Hege Storhaug, HRS
1 500 tilfeller av tvangsekteskap på om lag 11 måneder. Antallet kan virke svimlende, men vi tror 1 500 tilfeller kun er toppen av isfjellet. UK har tillatt en masseinnvandring det siste tiåret under Labour, som har medført rask utvikling av parallelle samfunn. Enhver som besøker Bradford, Leicester, områder i London, med flere, vil ettertrykkelig erfare at det typisk britiske gatebildet er fortrengt av pakistansk, arabisk, og nord-afrikansk kultur. Som selvsagt mer enn impliserer at overgrepspraksiser som tvangsekteskap har fått mer enn god næring.
”Æreskulturen” har befestet seg i vidt monn, en ”ære” basert på frykt, trussel, kontroll og konformitet. Vår påstand er: UK har fullstendig mistet kontroll og innsyn med hva som faktisk foregår av overgrep bak de hundretusener av lukkede dører. Det samme gjelder for Norge.
Nytt lovverk som kan idømme to års fengsel for tvangsgifte, og der pass kan inndras for å stoppe utransportering av personer for tvangsgifte, hylles av justisministeren Bridget Prentice. Hun kaller nyvinningen for “et kraftig virkemiddel som vil hjelpe til med å sikre at ingen tvinges til giftermål mot deres vilje, og at de som allerede er gift vil få beskyttelse”. Lovverket er et “klart budskap”, mener Prentice.
Enten er dette kun ren politisk (og dermed hul) retorikk, eller så er Prentice kriminell naiv. De mest sårbare vil antakelig en gang ikke få kjennskap til lovverket. Da tenker vi på fullstendig marginaliserte barn som giftes bort til eldre menn med velsignelse fra imamer. Og vi tenker på barn som transporters ut og giftes bort – og kanskje også dumpes. Vi tenker også på fryktkulturens lammende kraft. Den ser vi for tiden på nært hold i Norge, og den har en langt sterkere kraft enn hva vi kunne forestille oss. Man skal være svært naiv for å tro at forholdene skulle være bedre i UK. Tvert om er vi overbevist om at forholdene er helt ute av kontroll på de britiske øyene, enten det gjelder dumping av barn og kvinner, kjønnslemlestelse eller tvangsekteskap, ja, endog såkalte ”æresdrap”.
HRS har for tiden fått delvis innsyn i forhold som vi i de mest pessimistiske stunder aldri har fantasert om kunne foregå i vårt langstrakte land. Vi prøver møysommelig å legge stein på stein for å komme til bunns i enkeltsaker, samt å avdekke system som gjør enhver samtale om integrering til skamme.
Hva møter vi i kontakt med de aktuelle miljøene? Frykt, frykt, frykt. Ofre som lever i avmakt, avmakt, avmakt.
I tillegg møter vi kynisme som er på et ufattelig nivå. Overgrep satt i system, i de så godt som sementerte rom. Innvandringsfusk og triksing, som får alle våre rapporter de siste årene til å blekne totalt.
Vi vet langt fra om vi kommer i mål med dette arbeidet. Det står ikke på viljen vår, det handler om et Norge som mer og mer synes å være helt ute av kontroll, og der ofrene, først og fremst jentebarn og unge kvinner, ikke har et fnugg av tiltro til at rettigheter nedfelt i lovverket vårt også inkluderer dem. I tillegg har hjelpeapparatet tillatt at ”Forskjells-Norge” har fått rotfeste seg: ofre for de verste overgrep møtes ikke med den rettssikkerheten man skulle tro gjaldt enhver borger av dette landet. Det er nettopp dette som er vår tids verste rasisme: Svarte barn snus ryggen til, og mange av deres foreldre har snudd ryggen til Norge fra dagen de vandret inn.
Slik vi vurderer situasjonen, vil det ta flere tiår å rydde opp i de kaotiske og uverdige forholdene – med tiltak av en karakter som dagens politikere aldri vil sette inn – i frykt for å ”stigmatisere”. Ikke særlig optimistiske ord, men vi tillater oss å stå på realismens side. Som smerter.