Integrering og integreringspolitikk

”Nyrasismens” potensiale

I går ble det nye begrepet ”nyrasisme” lansert, og vi fikk vite at den rødgrønne regjeringen er ”nyrasistisk”. I dag utnyttes utspillet i en politisk kamp av Dagsavisens politiske redaktør Arne Strand, samtidig som ”innvandrere” selv tar avstand fra begrepet. Men vel så viktig - utspillet kan benyttes til en debatt om det vesentlige: Finnes det de facto noen normer for norsk atferd?

Rita Karlsen, HRS

Dagsavisens Arne Strand mottar Majoran Vivekananthans budskap like politisk som det er, men Strand tilpasser det likegodt til eget politiske ståsted. Derfor blir det da også viktig for Strand å påpeke at ”innvandrerbefolkningen må tas på alvor”. Men under tittelen ”Et desperat utrop” begår Strand de samme feil som han beskylder andre å gjøre: ”Innvandrere” generaliseres over en lav sko, ”bestemmelse av” vellykkethet/mislykkethet ved den rødgrønne regjeringens politikk, og myter videreføres som fakta.

For hvorfor skal Vivekananthan budskap tas til inntekt for ”alle innvandrere”? Vi vet alle at ”innvandrere” ikke er noe homogen gruppe, tvert om er innvandrergruppene så mange og forskjellige, at det tenderer til meningsløst å snakke om politiske tiltak, eller mangel på tiltak, uten å foreta et skarpt skille. Slike skiller må bygge både på ulike innvandrergrupper, og om vi snakker om innvandring eller integrering. Slik sett er det ikke ”innvandrerbefolkningen” som eventuelt skal tas alvorlig, men Vivekananthan – og da bør det kreves belegg for hans harde kritikk. Strand skriver blant annet:

Innvandringsbefolkningen føler ikke at myndighetene vil integrere dem på en god måte. Det må tas på alvor.

Rasisme er et beheftet ord. Så når redaktøren av den flerkulturelle avisen Utrop, Majoran Vivekananthan, skriver i sin kommentar at «regjeringen fører en assimileringspolitikk som baserer seg på det vi kan kalle nyrasisme», legger han hodet sitt på blokken. Politikere vil stille seg i kø for å hogge det av. Dermed ferdig med ham. Tror man. De tar feil.

Selv vil jeg ikke kalle integreringspolitikken nyrasistisk. Redaktør Vivekananthan omdefinerer det fra å bety diskriminering på bakgrunn av biologiske forskjeller og rase til diskriminering som springer ut av kulturelle og religiøse forskjeller. Men rasisme er så sterkt knyttet til nazisme at ordet tar oppmerksomheten bort fra hovedsaken om at integrerings- og asylpolitikken til den rødgrønne regjeringen har slått feil.

Majoran Vivekananthan argumenterer nemlig godt for at politikken har slått feil. Integrering er å gjøre innvandrerne til likeverdige borgere gjennom å lære dem norsk, skaffe dem jobb og få dem som deltakere i samfunnslivet. Det må skje samtidig med at de får beholde sin kultur, sitt språk og anledning til å utøve sin religion. Avisen Utrop, som har fulgt nøye med på dette de siste fire årene, har funnet at samtlige tiltak fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet dreier seg om å tilpasse innvandrerne det norske samfunn – gjøre dem til «nordmenn» om vi vil – og ingen tiltak som verner om innvandrernes egen identitet.

Om Strand mener at Vivekananthan ”argumenterer godt for at politikken har slått feil,” så argumenterer ikke Strand like godt for at Vivekananthan har rett. For det en smule underlig at Strand, som i langt de fleste analyser (og de begynner de å bli en del av, da han er en selvskrevet gjest i de fleste politiske mediedebatter) argumenterer for at Norge har en vellykket integreringspolitikk, nå plutselig omfavner Vivekananthans kritikk. Mellom linjene er det derimot ikke vanskelig å finne kjensgjerningen i Strands argumenter: For at Strand skal få spilt inn sitt budskap i asylpolitikken, som i disse dager forhandles frem i Soria Moria II, benyttes Vivekananthan kritikk av integreringspolitikken.

Strand dytter således Vivekananthan, som vi skal forledes til å tro representerer ”innvandrerbefolkningen”, foran seg til å ”forklare” hvorfor politikken har slått feil. Sannhetsvitnet opphøyes så fra Vivekananthan til avisen Utrop, der vi skal vite ”har fulgt nøye med på dette de siste fire årene”. Jeg kan fortelle Strand at HRS har fulgt nøye med på ”dette” i ni år – uten at jeg et sekund tror at det vil bli et argument i Strands verden, verken i dag eller i morgen. Og ”dette” Utrop har ”funnet” er altså at ”samtlige tiltak fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet dreier seg om å tilpasse innvandrerne det norske samfunn – gjøre dem til «nordmenn» om vi vil – og ingen tiltak som verner om innvandrernes egen identitet.”

Dette er med respekt å melde så feil at Dagsavisen altså til og med har fått meg på banen, der jeg minner om at jeg er kritisk til den rødgrønne regjeringens politikk, men med motsatt fortegn av Vivekananthan. Av de hundrevis av prosjekter som iverksettes i dette landet, er svært mange relatert til ”deres” egen kultur, religion og språk. Dessverre. Dessverre fordi det ikke hjelper en døyt for å fremme fellesskap, men rett og slett dyrker forskjellene. Men siden Strand ønsker å videreføre Vivekananthans myter til fakta, så utfordres Strand herved til å belegge påstandene.

Han kan jo begynne med å lese dagens artikkel i sin egen avis, der vi får høre hva leder Bushra Ishaq i Muslimsk studentsamfunn, leder Sivasangeetha Sivagnanasundaram i Tamilsk studentforening og Elvis Chi Nwosu i African Cultural Awareness, mener om Vivekananthans påstander om ”nyrasisme”. Tre foreninger som etter all sannsynlighet, som avisen Utrop, mottar offentlig støtte i en eller annen form fra den ”nyrasistiske” regjeringen.

Samtlige tar avstand fra begrepet ”nyrasistisk” – som jo er en dårlig start hva gjelder Vivekananthan som representant for ”innvandrerbefolkningen”. Samtidig påpekes at ”han har noen viktige poenger”, ikke minst fremmet av Bushra Ishaq. Hennes ”bevis” for at det er gått mer over mot assimilering enn integrering, er avgjørelsen om ikke å endre politiuniformreglementet for å tillate hijab. Men er ikke dette litt underlig? En rekke av motstanderne mot hijab til politiuniformen var jo nettopp muslimer. Ishaq gir seg derimot ikke der, hun hevder videre at hvis man ”ikke følger normene for hvordan man skal være som nordmann, blir man sett ned på og tråkket på.” Kunne Ishaq gi noen eksempler på slik undertykking? Så vidt jeg husker mente den samme Ishaq nettopp at ikke å få bruke hijab til politiuniformen var å bli sett ned på og tråkket på. Mon tro hvor mange som er enige i hennes fortolkning? Deretter er jeg noe usikker på hva som menes med ”hvordan man skal være som nordmann”: Finnes det de facto noen normer for norsk atferd? I så fall synes jeg noen burde grepet fatt i det – for det er nettopp her, etter min vurdering, at kjernen ligger: På den ene siden blir vi fortalt i ”Det Nye Norges” navn at det ikke eksisterer noen statisk norsk, det er i endring, vi er blitt et flerkulturelt samfunn, samtidig med at kritikken går på at man presses inn i det ”norske”, som altså ikke eksisterer. Hadde det vært en idé å få en avklaring på dette?

For som Elvis Chi Nwosu hevder; nemlig at selv om han går på ski, drikker akevitt og kan spise brunost, så synes han likevel at det kan være vanskelig ”å bli som de norske”. Nwosu vet sikkert meget godt at ikke alle norske verken går på ski, drikker akevitt eller spiser brunost. Ergo må det handle om noe annet – noe mer grunnleggende. Men hva?

Slik sett blir kritikken av at integrering er blitt assimilering, hengende i luften. Hva er det så disse oppleves seg, dertil presset, assimilert inn i?

Sivasangeetha Sivagnanasundaram er derimot uenig med både Bushra Ishaq og Elvis Chi Nwosu. Her må jeg få skyte inn en merknad: To av de argumentene som ofte trekkes frem som integreringshemmende faktorer, ikke minst på arbeidsmarkedet, er navn og hudfarge. Tamilere, som altså er Sivagnanasundarams opphav, har navn som fortoner seg som en endeløs rekke vokaler og er mørkere i huden enn mange av oss andre. På tross av dette har de altså høyere arbeidsmarkedstilknytning enn norske. Hvorfor? Kanskje vi kan finne noe av svaret i Sivagnanasundaram holdning:

Sivagnanasundaram mener ikke at politikken er preget av assimilering, og hun bruker eksistensen av sin egen forening som sannhetsvitne.

– Vi får midler til å ivareta vår kultur og vårt språk, sier hun.

Og da stikker ingen ringere enn Ishaq inn ”det betimelige” spørsmålet:

– Men hva med jenter som ikke får gå med hijab og dem som ikke får lære seg morsmålet sitt? spør Ishaq.

Men Sivagnanasundaram lar seg ikke forføre:

– Får de ikke morsmålsopplæring i skolen, kan innvandrere selv ta initiativ til å danne et eget senter der du kan få det, argumenterer Sivagnanasundaram.

Hun mener det ligger et paradoks i å skulle tilrettelegge for innvandreres egen kultur og samtidig integrere:

– Skal det legges til rette for bønnerom på arbeidsplasser og universiteter, selges halalkjøtt overalt og tillates å bære hijab? Hvis man tillater alt fra alle kulturer, er man på vei mot et disintegrert samfunn i stedet. Man må tilpasse seg norsk kultur.

Hun mener en del innvandrere for raskt roper ut om rasisme.

Jeg registrerer også at Sivagnanasundaram henviser til ”norsk kultur”, og etterlyser igjen en nærmere bestemmelse av dette. Det ligger tydeligvis ”noe” mellom foldene, som vi ikke klarer å løfte opp og frem. Nwosu hevder seg derimot uenig med Sivagnanasundaram:

– Jeg er uenig. Hvorfor ikke legge til rette for innvandrere som man gjør for nordmenn? parerer Nwosu.

Jeg innrømmer å falle av, for hva menes med at det legges til rette for nordmenn? Får ikke ”innvandrere” ta del i de goder som andre har her i landet? Er det ulike kriterier for å delta i barnehage, skole, idrettslag, humanitære foreninger eller annet? Har ikke vi de samme rettigheter og plikter? Derimot snur Sivagnanasundaram budskapet til noe mer forståelig:

– Det er en altfor stor prosess å skulle legge til rette for alle kulturer. Det er én ting å kreve like rettigheter som nordmenn og noe annet å kreve at landet skal tilpasse seg oss, sier Sivagnanasundaram.

Ergo: innvandrere er slett ikke enige seg imellom, og heller ikke muslimer er en ensartet gruppe. I sum betyr dette at enhver regjering, uansett politikk på feltet, vil bli kritisert for ett eller annet. La oss derfor håpe at det er folk som Sivasangeetha Sivagnanasundaram som er med på å videreutvikle det ”nye vi” – og som Arne Strand og hans like også vil lytte til.