Eliten ved norske universitet går i en form for hellig allianse med helstøpte islamister. Siste eksempel er utspillet til Thomas Hylland Eriksen om at mer islamisme blant somaliere vil bekjempe kjønnslemlestelse. Jusstudenten Mudassar Amin griper begjærlig den utstrakte hånden fra professoren: Islamisering av norske muslimer er løsningen for å få bukt med all kriminalitet, fra tvangsekteskap til taxijukset. Den varianten vinner neppe frem i Danmark. Der avviser Regjeringen og det brede lag av eliten og folket ethvert forsøk på snikinnføring av sharia. Danskene velger sammenhengskraft og likhet for loven, ikke minst i et kvinneperspektiv. Forskjellen mellom Norge og Danmark synes bare å vokse seg større og større: Mens man i Danmark prissetter verdiene som ligger til grunn for det gode samfunnet som er bygget, og som både dansker og innvandrere nyter godt av, nøles det her på berget: Er verdiene våre noe å hegne om?

For fire måneder siden opprettet England en nasjonal nødtelefon for ofre for tvangsekteskap og æresrelatert vold. Flere hundre unge har benyttet seg av tjenesten så langt, og en av ti er under 16 år. Noen av de yngste sier rett ut at de frykter å bli drept av familien. Eksperter mener at tross det høye antallet henvendelser, ser man bare toppen av isfjellet. Det samme gjelder for dumping av jenter i alderen 13 – 16 år. Bare i byen Bradford forsvant 250 jenter fra skolen og ut av landet i 2006. 33 av jentene kjenner man fremdeles ikke situasjonen til. Også i Norge er tendensen økende.

Vi husker alle hendelsen i Sofienbergparken. Bildet, senere kåret til årets bilde, kom taktfast på tv-skjermen, senere taktfast på hjernehinnen. Bildet av den liggende, tilsynelatende bevisstløse mannen med en ropende kvinne ved sin side og et kobbel av skuelystne rundt. Den nedslåtte mannen er svart, den ropende kvinnen er svart. Vi lærer dem raskt å kjenne som samboerparet Ali Farah og Kohinoor Nordberg. Ambulansepersonellet har dratt uten å ta han med. Vi lærer dem raskt å kjenne som ”rasistene”. Ikke minst får de rasiststemplet fra en rasende Nordberg, men hun får herkulisk drahjelp fra media, statsråder, politikere og aktører fra diverse offentlige etater. Svart mann blir forlatt av hvite ambulansesjåfører, opplagt sak for mange, og den blir raskt benyttet som et kroneksempel på rasismen i Norge. Men en mann hører vi først fra i helgens A-magasin i Aftenposten. Det er sterkt beretning fra ambulansesjåføren Henrik Schjenken. Mannen det er begått karaktermord på.

En ekstremt høy innvandring til Storbritannia og derav svært dårlig integrering av muslimske grupper, kombinert med en utstrakt toleranse overfor intolerante krefter, har preget britisk politikk etter at Labour og Blair tok over i 1997. Utnevnelsen av ny immigrasjonsminister tyder på at politikken skal legges om. Phil Woolas er en kontroversiell stemme blant muslimske ledere. Han forfekter mange av de samme synspunktene som HRS fremmer.

Fredags kveld hindret imamer norsksomaliske ungdommer å ha fest. Årsaken er at imamene er imot at gutter og jenter befinner seg på samme sted. Ifølge norsksomalisk ungdom er det ikke første gang dette skjer.

I morgen kommer islamister til Norge for å delta på en konferanse i regi av Universitetet i Oslo, der dialog står i førersetet. Prosjektet er sponset av Utenriksdepartementet. Men det er bare noen utvalgte som får delta på konferansen. HRS har ønsket å filme fra konferansen, men er blitt blankt avvist. Ut over innlederne, gitt på programmet, får vi ikke heller ikke vite hvem de andre deltakerne er. Det er flere som reagerer med vantro at Norge inviterer islamister for dialog. En av disse er forfatter og redaktør Helle Merete Brix. Hun har nylig gitt ut en bok om Det Muslimske Brorskapet i Europa. At norske UD sponser en konferanse med sentrale i Brorskapet og andre såkalte ”moderate islamister” som presenterer seg som ikke-voldelige som ønsker en fredelig reform, får Brix til å stille følgende spørsmål: Kan man ha tillit til at det blir fredelig når islamister tar over styringen av et land? Gir det mening å snakke om ”moderate islamister”? Nei, svarer Brix og viser til eksemplet Iran. Dessuten, i programerklæringen til Brorskapet, er fremdeles følgende linjer å finne: ”Allah er vårt formål, Budbringeren er vår leder, Koranen er vår lov, jihad er vår vei, døden for Allahs sak er vårt høyeste håp.”

Mens norske journalister, velmenende politikere og aksjonister med ”nestekjærlighet” viser til vår plikt – ved henvisning til ulike konvensjoner - til å gi enslige asylsøkende barn opphold i Norge, er det andre som mener at opphold nettopp kan være et brudd på konvensjoner. Årsaken er at hele 3 av 4 enslige mindreårige asylsøkere oppgir å ha jevnlig kontakt med familien.

Et foreldrepar i Danmark, med opprinnelse fra Sudan, er tiltalt for å ha fått omskåret to av sine døtre. Jentene skal ha blitt lemlestet i Sudan. Statsadvokaten krever minst fire års fengsel for foreldrene.

Vi har hørt den tidligere, historien om omsorgssvikt, undertrykkelse og overgrep, men den slutter ikke å vekke medfølelse og rettferdig harme hos oss, heldigvis, skriver Sara Azmeh Rasmussen i en kronikk i Kommunal Rapport. Azmeh Rasmussens tanker er som beskrivelse av HRS sitt ståsted, ja, vi kan til og med støtte henne fullt ut i hennes ramsalte kritikk av ”vrøvlet” fra ”CULCOM-imperiet”.

At media lever sitt eget liv begynner å bli velkjent. Men at journalister slår seg selv på brystet for at noen få politikere lytter til noen av deres politiske argumenter (analyser er jo heller sjeldne), det burde kanskje være en oppsiktsvekkende nyhet.

I januar tilsto den da 24-årige norskpakistaneren at han hadde voldtatt og drept en syv år gammel nabojente i Pakistan. Så kom daværende advokat Abid Raja, nå nytiltrådt nemndsleder i Utlendingsnemnda, inn i bildet: Da nektet mannen for at det var han som hadde stått for den groteske ugjerningen. Det var politiet som hadde slått han til å tilstå, hevdet han. Nå har mannen mistet retten til norsk advokat. Han frykter dødsstraff i Pakistan for barnedrapet. Tidligere har han sagt han vil sone i Norge.

Etter at EUs domstol har lagt premissene for hvem som kan få familiegjenforening i EU – etter EUs regler – fører det til at medlemslandenes suvernitet settes tilside. Konsekvensen er at Danmark nå må åpne grensen for nye grupper. Blant disse er studenter i EU med ektefelle. Bare fra Sverige regnes det med over 700 ektepar.

Magasinet Mono ble lansert med brask og bram av Dagbladet i 2006. Men allerede i første utgave ble det bråk. Hele Memos førsteside var preget av et illustrasjonsfoto av en ropende mann med knyttet hånd, fulgt av en tekst om frykt for innvandring. Mannen, den libanesiske Ahmad El Youssef, mente seg misbrukt. Bildet var fra El Yossufs deltakelse i et demonstrasjonstog i Oslo mot Muhammedtegningene. El Youssef klaget inn saken og fikk medhold i PFU. Han gikk så til søksmål, og fikk medhold i Oslo tingrett. Men Memos eiere anket dommen, og er nå blitt frikjent.

Politiet har de siste årene opplevd en dramatisk utvikling hva gjelder vold, hevder leder i Politiets Fellesforbund, Arne Johannessen. Han mener det ikke minst skyldes at det blant de kriminelle er blitt mange utlendinger som har med seg en annen kultur. Johannessen mener politikere stikker hodet i sanden.

Debatten om den norske velferdsstaten, innvandring og integrering er for mange av oss svært interessant. Ikke minst knyttet opp til hvilke verdier som er sentrale for det norske samfunnet, og om nye borgere i Norge vil ta disse til seg eller heller praktisere verdier som kanskje ikke alle i dette samfunnet verdsetter like mye? Dagens kronikk i Dagbladet om velferdsstatens fremtid er derimot ren reklame på kronikkplass.

Barneminister Anniken Huitfeldt (Ap) synes å ha tenkt seg om lenge nok. Etter at Amal Aden (pseudonym) kom med boken ”Se oss”, som er en bekymringsmelding om hva mange barn med innvandrerbakgrunn kan oppleve i Norge, ble det sjeldent stille fra barneministeren. Etter hva vi erfarer skal Aden ha møtt flere ledende politikere, ikke bare FrP-formann Siv Jensen. I dag sier Huitfeldt til VG at frykten for å bli stemplet som rasist har gjort nordmenn redde for å gripe inn når innvandrerbarn utsettes for overgrep.

Amal Aden, forfatteren av boken ”Se oss”, har skapt oppsikt med sine skildringer av voldshelvete mange somaliske barn i Oslo utsettes for av sine egne. Men har debatten vært konstruktiv? Nei, skriver Aden i et innlegg på rights.no – og hun er grundig lei av journalister og andre som både betviler hennes eksistens og den koblingen hun blir utsatt for i tilknytning til FrP-formann Siv Jensen og informasjonsleder i HRS, Hege Storhaug. Derfor har også Amal Aden valgt å skrive et innlegg nettopp hos oss.

En norsksomalisk trebarnsmor ble knivstukket på Grorud T-banestasjon i går. Hennes eksmann er varetektsfengslet etter det brutale overfallet. Kilder blant somaliere i Norge forteller til rights.no at kvinnen (34) i lang tid var truet av eksmannen. Årsaken skal være at hun er en sterk og yrkesaktiv kvinne som ville delta fullt og helt i det norske samfunnet. Kildene forteller også at i deler av de somaliske miljøene i Oslo ble overfallet møtt med jubel: Overfallet var et klart signal til andre norsksomaliske kvinner som ønsker å skille seg og integrere seg i det norske samfunnet om hvilke sanksjoner de kan forvente å bli møtt med.

Dagens hovedoppslag i Klassekampen, under tittelen ”Mer hat i Europa”, bør ikke stå uimotsagt. Klassekampens budskap er at hatet mot jøder og muslimer øker i Europa. Artikkelen tar utgangspunkt i en undersøkelse fra Pew Research Center i Washington. Men Klassekampens budskap har ikke støtte i undersøkelsen. Det kan heller være at det er deres tro på at Europas muslimer er dagens jøder, som overstyrer deres tolkning.

Innvandrerjenter forsvinner sporløst, uten at politiet klarer å finne verken lik eller gjerningsmann. Dansk politi slår fast at det kan være en forbrytelse bak en rekke av forsvinningssakene. Politiet har i øyeblikket fokus på flere saker hvor unge innvandrerkvinner er forsvunnet, men i de fleste tilfeller forklarer familien at de er dratt til (foreldrenes) hjemland. Politiet fester ikke lit til forklaringen. I en ny bok omtales forsvinningssakene som den perfekte forbrytelse, men spørsmålet er kanskje heller om disse forbrytelsene får den oppmerksomhet de fortjener og om politiet har de ressurser de trenger?

FNs menneskerettighetsråd synes ikke å være annet enn et vakkert navn. Rådet er kuppet av muslimske land, godt hjulpet av land som ikke akkurat er viden kjent for å ivareta menneskerettighetene. Den internasjonale humanistunionen (IHEU) har i samarbeid med liberale muslimer lagt seg ut i åpen strid med FNs menneskerettighetsråd – og det står det respekt av.

Det første årlige Trygve Lie Symposium om menneskerettigheter finner sted under FNs generalforsamling i morgen i New York. Det heter at målet er å få ytringsfrihet høyere opp på den internasjonale dagsorden ved å samle land på tvers av kulturelle og geografiske skillelinjer.

I Norge hører vi ikke et knyst om dramaet i FNs menneskerettighetsråd der den muslimske verden legger opp til et frontalangrep på ytringsfriheten. Både regjeringen og media tier, mens i Danmark går debatten høyt. Danmarks mest respekterte politiske kommentator, Ralf Pittelkow, er ikke i tvil om hvordan Danmark bør forholde seg til den kommende Durban II-konferansen: Hvis konferansen legger opp til å kneble religionskritikk, skal den boikottes.

Forlaget Random House trakk tilbake utgivelsen av ”The Jewel of Medina” i frykt for terror. Den vennliginnstilte boken om Aishas forhold til Muhammed, skal nå utgis i Danmark av det lille forlaget Pressto.

England har med justisdepartementets velsignelse, og i all stillhet, nylig fått fem offisielle shariadomstoler. I Danmarks gettoer har også sharia bredt om seg - uten velsignelse fra myndighetene. I Vollsmose blir hele 90 prosent av anmeldelser trukket tilbake. Mange av sakene løses av lokale imamer og maktmenn.