Integrering og integreringspolitikk

Skal vi redde demokratiet? Kvinner og barn først!

Vi har hørt den tidligere, historien om omsorgssvikt, undertrykkelse og overgrep, men den slutter ikke å vekke medfølelse og rettferdig harme hos oss, heldigvis, skriver Sara Azmeh Rasmussen i en kronikk i Kommunal Rapport. Azmeh Rasmussens tanker er som beskrivelse av HRS sitt ståsted, ja, vi kan til og med støtte henne fullt ut i hennes ramsalte kritikk av ”vrøvlet” fra ”CULCOM-imperiet”.

Rita Karlsen, HRS

Syriskfødte Sara Azmeh Rasmussen har de siste årene gjort seg bemerket i Norge. Hun har ikke gått av veien for å kritisere de som er så inderlig forståelsesfull overfor barbariske tradisjoner og umenneskelige verdier. Slik blir man dessverre fortsatt ”kontroversiell” av, men jeg sier som en statsråd i Danmark sa til oss: – Tiden jobber for dere, og den jobber fort.

Denne gangen har Sara Azmeh Rasmussen reagert på mottakelsen av Amal Adens bok, ikke minst knyttet opp til lederen av CULCOM-prosjektet ved UiO, Thomas Hylland Eriksen, sin ”tolkning”. Hun skriver i kronikken i Kommunal Rapport:

En ung norsk-somalisk kvinne som av frykt for egen sikkerhet skriver under et pseudonym, Amal Aden, skildrer forholdene i sitt eget miljø i den nyutgitte boken «Se oss». En beretning om en brutal virkelighet i dagens demokratiske, likestilte Norge og et rop om hjelp fra innsiden – på vegne av norsk-somaliske kvinner og barn – blir av bedrevitende akademikere redusert til enkeltfortellinger som hører til unntakene.

I en artikkel i Aftenposten (10.09.) betegner den profilerte samfunnsforskeren Thomas Hylland Eriksen den sunne rettferdighetssansen som populisme, og den samtidige samfunnsforskningen blir, etter en intetsigende manøvrering, hevet over påståtte farlige generaliseringer.

For somaliere i Norge må sees på sine egne premisser, ifølge Hylland Eriksen. Det må tas utgangspunkt i deres «livsverdener» og ikke i det norske samfunnets verdier og krav om integrering. Så kommer følgende om kvinnelig omskjæring: «De få som slipper unna i Somalia, tilhører forresten gjerne dypt religiøse familier. De har fedre som vet at islam ikke sier noe om kvinnelig omskjæring. En sterkere islamisering av den somaliske befolkningen kunne med andre ord være et effektivt virkemiddel for å få slutt på uvesenet».

Slikt vrøvl kommer sjelden fra et annet hold enn «smarte» hoder i CULCOM-imperiet (forskningsprogrammet Kulturell kompleksitet i det nye Norge, red. mrk.). Det er direkte pinlig når en forsker demonstrerer grov mangel på kunnskap og baserer bastante uttalelser på apologetisk litteratur om islam. Men enda mer alvorlig er manglende innsikt i hva en sterkere islamisering, enten den finner sted i Somalia, blant muslimer i Norge eller andre steder, egentlig innebærer for individer, særlig kvinner og barn og for samfunnsutviklingen.

Dette er rene ord for penga. Men enda verre – hvor mange millioner bruker Norge på dette CULCOM-imperiet? Hva er resultatene fra denne forskningen? Blir resultatene benyttet til noe, eller er den eventuelle produksjonen derfra på samme nivå som det Hylland Eriksen lir av seg? Det hadde vært interessant om noen, eksempelvis i media, kunne gått nærmere inn på dette prosjektet. Men det er vel å anta at prosjektets fundament (”kulturell kompleksitet i det nye Norge”) tilsier at de er fredet. Det stopper dog ikke Azmeh Rasmussen:

Hylland Eriksen bagatelliserer problemene og nekter å se det sosiale mønsteret og de bærende vurderinger hos en kulturell gruppe, her norsk-somalierne. Når tolkningen av virkeligheten blir en konkurranse mellom ulike «sannhetsvitner» med hver sin like troverdige versjon, har vi kastet det moralske kompasset over bord. Når forskere som burde basere sine faglige og etiske vurderinger på normative objektive kriterier, faller i en uendelig relativisering, da er det på tide å slå full alarm. For fornuftens kapitulasjon er samtidig moralens undergang.

Avstanden mellom den hypertolerante kulturelitens analyser og konklusjoner og den vanlige borgerens forståelse av tingenes tilstand er voksende. Det burde vekke uro og selvransakelse. I stedet vifter de med lisens til å tolke og presentere undrende og protesterende stemmer vekk. Når det gis uttrykk for skepsis, fra både innfødte og nye nordmenn, mot at patriarkalske og antidemokratiske kulturelle praksiser får innpass i vårt land, er svaret det røde rasismekortet og en uforbeholden oppfordring om mer toleranse.

Hvordan skal man forstå dette sviket mot de dyrekjøpte likhetsverdiene som har skapt det gode samfunnet vi har i dag? Den hypnotiserende dialogen med talspersoner for minoriteter, som regel menn og religiøse ledere, har tydeligvis preget det offentlige ordskiftet og politikken i spørsmål som omhandler integrering. Men denne kombinasjonen av vestlig selvpisking og idyllisering av fjerne kulturer, som helst må forbli uforandrede, tradisjonelle, autentiske, altså arkaiske, har vist seg å være ekstremt skadelig for kvinner og barn i mange innvandrermiljøer.

Azmeh Rasmussen har like lite til overs for den vestlige selvpiskingen og idyllisering av fjerne kulturer, som hun har til de såkalte selverklærte humanistenes misforståtte humanitet. Hun etterlyser et sterkere fokus på kvinner og barn:

Så enkelt er det: Freder man tradisjonelle kulturelle forestillinger og praksiser og slår et gjerde rundt dem, fanges også patriarkenes ofre inn i en lukket tilværelse og en håpløs situasjon. Skreller vi bort pyntelagene av disse tankesystemene, er kjernen kontroll og makt, ikke frihet og individuell selvstendighet. Kvinnens seksualitet og reproduksjon skal kontrolleres. Barn har et svakt vern og blir ofte brukt som midler for å oppnå sosial status og økonomiske gevinster.

Dette sosiale mønsteret er ikke et særskilt østlig eller muslimsk fenomen. Menneskeheten har gått gjennom en lang og mørk natt mot opplysning, emansipasjon av kvinner og større respekt for barn. Først med denne frigjøringen fra de eldres regime, ble det demokratiske systemet etablert.

Hun er heller ikke spesielt fornøyd med grunntanken i diskrimineringsvernet, og vi kan love henne at hun slett ikke er alene om det – til det har HRS for mange ganger rettet nettopp den kritikk hun fremsetter:

Er det andre enn meg som hører at det skurrer når diskrimineringsvernet, paradoksalt nok, underbygger en politisk gruppeidentitet blant kulturelle og etniske minoriteter, og slik svekker integreringen og vernet om enkeltindividers rettigheter innad i disse gruppene? De med ansvar og myndighet, de beste blant oss altså, roper varsku hver gang et symbol på undertrykkelse blir utfordret, hver gang noen gjør forsøk på å ta opp kvinnespørsmålet i innvandrermiljøene, hver gang barnas tanke- og religionsfrihet blir løftet opp. Man må jo beskytte minoriteten mot hets og diskriminering!

I denne absurde konteksten har de av oss som fremdeles har fungerende demokratiske reflekser, logisk sans, og – ikke minst – empati og medmenneskelighet, en svært viktig oppgave.

Jeg er helt enig om at dette er en absurd kontekst, og at vi har en svært viktig oppgave foran oss. Men en av utfordringene i dette arbeidet er at ”vi” ikke kan fremsette en eneste påstand uten at den er underbygget og dokumentert til mer enn det kjedsommelige. Azmeh Rasmussen har således en fordel, da hennes opphav i seg opphøyer henne til et sannhetsvitne – som selvsagt ”kritikerne” gjør hva de kan for å bryte ned. Da er det tilliten som skal svekkes. Men dokumentasjonskravene til den ene siden står i en absurd kontrast til hva ”de” kan tillate seg å gjøre – uten å få et eneste kritisk spørsmål rettet mot seg. Et strålende eksempel er nettopp Hylland Eriksen, som jeg har kommentert tidligere.

Azmeh Rasmussen setter avslutningsvis fingeren på det mest sentrale i denne debatten:

Vi må slutte å fortrenge ubehagelige sider ved virkeligheten. Vi må stikke hull i det rådende paradigmet som i realiteten dømmer demokratiet til en sakte, men sikker død. Vi må satse på individer, ikke grupper. I fellesskapets og solidaritetens navn må vi myndiggjøre og ansvarliggjøre våre nye landsmenn og -kvinner.

Ved å kreve at deltar i det demokratiske spillet på like vilkår, viser vi dem genuin respekt og inkludering. Ved å kjempe konsekvent mot at barbariske, antidemokratiske idésett og skikker slår rot i vårt samfunn, sikrer vi alles barn et liv i et demokratisk og harmonisk Norge.

Skal vi redde demokratiet, må vi redde innvandrerbarna og – kvinnene – først.

Men her glemmer hun en viktig ting: Mange av de som tilhører ”den andre siden” har slett ikke som mål å redde demokratiet. De har som mål å bekjempe det: Det skal brytes ned, og bygges opp etter en helt annen struktur enn den vi i dag kjenner. Vel, kanskje Azmeh Rasmussen kjenner den, og derfor er hun da også en aktiv motstander. Og da vil jeg gjerne påpeke at jeg ikke tanker spesielt på ”innvandrere”, men om aktører for den blodrøde venstresida, som vi ikke minst finner i deler av media.

Til slutt vil jeg bare minne om HRS sitt slagord: Integrer mor, og 2/3-deler av jobben er gjort, for mor integrerer barna!