Når islam er tema i Norge, som det ofte er, er det i hovedsak relatert til rettigheter i religionsfrihetens navn eller majoritetsbefolkningens manglende forståelse, eller endog manglende respekt, for ”et folk med tro”. Spørsmålet er, i alle fall for noen, for andre er det en konstatering, eksistensen av liberale muslimer - relatert til liberal islam. Jo, liberale muslimer finnes nok, men finnes liberal islam? Forfatter Helle Merete Brix har fundert over spørsmålet, ikke minst etter møtet med islamfortolkeren Muhammad Shahrur.

En ny undersøkelse i Danmark viser at 24-årsregelen har innfridd flere av forventningene, for eksempel at innvandre inngår ekteskap eldre, flere studerer og flere fullfører. Men regelen har også uønskede bieffekter, som flytting til Sverige og nå hevder SFI at den også fører til pendler-ekteskap. Så kan en spørre seg; hvor ligger ansvaret? Skulle det ligge hos den danske regjeringen, er det faktisk bare å stramme inn tilknytningskravet.

Den rødgrønne regjeringens Soria Moria II-plattform avdekker at HRS har fått gjennomslag for en innstramning av familiegjenforening gjennom ekteskap. Dette innbærer at regjeringen legger seg tett opp til de danske reglene. HRS har sendt ut pressemelding om saken.

I Norge finnes ingen finansinstitusjoner som tilbyr islamsk finansiering. Det vil advokatfirmaet Wikborg Rein gjøre noe med. Jusstudentene Mudassar Amin og Farooq Ansari har nå laget en utredning om islamsk finansiering.

Så har media skrudd på repetisjonsknappen. Temaet er tvangsekteskap, og at overgrepet kan ramme barn ned i 14-årsalderen. Dette skrev jeg om som journalist første gang 8.november 1992 i Dagbladet. Det kan slås fast at den gang var fenomenet ukjent, mens det er det ikke i dag. En annen forskjell er at i dag er hjelpetilbudene mange. Men fremdeles er vi kun på symptombehandlingsnivået. Tvangsekteskap er en konsekvens av kollektivistisk og ekstrempatriarkalsk kultur. Denne kulturen, der individenes behov og ønsker i stor grad er utvisket, har etablert seg dypt i Norge gjennom innvandringen fra stort sett den muslimske verden. Dagens og gårsdagens politiske tiltak er fremdeles på samme nivå: Den enkelte utsatte skal hjelpes. Det er en selvfølge. Men vi kommer aldri fenomenet til livs før vi tar et generaloppgjør med årsakene til tvangsekteskapsproblematikken.

Hege Storhaug utfordrer Dagbladets tre M-er i avisens egne spalter, det vil si Marie (Simonsen), Marte (Michelet) og Martine (Aurdal). Storhaug mener de tre M-ene har snudd ryggen til Dagbladets stolte historie som en sentral aktør i kvinnekampen. M-ene har nemlig vendt en kald skulder til undertrykkelsen av muslimske jenter og kvinner i Norge. Deres sårbare livssituasjon er stort sette et ikke-tema for M-ene, mener Storhaug. Men ikke bare det. Når først muslimske jenter og kvinner er verdt en kommentar fra en av M-ene, utvises en ”sofistikert form for rasisme”, fordi muslimske jenter og kvinner ikke tilkjennegis samme behov som M-ene.

I dag ble FNs utviklingsprogram (UNDP) sin Human Development Report for 2009 publisert. Da er det igjen duket for selvforherligelse, i alle fall hvis vi skal tro på norske medier, som ukritisk hevder at UNDP (igjen) kårer Norge til verdens beste land å bo i. Nå kårer ikke UNDP Norge som verdens beste land å bo i, men det er vel grenser for hvor kritisk vi skal være? Mer vesentlig er at UNDP gir uttrykk for at innvandring, og til dels utvandring, er et gode for begge parter. Men er det et gode for begge parter i et økonomisk perspektiv?

Ytringsfrihetens tilstand i dag: Selvsensuren har bredt om seg, og denne negative utviklingen viser ingen tegn til å være på retur, tvert om. Vi er mange som veier våre ord med omhu når vår tids raskest voksende religion settes på dagsordenen. I tillegg gis konservative muslimer langt mer spalteplass og oppmerksomhet enn den vanlige muslimen – som utgjør majoriteten av muslimene. Dette bekymrer Jesper Beinov, som blant annet er debattredaktør og kommentator i Berlingske Tidende.

Hege Storhaug kritiserte i går Dagbladets vil-gjerne-være-feminster: Marie Simonsen, Martine Aurdal og Marte Michelet. Storhaug hevder M-ene snur ryggen til Dagbladets stolte historie ved å overse undertrykkelsen av muslimske kvinner. M-ene har dertil trukket stigen opp etter seg; for da kan M-ene sitte der oppe med skjørtekanten der de vil og håret flagrende eller ikke, og slenge om seg med det de tror er visdomsord. Men å debattere med Storhaug, nei det tør ikke de samme M-ene.

Majoran Vivekananthan, redaktør i Utrop, lanserte for noen dager siden det jeg har døpt ”det nye trikset”, nemlig ”nyrasisme”. Det skal vel lite fantasi til å forstå at jeg er fullstendig uenig med Vivekananthan, noe Vivekananthan har merket seg og ønsket å gi meg et tilsvar. Her følger det.

På Politisk Kvarter på NRK P2 i dag levnet partisekretær Raymond Johansen (Ap) ingen tvil om hva som er Norges store utfordringer fremover: videreføring av velferdsstaten og innvandring/integrering. Man skulle rett og slett tro at både Johansen og programlederen hadde lest samme notat: ”Tell ikke meg”, som HRS publiserte for noen uker siden.

I går ble det nye begrepet ”nyrasisme” lansert, og vi fikk vite at den rødgrønne regjeringen er ”nyrasistisk”. I dag utnyttes utspillet i en politisk kamp av Dagsavisens politiske redaktør Arne Strand, samtidig som ”innvandrere” selv tar avstand fra begrepet. Men vel så viktig - utspillet kan benyttes til en debatt om det vesentlige: Finnes det de facto noen normer for norsk atferd?

Da er det ingen tvil lenger: Saera Khan (Ap) er en ekte HRS-er. Det tok bare litt tid før hun kom ut av skapet, selv om hun definitivt har gløttet på døren mang en gang. Det ser ut til at Aps høyreside lar Khan være en prøvekanin på den politiske stemningen: Khan kaller rett ut innvandrerbarn som ”visumslaver”. Hun vil gå i de danske fotsporene på henteekteskapene og sette hard lut inn mot vold mot innvandrerbarn.

Den rødgrønne regjeringen står for assimilering av innvandrere, noe som er en moderne form for rasisme, betegnet som ”nyrasisme”, hevder redaktør Majoran Vivekananthan i den såkalte flerkulturelle avisen Utrop. Regjeringen presser innvandrere inn i norsk kultur, og signalet er således at innvandreres kultur og religion er mindreverdig, fortsetter Vivekananthan. Utspillet er antakelig ikke annet enn et skittent triks for å få statsministeren til ikke å opprette et integreringsdepartement med en statsråd som ”noen” innvandrere ikke vil ha.

Enken etter avdøde Steinar Lem, Gunn Hild Lem, klaget inn forsiden i Dagbladet, der Marte Michelet hevdet at ”Steinar Lem ser på muslimske barn som fremmed ugress”. PFU støtter klagen, men under tvil.

Aud Talle er tyst som graven. Det samme er Institutt for samfunnsforskning. Jeg er ikke forundret. Hadde de hatt en god sak, hadde de selvsagt gått høyt ut på banen. Manipulasjonene deres og den gjennomgående uredeligheten innen temaet kjønnslemlestelse, er grundig avkledd i boken ”Rundlurt. Om innvandring og islam i Norge”. Kanskje de ville tjent på å gå ut og beklage?

FNs høykommissær for flyktninger har gjentatte ganger kritisert ulike land for å returnere irakiske asylsøkere, da det ifølge kommissæren er for urolig i Irak. Men en nylig dom i Menneskerettighetsdomstolen slår fast at det er greit å returnere irakerne. Dommen devaluerer FNs høykommissær troverdighet.

Ifølge ny svensk statistikk er tallenes tale klar: innvandrerandelen i Sverige øker raskt – og innvandrerne klynger seg sammen. Isolasjonen er nå så påtakelig at det ikke lenger er politisk mulig å skjule det, og de man virkelig har oversett i dette prosjektet er innvandrerne selv.

Den norskiranske feministen og forfatteren Lily Bandehy, tar et ramsalt oppgjør med Marte Michelet og Aud Talles behandling av Hege Storhaug den siste tiden. Michelet har definert Storhaug som ”ute”, mens i Klassekampen skriver Bandehy blant annet dette: ”Tiden for Hege Storhaug er aldri ute og hennes budskap er på topp, mens tiden for en nøytral stat med ytringsfrihet er truet.”

Etter at partiet De Konservative i Danmark fremmet forslag om forbud mot niqab og burka i det offentlige rommet, har debatten rast hos våre naboer. Regjeringen ble derfor usikker, og har nå satt ned et utvalg som skal vurdere om det er integreringsfremmende å dekke seg til. Dette får HRS sin skribent Britta Mogensen til å spørre: ”Hvordan nogen i dette land kan hævde, at dét at blive iklædt et helslørende telt, at være uden identitet, at fremtræde som et ikke-menneske, og at iføre sig et mobilt bur, der stænger alle andre ude, skulle være integrationsfremmende for kvinder, får mig til at spørge: Integreret i hvad, hvor, hvordan?

NRKs sending fra bønnemøte i Islamic Cultural Centre (ICC) føyer seg inn i rekken av eksempler på norsk naivisme og manipulasjoner fra mediehold. NRK vil motvirke "fordommer og rasisme". Statskanalen skal "gi muslimen et ansikt", sies det. ICC følger islamisten Mauwdudis ideologi. Mauwdudis ansikt er så uskjønt som det kan bli. NRK kan lure mange lenge, men ikke alle hele tiden, skriver Hege Storhaug i helgespalten Frispark.

Ett av de mest gjennomgripende arbeidsoppgaver i regjeringen er innvandring og integrering. Dagbladet hevder at sentrale politikere i regjeringspartiene vil ha et eget innvandringsdepartement (eller var det integreringsdepartement?), der nåværende statssekretær Libe Rieber-Mohn skal være en aktuell statsrådskandidat.

København har 83 integreringsprosjekter gående akkurat nå. Flere mener det kan betegnes som et integreringskaos. Brukerne klarer ikke å henge med, og dermed blir heller ikke tilbudene godt nok utnyttet. Derfor foreslås nå en samlet ”inngang”, en idé som flertallet av politikerne støtter opp om. Ideen er absolutt overførbar til Norge.

Landstedet Strømnes i Skiptvet er solgt rekordkjapt for 15,2 millioner kroner. Den gamle eieren forteller at ny eier er et medlem i Islamsk Råd Norge, og at landstedet visstnok skal brukes som et slags kurssted.

En tilleggsprotokoll til en FN-konvensjon får sjefsjurist i danske Cepos, Jacob Mchangama, til å slå fast at det er på tide med et oppgjør med ideen om menneskerettighetenes såkalte ”udelelighet”. Dette både for å rette fokuset mot de frihetsrettigheter som er avgjørende for frihet og velstand, og for å unngå at Komiteen etter eget forgodtbefinnende kan avgjøre en stats eventuelle Konvensjonsbrudd.