En 28 år gammel norskpakistaner står tiltalt for bigami i Halden tingrett. Mannen er gift med en kvinne i Halden, men det hindret han ikke i å inngå ytterligere et ekteskap i Pakistan.

En thriller av en bok. Det gikk ikke kaldt nedover ryggen min. Nei, forresten, det var kaldt over det hele. Aller helst skulle jeg vært foruten denne boken. – Slik innleder Mikael Jalving bokanmeldelsen av den amerikanske bestselgeren ”Sov sødt, Europa. Hvordan radikal islam ødelægger Vesten indefra”. Paradoksalt nok foreligger boken av den kritikerroste amerikanske forfatteren Bruce Bawer nå på dansk, paradoksalt fordi Bawer har bodd i en årrekke i Oslo. At ingen norske forlag ser sitt snitt til å kjøpe rettighetene til utgivelse, er for HRS symptomatisk med den norske tidsånden: Verdikampen vil man helst være foruten. ”Den gode norske tonen” i det offentlige ordskiftet må ikke forstyrres. Sov søtt – Norge

Hele 9,2 milliarder er satt av til asylsøkere på statsbudsjettet for 2009. Dette tilsvarer en økning på over 52 prosent, eller 3,2 milliarder kroner mer enn i saldert budsjett for 2008. Det betyr at utgiftene til asylsøkerrelaterte oppgaver er klart større enn budsjettene til de fire departementene Kultur- og kirkedepartementet (8,5 mrd), Nærings- og handelsdepartementet (5,4 mrd), Miljøverndepartementet (4,1 mrd) og Fiskeri- og kystdepartementet (3,6 mrd). Utgiftene er også større enn utgiftene til statens største etat, NAV-etaten (8,6 mrd) - og omtrent på størrelse med utgiftene til politiet (9,8 mrd).

Den venstreorienterte og satiriske franske avisa Charlie Hebdo, trykket Muhammed-tegningen i solidaritet med de danske avisene. Slikt blir det fort rettssak av. Og dermed ble det også en film av balladen som islamister skapte.

Mens EU-landene prøver å etablere egne barrierer for å forhindre høyt antall familiegjenforeninger, presenterer EUs statistiske byrå, Eurostat, en rapport som sier at EU trenger over 50 millioner nye innvandrere fra Afrika innen 2050 grunnet synkende befolkning. Rapporten slår fast at ”vi trenger innvandring” og ”vi må akspeterer det”. Innvandringen trengs av hensyn til økonomien, heter det, stikk i strid med andre tall som viser at innvandringen allerede i dag skaper enorme utgifter.

”Jeg går nedover Herslebs gate i Oslo og nyter sola. Det er barnefamilier overalt. En kvinne i en kremfarget hijab, sort kåpe og rød kjole kommer vaggende mot meg. Bak løper to gutter i fotballshorts og Spider-Man T-skjorter. Så dukker lillesøster opp, i ankellang kjole, luftig genser - og tettsittende hijab. Hun er toppen ti år. Jeg kjenner at det koker i topplokket.” Slik åpner Noman Mubashir et etterlengtet innlegg denne helgen. Mubashir sier rett ut at han orker ikke å være ”politisk korrekt. Jeg klarer ikke å forstå meg i hjel”. Jentebarn med hijab får det til å koke i topplokket, som han sier det. Men har han noen konkrete løsninger?

Britiske innsatte muslimer krever nye klær og nytt sengetøy etter besøk av narkohunder på cella. Hundene skal heller ikke få lov til å teste luktesansen på Koranen og annet religiøst tilbehør. Derfor pakkes Koranen inn i en spesialdesignet pose, før Sniff viser frem sine kunstner. Slik kan de muslimske innsatte oppfylle sharias krav, sier de. Både ansatte og innsatte reagerer på spesialbehandlingen. Snikinnføringen av sharia reageres det også på fra regjeringshold nå. Den nye statsråden Sadiq Khan, med muslimsk bakgrunn, vil ha fjernet shariadomstolene som nylig ble godkjent på linje med den britiske domstolen av justisdepartementet.

I grunn- og videregående skole i Storbritannia er det voksende bekymring for elever med ekstremistiske holdninger av ulike avskygninger. Nå setter myndighetene inn tiltak for å bekjempe ytterliggående meninger. Flere svært skremmende eksempler på ekstremisme kommer frem i material som nå distribueres til lærere.

Den danske sikkerhetstjenesten PET, oppfordrer politikere til å unnlate å bruke ord som kobler islamisme og terrorisme. Oppfordringen møtes med en kjølig skulder ogoppgitthet fra regjeringshold. Å tone ned denne koblingen er å gjøre Danmark og sekulære muslimer en bjørnetjeneste. Dessuten, sier forsvarsminister Søren Gade, er det et land i Europa der man virkelig finner rabiate islamister, så er det nettopp i det politisk korrekte Storbritannia. Forsvarsministeren nekter å la seg ”trampe på”.

Æreskultur, og dermed overgrep, forfølgelse og i ytterste konsekvens drap av unge kvinner, slår dypere og dypere røtter i Nord- og Vest-Europa. Omfanget er ukjent, men det rapporteres om økning i antall såkalte æresrelaterte forbrytelser fra ulike land. Hvordan håndtere dette barbariet? I Danmark sies det nå fra politihold at megling er et avgjørende verktøy. HRS stiller seg skeptisk til det ”avgjørende” i dette verktøyet. Hvilken annen alvorlig kriminalitet møtes med megling som hovedstrategi? Gjenspeiler tankesettet kulturrelativisme?

Samboerparet Ali Farah og Mari Kohinoor Nordberg iscenesetter seg selv som beviset på rasisme i Norge. Etter at nedslåtte Farah ikke ble brakt til lege av ambulanse, synes det som om paret har sett det som sin livsoppgave å få ambulansesjåfør Erik Schjenken offentlig henrettet. Schjenkens utstrakte hånd til paret, der han innrømmer å ha begått en medisinsk feilvurdering, blir brutalt avvist. Brutalt fordi Schjenken er symbolet på kolonitiden, han er rasist i ”en større sammenheng”. Det hele begynner å ligne på lørdagens radioteater.

Saera Khan (Ap) er den eneste med innvandrerbakgrunn som er valgt inn på Stortinget. Nå kan hun etter all sannsynlighet vinke farvel til en videre politisk karriere. Da det ble avslørt at Khan hadde ekstremt høye telefonregninger, dekket av skattebetalerne, rotet hun seg bort i løgner og tilsløringer. I går kveld sprakk det. Sannheten er at Khan svært ofte har ringt spåkoner – og at disse har opplevd Khans pengebruk på dem som ansvarsløst. Noe er absolutt feil når spåkoner viser mer ansvar enn folkevalgte på Stortinget.

Politiets eget forbund sier nei til å la politifolk bruke hijab i tjenesten. - Det vil bryte med prinsippet om et verdinøytralt politi, sier leder i Politiets Fellesforbund, Arne Johannessen. Dermed er i alle fall Politiets Fellesforbund helt på linje med den muslimske politistudenten som på rights.no advarte på det sterkeste mot hijab i politiet. For som han sier: Hvor skal grensen gå? Ved burkapolitiet?

Både i Norge og i Danmark forsvinner jenter og unge kvinner med innvandrerbakgrunn. Ingen vet helt eksakt hvor mange det er, og ingen vet årsaken til at de blir borte. Men mens man i Norge lukker øynene for problematikken, satser dansk politi på å finne ut om det ligger noe kriminelt bak forsvinningene.

Revygruppen Queendom består av fem norske kvinner som har til felles at de er mørkere i huden enn gjennomsnittet. I tillegg til sin revyvirksomhet har de nå kommet med en bok kalt ”Queendom – Oppdrag Norge”. Ifølge NRKs anmelder er boken underholdende og lettlest, men den mangler et formål. Dessuten stiller anmelderen seg noe undrende til at ”dronningene” ikke finner noe positivt med Norge, samtidig med at de dyrker annerledesheten ved å definere seg selv utenfor det de vil være en del av.

Eliten ved norske universitet går i en form for hellig allianse med helstøpte islamister. Siste eksempel er utspillet til Thomas Hylland Eriksen om at mer islamisme blant somaliere vil bekjempe kjønnslemlestelse. Jusstudenten Mudassar Amin griper begjærlig den utstrakte hånden fra professoren: Islamisering av norske muslimer er løsningen for å få bukt med all kriminalitet, fra tvangsekteskap til taxijukset. Den varianten vinner neppe frem i Danmark. Der avviser Regjeringen og det brede lag av eliten og folket ethvert forsøk på snikinnføring av sharia. Danskene velger sammenhengskraft og likhet for loven, ikke minst i et kvinneperspektiv. Forskjellen mellom Norge og Danmark synes bare å vokse seg større og større: Mens man i Danmark prissetter verdiene som ligger til grunn for det gode samfunnet som er bygget, og som både dansker og innvandrere nyter godt av, nøles det her på berget: Er verdiene våre noe å hegne om?

For fire måneder siden opprettet England en nasjonal nødtelefon for ofre for tvangsekteskap og æresrelatert vold. Flere hundre unge har benyttet seg av tjenesten så langt, og en av ti er under 16 år. Noen av de yngste sier rett ut at de frykter å bli drept av familien. Eksperter mener at tross det høye antallet henvendelser, ser man bare toppen av isfjellet. Det samme gjelder for dumping av jenter i alderen 13 – 16 år. Bare i byen Bradford forsvant 250 jenter fra skolen og ut av landet i 2006. 33 av jentene kjenner man fremdeles ikke situasjonen til. Også i Norge er tendensen økende.

Vi husker alle hendelsen i Sofienbergparken. Bildet, senere kåret til årets bilde, kom taktfast på tv-skjermen, senere taktfast på hjernehinnen. Bildet av den liggende, tilsynelatende bevisstløse mannen med en ropende kvinne ved sin side og et kobbel av skuelystne rundt. Den nedslåtte mannen er svart, den ropende kvinnen er svart. Vi lærer dem raskt å kjenne som samboerparet Ali Farah og Kohinoor Nordberg. Ambulansepersonellet har dratt uten å ta han med. Vi lærer dem raskt å kjenne som ”rasistene”. Ikke minst får de rasiststemplet fra en rasende Nordberg, men hun får herkulisk drahjelp fra media, statsråder, politikere og aktører fra diverse offentlige etater. Svart mann blir forlatt av hvite ambulansesjåfører, opplagt sak for mange, og den blir raskt benyttet som et kroneksempel på rasismen i Norge. Men en mann hører vi først fra i helgens A-magasin i Aftenposten. Det er sterkt beretning fra ambulansesjåføren Henrik Schjenken. Mannen det er begått karaktermord på.

En ekstremt høy innvandring til Storbritannia og derav svært dårlig integrering av muslimske grupper, kombinert med en utstrakt toleranse overfor intolerante krefter, har preget britisk politikk etter at Labour og Blair tok over i 1997. Utnevnelsen av ny immigrasjonsminister tyder på at politikken skal legges om. Phil Woolas er en kontroversiell stemme blant muslimske ledere. Han forfekter mange av de samme synspunktene som HRS fremmer.

Fredags kveld hindret imamer norsksomaliske ungdommer å ha fest. Årsaken er at imamene er imot at gutter og jenter befinner seg på samme sted. Ifølge norsksomalisk ungdom er det ikke første gang dette skjer.

I morgen kommer islamister til Norge for å delta på en konferanse i regi av Universitetet i Oslo, der dialog står i førersetet. Prosjektet er sponset av Utenriksdepartementet. Men det er bare noen utvalgte som får delta på konferansen. HRS har ønsket å filme fra konferansen, men er blitt blankt avvist. Ut over innlederne, gitt på programmet, får vi ikke heller ikke vite hvem de andre deltakerne er. Det er flere som reagerer med vantro at Norge inviterer islamister for dialog. En av disse er forfatter og redaktør Helle Merete Brix. Hun har nylig gitt ut en bok om Det Muslimske Brorskapet i Europa. At norske UD sponser en konferanse med sentrale i Brorskapet og andre såkalte ”moderate islamister” som presenterer seg som ikke-voldelige som ønsker en fredelig reform, får Brix til å stille følgende spørsmål: Kan man ha tillit til at det blir fredelig når islamister tar over styringen av et land? Gir det mening å snakke om ”moderate islamister”? Nei, svarer Brix og viser til eksemplet Iran. Dessuten, i programerklæringen til Brorskapet, er fremdeles følgende linjer å finne: ”Allah er vårt formål, Budbringeren er vår leder, Koranen er vår lov, jihad er vår vei, døden for Allahs sak er vårt høyeste håp.”

Mens norske journalister, velmenende politikere og aksjonister med ”nestekjærlighet” viser til vår plikt – ved henvisning til ulike konvensjoner - til å gi enslige asylsøkende barn opphold i Norge, er det andre som mener at opphold nettopp kan være et brudd på konvensjoner. Årsaken er at hele 3 av 4 enslige mindreårige asylsøkere oppgir å ha jevnlig kontakt med familien.

Et foreldrepar i Danmark, med opprinnelse fra Sudan, er tiltalt for å ha fått omskåret to av sine døtre. Jentene skal ha blitt lemlestet i Sudan. Statsadvokaten krever minst fire års fengsel for foreldrene.

Vi har hørt den tidligere, historien om omsorgssvikt, undertrykkelse og overgrep, men den slutter ikke å vekke medfølelse og rettferdig harme hos oss, heldigvis, skriver Sara Azmeh Rasmussen i en kronikk i Kommunal Rapport. Azmeh Rasmussens tanker er som beskrivelse av HRS sitt ståsted, ja, vi kan til og med støtte henne fullt ut i hennes ramsalte kritikk av ”vrøvlet” fra ”CULCOM-imperiet”.

At media lever sitt eget liv begynner å bli velkjent. Men at journalister slår seg selv på brystet for at noen få politikere lytter til noen av deres politiske argumenter (analyser er jo heller sjeldne), det burde kanskje være en oppsiktsvekkende nyhet.