I går besøkte kong Harald og kronprins Haakon Islamsk Råd Norge (IRN) i moskeen i Calmeyers gate i Oslo. Kongen presiserte at det ikke er viktig hvilken religion borgerne av Norge har, men at alle opplever seg som nordmenn. Besøket skulle slik sett vise at kongen også er en konge for muslimer. Men kong Harald var klar på at kongen av Norge bør være kristen, og dermed gikk kongen på strømpelesten inn i et betent tema.

SVs kronprins Audun Lysbakken blir statsråd for integreringsarbeidet, som nå er lagt til departementet for barn og likestilling. Egentlig er dette en seier for HRS, da vi siden oppstarten har hatt fokus på kvinner og barn i front integreringsarbeidet: ”Integrer mor og to tredjedeler av jobben er gjort, for mor integrerer barna,” som vi formulerte vårt fremste slagord da arbeidet med HRS startet. Spørsmålet er likevel om et departement som både skal favne barn, likestilling og integrering blir for stort og at integreringen således kan drukne. Spørsmålet er også hvordan Knut Storberget (Ap) både skal klare å forvalte justissektoren og den pågående innvandringen gjennom ekteskap, asyl og FNs kvotepolitikk.

En SSB-undersøkelse viser at en av tre norskpakistanske barn har minst ett opphold i Pakistan av en varighet på minimum et år. Jyllands-Posten, som har gjort det samme som HRS gjorde i 2004, har vært i Little Norway i pakistanske Punjab, der de blant annet møtte norskpakistanske barn som såkalt skal bli kjent med foreldrenes kultur og religion. Omgivelsene er svært luksuriøse, inkludert tjenerskap. Barna trives ikke nødvendigvis, men særlig jentene lærer det som ”forventes”: hvordan være kvinne, og å vise såkalt respekt.

Muslimske jenter som ikke får lov å delta på svømmeundervisningen på skolen sammen med gutter. Jenter som ikles religiøse symboler. Elever som ikke får delta på klasseturer eller -fester. Elever som forsvinner, eller som tar ut uforholdsmessig mye ferie da de er i foreldrenes opprinnelsesland. Skolehverdagen har endret seg i takt med det nye Norge. Skoleledere sitter med utfordringene; hva gjør de og hvilken drahjelp kan de forvente fra det politiske lederskap?

The respected American author Bruce Bawer has agreed to join forces with HRS. Bawer, who lives in Oslo, will contribute essays to HRS's website, rights.no, will translate major HRS articles into English, and will solicit, edit, and translate columns by international commentators from a range of languages into both English and Norwegian. It is both a great pleasure and honor for us to have Bawer as a colleague.

The Nobel Museum in Stockholm is hosting an exhibition about freedom of speech which asks where its boundaries lie. The museum itself has censored parts of its own exhibition – parts that, not surprisingly, are Islam-related. The question is thus obviously: Which is more offensive: exhibiting works that are critical of Islam, or censoring free speech?

På Nobelmuseet i Stockholm presenteres en utstilling om ytringsfrihet, med spørsmål om hvor grensen går. Museet har selv sensurert bort deler av sin egen utstilling, ikke uventet knyttet til islam. Da er spørsmålet åpenbart: Hva er mest krenkende – at islamkritiske verker presenteres, eller at ytringsfriheten sensueres?

Etter at den rødgrønne regjeringen vant valget har den gjort forsøk på en ny debatt, eller kanskje mer riktig: statsminister Jens Stoltenberg (Ap) har gitt det norske folk beskjed: Vi er for sykelig. Utgiftene til sykepenger, dagpenger, rehabiliteringspenger, uførestønad og alderspensjon vokser over Norges evne. ”Dette kan ikke fortsette,” sier statsministeren. Det eneste vi kan være sikker på at tiltakene for å redusere disse utgiftene, ikke vil bli populære.

Media begynner å våkne. Den nye fireårsregelen, som betyr at man må ha arbeidet eller studert i fire år etter grunnskolen, kritiseres i Dagbladet. ”Kan vi ikke bestemme hvem vi vil leve med lenger?” er tittelen. Jo, da, det kan man. Det er derimot ingen menneskerett å hente ny ektefelle til Norge uten å innfri visse vilkår.

Overfallsvoldtekter sammen med gjengvoldtekter synes å være et økt fenomen i mange europeiske land. Fellestrekket for mange av disse er at overgriperen er menn med innvandrerbakgrunn. Det etterlyses mer innsikt om overgriperne i slike saker – der nettopp innvandrerbakgrunn i utgangspunktet diskvalifiseres.

Bedre drahjelp kunne knapt Libe Rieber-Mohn fått: Selvoppnevnte pakistanske og muslimske talspersoner for ”innvandrere”, advarer mot at Rieber-Mohn blir statsråd for innvandring og integrering. Usman Rana, Raja og Ishaq, som selv besitter en lang merittliste hva gjelder anti-integreringsforslag, mener Riber-Mohn er ekskluderende. Slik snus verden på hodet. Alt er med andre ord som før.

Igjen handler det om Oslo og demografi. Men det skal helst ikke sies høyt. I kjent stil prøver media å usynliggjøre og manipulere alarmerende statistikk, denne gangen representert ved Aftenposten. At Aftenpostens manipulasjoner er utgangspunktet for de to første kapitlene i boken min ”Rundlurt”, synes altså ikke å være tilfeldig.

En muslimsk jente ved en videregående skole i Follo slo en medelev i ansiktet, angivelig fordi medeleven hadde sagt at ”hadde det vært russeknute for å tisse på Koranen, så hadde jeg gjort det”. Nå er den muslimske jenta dømt til å betale 10 000 kroner i bot for slaget, pluss 1 500 kroner i saksomkostninger.

Lederen for Det tyrkiske samfunnet i Tyskland (TGD) etterlyser mer toleranse og foreslår at alle tyske skolebarn skal få ferie under islamske høytider.

Statsbudsjettfremlegging er tiden for de store tall. For de fleste av oss er tallene så store, at vi går oss vill i alle nullene. De er like intetsigende som de er talende. For eksempel henvises det til at utgiftene til asylmottak, innvandring og integrering vil koste til 11,5 milliarder i 2010. Hva innbefatter disse milliardene?

Labours parlamentsmedlem og tidligere statsråd, Jack Straw, sikret en donasjon på 1,5 millioner pund til bygging av moské i valgdistriktet sitt, Blackburn. Pengene ble donert av Emiren av Qatar etter at Straw aktivt involverte seg i saken. Sikkerhetstjenesten i Storbritannia er bekymret for pengestrømmen fra Qatar og Saudi-Arabia til muslimske trossamfunn på de britiske øyene. Straw ser på sin side ingen problem med sin aktivitet, tvert om er han ”stolt av sin anstrengelse for å støtte alle deler av samfunnet i Blackburn”.

Under gårsdagens tronetaledebatt utfordret FrP-leder Siv Jensen regjeringen om å utarbeide et regnskap over konsekvenser dagens innvandring har på norsk økonomi. Hun mener det innvandringsfeltet er for preget av synsing og vil ha frem fakta, ikke minst for å kunne treffe mer riktige politiske beslutninger. Samtidig bekrefter Dagbladet Storhaugs påstand om at folket blir ”rundlurt” av media.

Etter ti års taushet, maktet ikke en mor å holde på den grusomme hemmeligheten lenger: Datteren på 15 år som sporløst forsvant en dag i januar 1999, ble drept av sin egen far, angivelig kvalt med tørkesnoren i hagen. Faren var neppe alene om drapet, han skal ha fått bistand fra to av sine egne brødre. De tre sitter nå på tiltalebenken for å også ha prøvd å drepe jentas kjæreste med øks. Nettopp kjæresteriet skal være drapsmotivet; jenta var ikke lenger jomfru. Alle tre tiltalte kom til Storbritannia som kurdiske flyktninger fra Tyrkia tidlig på 1990-tallet.

En prest uttalte seg om innvandrerungdom herjinger, noe som raskt førte til sanksjoner fra de samme ungdommene. Ungdommen sjikanerte presten og vandaliserte hjemmet hans. Han er nå sykemeldt og tør ikke lenger bo i presteboligen. Medlemmene i menighetsrådet tør ikke si noe offentlig om det som skjer; de frykter at de vil bli utsatt for samme behandling. Samtidig meldes det om at brannkonstabler i de største byene i Danmark nå er så utsatt for sjikane av innvandrerungdom, at stadig flere bukker under for det psykiske presset og slutter i jobben. – Har ikke opplevde maken på 21 år, sier faglig sekretær i brannkonstablenes organisasjon.

4-årsregelen innebærer at man må ha studert eller arbeidet i fire år i Norge for å kunne hente ektefelle hit fra land utenfor EU (EØS). Mange knytter regelen ensidig til bekjempelsen av tvangsekteskap. Regelen har derimot langt mer vidtrekkende konsekvenser, ikke minst i et velferdsperspektiv. Den er således med på å legge forholdene bedre til rette for at Norge kan videreføre en raus velferdsstat.

Endelig har noen europeiske regjeringer startet opp kampen – ikke mot islamisering av Europa, men mot inhumane, ja, til og med barbariske politiske praksiser i religionens navn, som står i motstrid til universelle menneskerettigheter, skriver Phyllis Chesler, forfatter og professor i psykologi.

Danskpakistanske Tahira Tabassum (31) ble drept i Pakistan i 2008, der hun og de to døtrene bodde hos svigerfamilien. Den danskboende ektemannen ble raskt mistenkt som den som hadde beordret drapet. Drapet ble begått av ektemannens yngste bror, som også har tilstått. Han sier selv at drapet var et æresdrap og at han drepte Tahira fordi hun hadde ”dårlige verdier”. Men nå har politiet i Danmark gitt opp å få siktet ektemannen, blant annet på grunn av elendig samarbeid med pakistansk politi, og han er således en fri mann i Danmark. Ja, vi har hørt det før, og ja, vi vil høre om det igjen.

En dokumentarfilm på TV-stasjonen al-Jazeera vil i kveld vise hvor galt det står til i Danmark. Gjennom samtaler med innvandrere og avviste asylsøkere, som anklager myndighetene for å være rasistisk, hevder dokumentaristen Awad Jouma'a at han vil ”redde” Danmark. Midtøsten-ekspert omtaler derimot dokumentaren som brutal, og tror den vil nøre opp under den arabiske verdens negative bilde av Danmark og Vesten.

Hvorfor har integreringen gått så dårlig i Europa for en stor del særlig muslimer? Det kan antakelig de respektive myndighetene takke seg selv for. De overså betydningen av en ”sosial kontrakt” som skulle vært formidlet så tydelig at ingen kunne tvile på dennes budskap: Alle er velkomne og får ta full del i velferd, utdannelsesinstitusjoner, politiske institusjoner, ja, i alt alle måtte ønske av sosiale goder. Men til gjengjeld stilles følgende krav: utvetydig respekt for demokratiske verdier og ytringsfriheten. Vi trenger en bred debatt nå om ”Den sosiale kontrakten” som også innebærer klare krav om assimilering.

Det kreves stort politisk mot å foreta innstramninger i asylpolitikken. Man må tåle å bli stemplet og behandlet som inhuman og gjerrig. Så kan godhetsindustrien boltre seg i media med sine skjebner og sin uansvarlighet. At innstramningene er nødvendige både for å bevare asylinstituttet og for velferdsstaten, vil kanskje vokse frem etter hvert. Særlig etter at alle har fått gitt uttrykk for hvor fælt dette er, for på denne måten å sikre sitt ettermæle som den humane apostel. Men statsminister Stoltenberg har også et ettermæle å ivareta, og da er det først og fremst han som må utvise ansvarlighet.