør ikke å ta et oppgjør med sharialoven, som er basert på autoritet og diskriminering. De tør ikke å ta avstand fra islams syn på homofili. De støtter hijaben, som er en markering for diskriminering av kvinner og er en uniform for islamistene. De to skaper uenighet og overfladiske debatter, og de stopper debatten når den ikke passer deres meninger.Under en demonstrasjon mot regimet i Iran 17. juni ble Abid Raja invitert til å holde appell om menneskerettighetsbruddene til det religiøse presteskapet. Men Raja valgte å holde en preken av største kaliber. Koranen ble trukket inn som målestokk i form av «den hellige Koranen lærer oss», noe han gjentok minst 10 ganger.Mange iranske demonstranter sa til Raja at hans retorikk ligner veldig mye på retorikken til presteskapet i Iran.I Aftenposten 13. juli skriver Raja at Ap-politikere løper løpsk som hodeløse høner. Jeg tror at det er de selvvalgte ledere for 75-erne som løper rundt som hodeløse høner for å skape PR og komme fortest mulig inn på Stortinget.
Bandehy kan være så mye ”innvandrer” som bare det, ”innvandrerkvinne” til og med, og hun kan dertil tilhøre ”foreldregenerasjonen” og således være en av de mest ”etterlengtede” stemmene i dette landet, men hennes budskap faller dødt til jorden. Medieredaksjonene ringer henne ikke ned, er ikke interessant i å høre hennes mening om dette eller hint, om det så gjelder koranskoler som bruker vold, sharia i norsk rett, allah-sanger i barnhagene, homofiles menneskerettigheter, småjenter som tildekkes for å ikke vekke menns oppmerksomhet, kvinner som presses inn i kjønnsfascistiske klesdrakter, kravet om å gifte seg med en muslim, osv. Hvorfor? Det er jo så innlysende at det nesten er til å gråte av; Bandehy avviker tydeligvis ikke særlig fra majoriteten, hun er ”integrert” som vi våget å si for noen år siden.
Bandehy tilhører ikke dem som kompromissløst krever særegne rettigheter i regi av sin muslimske tro, og forlanger respekt og aksept for verdier som det norske samfunnet i årtier etter årtier har jobbet for å bli kvitt. Hun er jo rett og slett like ”kjedelige” som flertallet. Slikt blir det ikke oppslag av, og dessuten gir det ikke rom for å ”fremme” det flerkulturelle samfunnet. For å kunne ”bevise” hvor berikende det flerkulturelle samfunnet er, må ”toleransen” kunne synliggjøres. Slike som Bandehy spolerer den sjansen. Det er heller hun som blir oppfattet som ekstrem, i betydningen ekstremt lite tolerant. Og da nytter det ikke om Bandehy er muslim, hun er ikke ”muslim nok” til at toleransebevisene kan tre i kraft – for vi har da muslimske talsmenn i dette samfunnet som til stadighet forteller oss (de muslimske) grensene.
Det er straks mer fart over slike som kommer med meninger som dytter oss over grensen, der vi virkelig må ta et magedrag for å kjenne etter om vi makter dette. Der vi virkelig må reflektere. Ja, jeg mener at alle mennesker har samme verdi, være seg om de har en annen hudfarge enn meg, en annen gudtstro eller ingen slik tro, og der deres seksuelle legning er irrelevant, men er det nå så sikkert at dette er det riktige? Kanskje jeg må tenke en gang til, kjenne etter, spørre meg selv; hvorfor mener jeg dette? Har egentlig alle mennesker samme verdi? Ja, hva mener jeg egentlig med verdi? Hvis jeg nå, etter alle kunstens reflekterende regler, likevel kommer til at dette er et standpunkt jeg står for, kan jeg raskt oppfattes å være den ekstreme – rett og slett fordi jeg har et annet standpunkt, som oftest et standpunkt som ikke passer inn med islam. Jeg oppfattes da til å ikke være ydmyk nok overfor annerledestenkende eller annerledestroende, eller ”Det nye Norge” som noen ynder å kalle det, jeg er heller som en propagandaleverandør for mitt private oppdragelsesprosjekt. Skulle jeg da peke på noen og si at deres budskap avviker sterkt fra det jeg oppfatter som sentrale verdier i det norske fellesskapet, da får jeg gjerne til svar at ”det norske fellesskapet” er under endring. Til hva, er mitt spørsmål – når skal vi få vite hva som konkret er deres endringsmål?
Vi er nok en del som ikke opplever en slik endring som en ensidig positiv utvikling. Vi opplever utviklingen slik som Bandehy sier: Det skapes uenighet og overfladiske debatter, samtidig som debatten stopper når den ikke passer deres meninger. ”Jeg er også norsk”, som det står å lese på Abid Rajas t-skjorte på VG-bildet, og jeg fristes til å si: ”Jeg også.” Spørsmålet er: Hva har vi så felles?