Rita Karlsen, HRS
Først; nei jeg har ikke fått lest Human Development Report 2009. “Overcoming barriers: Human mobility and development” som ble publisert i dag, men har raskt skummet gjennom noen av hovedpunktene. Derfor kan det være at jeg har misforstått deler av den ikke akkurat lett tilgjengelige rapporten, noe som denne kommentaren må tolkes i lys av.
Jeg registrerer imidlertid hvordan norske medier, via NTB, tolker rapporten: Norge er igjen kåret til verdens beste land å bo i, gjerne illustrert av glade folk med norske flagg. Etter Norge følger Australia og Island. At Island ligger på tredjeplass kan en jo stusse over, men ”forklaringen” ligger vel i at rapporten bygger på 2007-tall, hvilket tilsier at før finanskrisen var altså Island tredje beste land å bo i. Eller?
Jeg tror ikke det er så enkelt. For det rapporten sier er at når det gjelder bestemmelsen av HDI, Human Development Index, inntar Norge førsteplassen. Hva er så HDI? Jo, det er en variabel, fastlagt av UNDP, som ifølge dem måler tre grunnleggende dimensjoner av menneskelig utvikling: et langt liv med god helse, tilgang til kunnskap og en akseptabel livsstandard. At Norges skårer høyt, ja høyest på en slik variabel, er vel knapt noe som burde overraske for mange. Det samme sa jo også Nina Witoszek nylig (i pamfletten ”Verdens beste land”) uten at det skapte for mange forsider, hvilket det kanskje burde, nettopp fordi Witoszek ”måler” noe annet enn UNDP.
Deretter kan det synes som UNDP går noe lengre hva gjelder hvilke konsekvenser som følges av hva. Innvandring er nemlig et gode, både hva gjelder landet de innvandrer fra og landet de innvandrer til. Tolkes dette ene og alene relatert til HDI tilsier dette at en person som forlater landsbygda i et land med lav BNP, gjør bygda en ”tjeneste”. Kort sagt fordi det blir en munn mindre å mette, samtidig som samme person kanskje kan tilføre økonomiske midler tilbake til (familien sin i) bygda. Sistnevnte er nødvendigvis ikke ene og alene et gode, hvilket mange eksperter diskuterer ”så fillene fyker”. Disse pengene er ofte med på å skape store forskjeller for dem som er tilbake i bygda, men likevel vil det i mange tilfeller kunne skape flere arbeidsplasser, for eksempel i form av økt behov for tjenere, behov for flere i skolesektoren, økt detaljhandel , men samtidig er det prisdrivende og konfliktskapende. Tjenerskapets lønninger presses ned, skoleplasser blir dyrere, og et stadig tilbakevendende problem: landkonflikter. De som får penger mellom hendene vil kjøpe mer land, eieren av land kan bli presset til å selge, mens andre tar seg til rette og gjør hevd på andres landområder osv. Slike konflikter handler ofte i retten, som selvsagt de uten penger har få muligheter til å følge opp.
Når det gjelder ”godet” i forholdet til landet en innvandrer til, er det i mange tilfeller åpenbart at det vil slå positivt ut på HDI: bedre levestandart, bedre tilgang på utdanning (kunnskap) og økte sjanser for et lengre liv med bedre helse.
Man fristes til å si: What a bomb.
Men betyr dette at innvandring gir flere og nye arbeidsplasser, og slik sett også bidrar til å høyne landets BNP?
Tja, det er jo på dette punktet en må begynne med det ”farlige”; nemlig å gå mer detaljert til verks, da ved å skille den ene gruppen fra den andre, ja, rett og slett spørre seg: Hva er en bærekraftig innvandring?
Noen fristes til å si at innvandring betyr at rike land får tilgang til billig arbeidskraft. En slik tilnærming tilsier bare for meg at vi legger opp til forskjellsbehandling og utnytting, som på sikt vil ende i konflikter, i alle fall i land som setter menneskerettigheter høyt på agendaen, som igjen er felles for alle landene med høy HDI.
Så hopper vi bukk over billig arbeidskraft som et gyldig argument, står vi igjen med at innvandrere som kommer til et land må ha nødvendige kvalifikasjoner, hvilket betyr kvalifikasjoner som det aktuelle landet etterspør. Er det hakket over dette igjen, snakker vi altså om høyt kvalifisert arbeidskraft som bidrar til innovasjon og investeringer.
Tilbake til realitetene: innvandringen til Norge kjennetegnes ikke av høyt kvalifisert arbeidskraft. Arbeidsinnvandringen relaterer seg i hovedsak til de nye øst-europeiske EU-landene, for Norge sin del med stor overvekt av polakker. Langt de fleste av disse er i håndverksindustrien. I gode tider, og særlig før de henter familien hit, bidrar disse økonomisk. I nedgangstider, og med flere som bosetter seg her med familien, synker deres økonomiske bidrag til felleskassen, samtidig med at de blir større forbrukere av velferdsgodene. Hva gjelder asylsøkere og flyktninger er disse i hovedsak en kostnad for Norge.
Ja, da har jeg altså sagt det rett ut – og jeg kjenner allerede tyngden av argumentet om ”den moralske plikt” trykke meg til jorden.
Da innvandringen til Europa slå ut i full blomst på 1960-tallet var det for mange land nettopp en kjærkommen tilgang på arbeidskraft. I Norge er denne innvandringshistorien noe annerledes, selv om flere helst vil se den som et svar på Norges arbeidskraftbehov, hvilket det ikke var, da langt de fleste kom på turistvisum og ble. Likevel er det økonomiske argumentet gyldig, men med motsatt fortegn: Det var ikke Norges behov for arbeidskraft, men ”turistenes” behov for et økonomisk bedre liv enn de hadde på landsbygda i Pakistan (som de fleste kom fra). Om en vil tolke pakistanerens innvandring til Norge som en suksesshistorie eller ikke, avhenger av måleinstrumentene. I et skjebneperspektiv, eller HDI, er det ubetinget en suksess. I et moralsk perspektiv (Norge hjalp noen som hadde behov) er det en suksess. I et økonomisk perspektiv for Norge er suksessfaktorene mer delte – for noen et ubetinget ja, for andre et ubetinget nei. Det hele handler om summen av hva en har gitt til fellesskapet versus hva en har forbrukt fellesgoder. Spørsmålet er således: hvordan skille i innvandringsdebatten mellom det som kan betegnes som økonomisk nødvendig og det som er en moralsk plikt?
Det er åpenbart for de fleste er at Norge ikke kan hjelpe alle mer eller mindre trengende – men hvor går solidaritetsgrensen? I den stadige økende asyltilstrømningen til Norge, argumenteres det stadig med at Norge er forpliktet til å gi beskyttelse til de som har behov for det, og å gi alle asylsøkere en rettferdig og grundig behandling av søknaden. Andre argumenterer med at asylbehandlingen lett kan bli tolket som en invitasjon til flere. For å spørre med journalisten og forfatteren Christopher Caldwells ord: Kinas ettbarns politikken er et klart tilfelle av politisk undertrykkelse. Skal Norge ta imot alle kinesiske kvinner som har et problem med det? Caldwells svar er like realistisk som det faller godhetsindustrien tungt for brystet: ”Du må være praktisk med solidariteten din.»
Norge, og den rødgrønne regjeringen, står nå overfor et slikt valgt. Vi går, som Paul Chaffey, skriver i dagens Dagsavisen, tøffere tider i møte. Det handler om mindre penger, eldrebølgen og høyere kostnader for å være mer miljøvennlig – og, som Chaffey ikke skriver: økte kostnader ved innvandringen. ”Siste” tilskudd på den potten registrerte jeg i nylig: 33 millioner ekstra til Utlendingsdirektoratet (UDI) i saksbehandlingen og 26 millioner ekstra til Politiets Utlendingsenhet (PU) for å sikre enda mer effektiv behandling av asylsøknadene. Medias godhetsapostler kaller det mer midler for å kaste ut asylsøkere. Da synes jeg de samme skal lese ”Tell ikke meg: Innvandringens kostnader og velferdsstaten”. Ubehagelig? Ja. Men en høyst nødvendig debatt – som vi ikke kan forvente at uansett regjering skal fortie til evig tid. En eller annen gang bobler tallene til overflaten, og antakelig før oljeboringen i Lofoten og Vesterålen er et faktum.