Innvandring

Asylsøkende barn

Mens norske journalister, velmenende politikere og aksjonister med ”nestekjærlighet” viser til vår plikt – ved henvisning til ulike konvensjoner - til å gi enslige asylsøkende barn opphold i Norge, er det andre som mener at opphold nettopp kan være et brudd på konvensjoner. Årsaken er at hele 3 av 4 enslige mindreårige asylsøkere oppgir å ha jevnlig kontakt med familien.

Olaf B. Halvorsen, lærer på Oslo Voksenopplæring, har gjennom sitt yrke kontakt med mange innvandrere. Han er ikke imponert over man generelt forholder seg til enslige mindreårige asylsøkere. I Dagbladet.no skriver han i dag:

En undersøkelse foretatt av Nasjonalt folkehelseinstitutt blant enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger viser et overraskende mønster. Av de142 asylbarna som er blitt intervjuet, oppgir mer enn 3 av 4 å ha jevnlig kontakt med familie i hjemlandet.

I en reportasje i Aftenposten (06.09) bekrefter leder av studien, Brit Oppedal, at kontakt med familie er vanlig: «Det mest vanlige er kontakt med søsken, men de har også kontakt med mor eller far.»En av asylungdommene som Aftenposten intervjuer i samme reportasje forteller at han var 16 år da faren bestemte at han skulle til Norge for å skaffe seg utdanning. «Jeg ville det egentlig ikke…men nå får jeg muligheten til å hjelpe dem økonomisk». Han har nå vært i Norge i 4 år, og forteller at han ofte har kontakt med familien i hjemlandet: «Alle bekjente som far treffer, ønsker meg lykke til i Norge.»

I FNs konvensjon om barnets rettigheter heter det i artikkel 22 at land som mottar enslige asylbarn forplikter seg til å beskytte og hjelpe disse, og «oppspore et flyktningbarns foreldre eller andre familiemedlemmer for å skaffe til veie de opplysninger som er nødvendige for at barnet kan gjenforenes med sin familie. Dersom det ikke er mulig å finne foreldre eller andre familemedlemmer, skal barnet gis samme beskyttelse som ethvert annet barn som (…) er berøvet sitt familiemiljø.»

Halvorsens undring er at barn som har jevnlig kontakt med sin familie, og som foreldrene har sendt ut i verden, skal holdes tilbake fra sin familie:

Jeg kan ikke skjønne annet enn at det er i strid med konvensjonen at enslige barn som jevnlig har kontakt med familien i hjemlandet, blir værende her i Norge. I lys av dette er det oppsiktsvekkende at mer enn 3 av 4 barn i undersøkelsen selv opplyser at de har slik kontakt.I undersøkelsen oppgir 75 % av de spurte asylungdommene at de ofte er ensomme, 50 % sliter med store psykiske problemer. Barn er lojale mot sin familie, og de vil i det lengste gjøre det foreldrene har pålagt dem. Selv om de skulle ønske en barndom sammen med sine i hjemlandet, må vi alltid huske at de av hensyn til foreldrenes forventninger vil føle seg forpliktet til å gi uttrykk for at de vil bli i Norge.Foreldre som sender en mindreårig alene til et fremmed land, begår et alvorlig overgrep. Ved å la barnet bli her påfører vi barnet ytterligere et alvorlig overgrep. I tillegg vil en slik praksis øke risikoen for at stadig flere foreldre skal sende bort barn alene til en vanskelig barndom i et fremmed land med de lidelsene det kan medføreDet er påfallende at så å si all debatt i mediene handler om disse barnas rettigheter her i Norge og svært sjelden om deres rett til gjenforening med familien i hjemlandet. En kan av og til få inntrykk av at vårt eget behov for å vise vår grenseløse godhjertethet, går foran det FN mener er til barnas beste.Det hevdes at grunnen til at asylbarna blir værende i Norge i årevis, er at familien ikke lar seg oppspore. Men når over 75 % av de spurte barna selv oppgir at de har kontakt med familien, tyder det på at norske myndigheter ikke gjør nok for å sikre disse barnas grunnleggende rett til gjenforening med sine nærmeste.

Men Halvorsen kan neppe forvente å få forståelse for sin argumentasjon. Det som forkjemperne for de enslige asylsøkende barna ikke skjønner, er at barna, relatert til ulike konvensjoner, har rettigheter knyttet til å få være hos sin familie. Det er klart at mange av disse kan få et økonomisk bedre liv i Norge, men om deres liv blir så bedre av den grunn, det er ikke like klart. Prisen barna betaler for foreldrenes valg, kan bli høy. Nå er det jo heller ikke sikkert at alle foreldrene opplever å ha noe valg, kanskje tvert om, men uansett er det å sende barna ut på en særdeles usikker ferd. Noen forsvinner også på veien – til prostitusjon, organsalg eller slavearbeid. Likevel fortsetter ”de humane forkjemperne” å argumentere for å gi enslige mindreårige asylsøkere opphold, uten å ofre en tanke på at dette skiller barna fra familien og stimulerer til at flere nettopp velger en slik løsning. Argumentasjonen fra ”den andre siden” er nok heller at også familien til barna bør få opphold, uten at de dermed ser at premissene for oppholdsgrunnlaget faller bort – og at enda flere sender sine barn ut på den farefulle ferd.