Danmark har prøvd så godt de kan å demme opp om de uheldige nasjonale bivirkninger som den såkalte Metock-dommen vil ha på implementeringen av direktiv 2004/38/EF. De har blant annet prøvd å få i havn en avtale med EU, men Kommisjonen snur ryggen til. Den slår heller fast at det på nåværende tidspunkt ikke er nødvendig å foreslå endringer av direktivet. Det har reist krav om at den danske regjeringen samarbeider med andre land - og setter Kommisjonen på plass.

I går kunne vil lese i VG at Per-Willy Amundsen (FrP) trekker seg som saksordfører i Stortinget på EU-direktiv nr. 38. I seg selv er dette en oppsiktsvekkende nyhet, da direktivet allerede er forsinket. Avisoppslaget blåser opp at Amundsen trekker seg fordi han frykter at direktivet vil skape ”innvandrings-boom”. Det viser i alle fall at VGs journalist skjønner lite eller ingenting av det problematiske med direktivet, eventuelt ikke vil forstå. For én ting er nå om direktiv nr. 38 vil skape masseinnvandring til Norge, én helt annen ting, og som virkelig burde skape reaksjoner, er at direktivet fratar Norge muligheten til å drive en selvstandig innvandringspolitikk. Man kan spørre seg; er våre nasjonale politikere totalt uinteressert i å lede dette landet?

Sammenslutningen av muslimske land, organisert i det såkalte OIC, har på nytt talt. Denne gangen med utgangspunkt i terroren i Mumbai. Til tross for at terroren ble utført av muslimske terrorister, skal ikke mediene få lov til å skrive det. For ifølge OIC kan terrorister aldri representere islam. Kanskje OIC burde bruke all sin tid på voksenopplæring av muslimer, heller enn å diktere vestlige medier, tegnere og andre som gjør bruk av ytringsfriheten.

Mens Regjeringen prøver å få kontroll med den stadig økende asyltilstrømningen til Norge, må tollerne bare vinke dem inn - enten de kommer med buss eller taxi. Politiet har ikke kapasitet til å rykke ut. I tillegg arbeider EU med det de kaller ”å jevne ut asyltilstrømingen”, slik at asylsøkere skal slippe å bli returnert til belastede og strenge land som Hellas, Kypros og Malta. Samtidig fremkommer det i en undersøkelse at halvparten av unge menn fra Nigeria vil dra illegalt til Europa.

Venstremannen Abid Raja, er fryktelig opprørt. Noen innsatte i Trondheim har fått i seg svinekjøtt. ”Særdeles krenkende”, ”overgrep”, ”meget sterk integritetskrenkelse”, mener Raja. Men Raja har jo alltid en smart løsning på en katastrofe som dette; innfør halalmat til alle innsatte, nordmenn som muslimer. Og hva er begrunnelsen? ”Nordmenn har ingen problemer med å spise halal-kjøtt,” er svaret. Plutselig var muslimer ikke nordmenn lenger. Og hvor har han det fra at såkalte nordmenn synes det er greit at dyr slaktes med metoder som er pinefull, og dertil velsignes etter oppskrift beordret av Islamsk Råd Norge – som velsigner ”slakt” av homofile i Iran?

For kort tid siden, ble en av Danmarks mest markante politikere, den drapstruede syriskfødte Naser Khader, grovt fornærmet på et offentlig møte. Hva som faktisk skjedde, har blitt fremstilt ulikt i mediene. HRS sin medarbeider Helle Merete Brix, var en av paneldeltakerne under møtet. Brix er ikke i tvil om hva som faktisk skjedde: Islamistene har erklært krig mot den sekulære Khader, og de går ikke av veien for å håne og sjikanere han på det groveste og mest usaklige i full offentlighet.

Oslo Krisesenter mener sosialetaten i Oslo bryter sosialtjenesteloven ved å ikke tilby minoritetskvinner bistand som de har krav på. Det kan nok Oslo Krisesenter ha mye rett i, men det er også et spørsmål om dette er et ansvar som det offentlige hjelpeapparatet skal ta alene. Fortsatt driver Norge en innvandrings- og integreringspolitikk som tilsier at vi først lar de mest sårbare, typisk kvinner og barn, ”knuses” for deretter å plukke dem opp og ”sette dem sammen” igjen. Vi må nok ta flere grep, heller enn å tro at vi kan hjelpe alle.

Storbritannia synes i utakt med seg selv. Først oppretter de fem shariadomstoler som skal behandle familiesaker for muslimer, for deretter å avvise en dom fra Libanon som nettopp er bygd på sharia. Avvisningen av den libanesiske dommen gir en kvinne og hennes barn rett til opphold i Storbritannia.

Så langt i år, har spesialenheten for tvangsekteskap i England, Wales, Scottland og Nord-irland håndtert mer enn 1 500 tilfeller av tvangsekteskap. 65 prosent av ofrene har pakistansk opprinnelse. Nå mener justisministeren for UK at et nytt lovverk vil rydde opp i tragedien. Vel, det er ikke kriminelt å være optimist, men fra et realistisk ståsted, utviser statsråden en kriminell naivitet, som går som hånd i hanske med at justisdepartementet har gitt carte blanche til fem shariadomstoler. Den samme kriminelle naiviteten råder i Norge.

HRS publiserte nylig et demografinotat der vi blant annet kritiserer SSB for å blande seg inn i politiske prosesser ved sin redefinering av betegnelser og for å ikke publisere fremskrivningsprognoser for befolkningen på regionalt nivå. SSB avviser all kritikk, mens andre har et svart/hvitt bilde av verden og grumser det meste til, og atter andre blander inn homser og kondomer som sprekker. Vel, vi får vel bare konstaterer følgende: Norge er ikke akkurat moden for en slik debatt.

HRS har møtt Hanan al-Shaykh i London. Al-Shaykh er en av nåtidens mest kjente forfattere med arabisk bakgrunn, og hun går ikke av veien for å provosere i sine bøker med skildringer av kvinners liv i patriarkalske miljø, om sex og forholdet mellom kvinner og menn. Hun nekter plent å leve etter 1000 års gamle regler, men er samtidig bekymret for den økende innflytelsen religioner har i menneskers liv.

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) bekrefter at imamer i Norge aktivt har prøvd å verve asylanter på asylmottak til selvmordsbombing i Afghanistan. Men PST har ikke bevis for at imamer har lykkes med vervekampanjen.

Innen år 2027 blir briter i minoritet i Englands nest største by, Birmingham, ifølge forskere ved Manchester Universitet. Det forventes at den pakistanske befolkningen i byen dobles innen 2026 grunnet høy fødselsrate og innvandring av unge henteektefeller. Håp om at ulike etniske grupper assimileres inn i en ”felles identitet” avvises av forsker som en farlig utopi og ”fullstendig urealistisk”. Det forventes sosial uro særlig i forstedene til de innvandrertette byene.

Ahmad Wald lever illegalt i Norge, det har han gjort i tre år. Han er dømt for alvorlig kriminalitet, men kan ikke sendes ut av landet. Politiet vet ikke hvem han er eller hvilket land han kommer fra, derfor har de ingen plass å sende han til. Wald, som selger narkotika, hevder at Norge er verdens beste land, og blir han tatt, ja, da søker han bare asyl.

Mens norske regjeringer de siste tiårene har valgt dialog som en av sine fremste strategier i integreringsarbeidet, er den danske regjeringen langt mer uvillig til å gi blankofullmakt til dialogen. Der heter det at man slett ikke bør snakke med hvem som helst, nettopp fordi dialogen kan tjene som legitimering. Men det har ikke den danske integreringsministeren helt fått med seg.

Den danske journalisten Eva Plesner breier seg blant annet i norske Morgenbladet om hvordan unge såkalte progressive muslimer gjør opprør i Det Muslimske Brorskapet fordi de skal ønske å utvikle en ”moderne islam”. Helle Merete Brix, forfatter av boken ”Mod Mørket: Det Muslimske Broderskab i Europa”, kaller artikkelen nok ett eksempel på den skjødesløshet, overfladiskhet og dårlig research som journalister utviser når temaet er islamske bevegelser – og som seriøse aviser finner på å publisere.

I Lillehammer har de så langt de kan huske arrangert skoleegudstjeneste opp mot jul. Arrangementet, som elevene selv er med å forberede, har alltid vært godt mottatt, både av elever, foreldre og besteforeldre. Elever som ikke har ønsket å delta, har fått annet tilbud, men dette har vært en forsvinnende liten gruppe. Selv elever med annen religiøs tilknytning har fornøyd deltatt i julegudstjenesten. Så egentlig har det bare vært fryd og gammen. Men det var til skolesjefen og rektorene fant ut at slik velstand kan man ikke ha. Rektorkollegiet har vedtatt at skolegudstjenester ikke skal finne sted. Lærerne fortviler, ikke minst fordi ”muslimer får skylda”, men skolesjefen viker ikke en tomme. Her får du en god veiledning i hvordan man kan skape konflikt.

Journalisten som har tatt notatet fra HRS om befolkningsfremskrivning mest på alvor, heter ikke overraskende Hans Rustad, redaktør av nettstedet Document.no. Rustand er blant annet bekymret for oppsplitting av samfunnet vårt basert på etnisitet og gruppetenkning, en kollektivisme på fremmarsj som knuser enkeltindividet – mens politikeren og antirasistene snur ryggen til og later som de ikke ser hva som foregår. ”i er vitne til en unik historisk prosess: Opplysningstiden settes i revers. I 250-300 år har den historiske utvikling fremmet individets frigjøring. Nå må individet vike for og igjen innordne seg gruppen,” skriver Rustad.

Statistisk sentralbyrå (SSB) slår ikke uventet tilbake og hevder at deres statistikk ikke preges av ”meninger”. De understreker at de vektlegger å være så objektive som mulig. HRS er de første til å ønske at det faktisk var slik, men dessverre synes det å være for mye som trekker i retning av at SSB – spesielt på et område som er gjort så politisk betent som innvandringen – roter det til for seg selv. Hvorfor har de for eksempel fjernet begreper som førstegenerasjon og andregenerasjon innvandrer? Jo, fordi ”et inkluderende samfunn krever et inkluderende språk”, sier SSB. Vi spør: Når ble det SSBs oppgave å drive inkluderingsarbeid? Og som SSB selv presiserer: SSB lager ikke bare tall og statistikk, men også begreper og definisjoner – og der ligger det mye makt. Også politisk makt.

PRESSEMELDING: I mai i år la Statistisk Sentralbyrå (SSB) frem en ny befolkningsfremskrivning. Nok en gang viser det seg at SSBs høyeste prognose for innvandrerbefolkningens demografiske utvikling, er estimert såpass lavt at det kan stilles spørsmål ved om det kan betraktes som et reelt høyalternativ. SSB mener at nettoinnvandringen vil nå en topp på 48.000 om to år, i 2010, og deretter avta jevnt og trutt frem til 2060. Vi spør om hvor realistisk dette er, både ved at nettoinnvandringen vil nå en topp allerede om to år, for deretter å synke?

En bedre artikkel om kjønnslemlestelse og helseundersøkelser og alle mytene og misforståelsene som er skapt, har vi aldri lest. Helsesøster Kari Gulla og barnelege Arne K. Myhre, har grundig tatt for seg ti såkalte "sannheter" om temaet som synes å ha festet seg i befolkningen, i media ”og i noen fagmiljøer”, og korrigerer disse med grundig dokumentasjon og saklig argumentasjon.

I et innlegg i Aftenposten 13. november utfordrer forfatteren av boken ”Se oss”, Amal Aden, norsksomaliske talspersoner og organisasjoner til å ta avstand offentlig fra de voldelige islamistene i al-Shabab, som blant annet står bak steining av en 13 år gammel jente. Talspersonene og organisasjonene har tidligere åpent støttet al-Shabab, moralsk og økonomisk. Men Amal Aden, som har skrevet en hjerteskjærende bok om undertrykking og vold mot barn og kvinner i somaliske miljø i Oslo, møter en mur av taushet. For en skam. Og for en tragedie.

Nå bryter det ut en offentlig krangel mellom to profilerte statsråder i Danmark: På den ene siden står den allerede skadeskutte integreringsministeren Birthe Rønn Hornbeck (V) og på den andre siden står den vel bevandrede, på flere måter, velferdsministeren Karen Jespersen (V). Stridens kjerne er islam, eller rettere sagt en handlingsplan om hvordan Danmark skal forebygge ekstremisme og islamisme.

Den libanonfødte kvinnen som ble blind etter at hennes irakisk kurdiske ektemann boret fingrene inn i øynene hennes, har i flere år slitt med å bli skilt religiøst. Det ordnet Islamsk Råd Norge (IRN) – etter det de kaller ”særbehandling”, men like fullt etter shariareglene - der kvinnen måtte møte med to vitner – menn må vite, og med kvinnens norske advokat som bisitter.

En guide fra EU viser hvilke fantastiske rettigheter en innvandrer har i ethvert land som er medlem av EU, eller EØS land som har anerkjent direktiv 2004/38/EC, et direktiv som regulerer de fire friheter, hvis innvandreren kommer til landet via EU-reglene. De nasjonale reglene kan da like godt kastes i søpla, for de er ikke engang verdt papiret de er skrevet på. Her kan du også lese alt om den såkalte Metock-saken, som raserer så vel dansk som norsk innvandringspolitikk.