Integrering og integreringspolitikk

Spar oss for hudfarge

Hadde jeg vært adoptivforelder til et mørkhudet barn, tror jeg rett og slett jeg hadde fått panikk etter valgdebattene på fjernsyn i går kveld. Enten det er en programleder eller en politiker, snakkes det om språk- og læringsproblemer i Osloskolene når ”de hvite barna” blir i mindretall. Slik settes debatten tilbake til 80-tallet og vel så det, da fokus var på farge, og ikke på hvordan vi kan klare å skape et kulturelt og verdimessig fellesskap. Mener politikere og journalister i fullt alvor at våre utfordringer handler om hudfarge? Kjenner de ikke et eneste adoptivbarn eller andre som er like helnorsk i sitt tankesett som enhver ”totning”?

Hege Storhaug, HRS

Det rett og slett knyttet seg i magen min under valgsendingene i går kveld. Jeg tenkte med skrekk og gru på konkrete barn jeg kjenner – og de er etter hvert ganske mange – som er adoptert fra Asia og Afrika, eller som er født i blandede ekteskap. Er de et problem for skolene på grunn av sin hudfarge? Hvordan har deres foreldre det under denne rasevalgdebatten? Tenker de samme redselsfulle tanke som meg: Skal Norge startet opp et kjønnsapartheidisk regime der vi busser ”hvite og svarte” barn – altså barn skal selekteres til skoler etter et hudfargekart? Det kunne i det minste en fersk utlending i Norge ha trodd i går kveld, hvis vedkommende hadde hørt og forstått hva som ble sagt både av programledere i NRK og politikere under utspørring. Konstant ble det referert til ”hvite” som er i mindretall i skolene i Oslo, og problemene dette skaper særlig i forhold til manglende norskkunnskaper.

Tilgi dem – for de vet ikke bedre?

Tankene mine gikk også til oppstarten av HRS da vi formulerte formålet med organisasjonen, nemlig at HRS skal jobbe for et ”velfungerende fleretnisk samfunn”, og der vi sa et klart nei til et flerkulturelt samfunn, i betydningen oppsplitting av befolkningen langs religiøse og etniske linjer. Vi var igjen forut for vår tid.

Problemet i Oslo er ikke som Aftenposten meldte på førstesiden nylig: Foreldre flytter barna til ”hvitere” skoler. Nå må journalister og politikerne holde tunga rett i munnen og slutte med denne grove stigmatiseringen av mennesker ut fra et slags Jotun-kart. Det er et så uverdig lavmål som det kan bli, og det legger forholdene godt til rette for å skape frykt hos barn, unge og foreldre som ikke er en, i journalistisk og politisk forstand, A-4-familie.

Man må spørre seg: Handler dette fargefokuset om tankeløshet, mangel på forståelse, eller er det feighet vi vitner? Feighet i forhold til å gå rett til det som antakelig er kjernen av problemet, nemlig at vi har fått større og større grupper i Norge fra den muslimske verden som ikke klarer eller ønsker å bli en del av et felles norsk vi. At dette handler om en generell selvvalgt isolasjon fra maktens side, for å hindre at særlig kvinnene og barna skal bli en del av frihetsverdiene vi skatter så høyt i vesten.

Jeg tror dette er kjernen.

Men, som jeg har sagt ”100 ganger” (minst), er etnisitet kun interessant når det kan gi sentral informasjon, som at hvis en helsesøster skal undersøke ei jente født av mandinko-foreldre fra Vest-Afrika, ja, da er det vesentlig at helsesøsteren vet at jenta kan være utsatt/bli utsatt for kjønnslemlestelse, mens hvis jenta er født av kristne vestafrikanere kan helsesøster senke skuldrene.

Hjelpeløse eller feige politikere og journalister: Slutt å skremme folk. Spar oss for hudfarge.