”Lederen av islams karavane i Europa”, Tariq Ramadan, var nylig i Oslo i forbindelse med boklansering. Der møtte han sin overmann, Walid al-Kubaisi. Al-Kubaisi bestemte seg for å intervjue Ramadan, men det gikk ikke helt slik han hadde tenkt. Samtalen var rett og slett unyttig, mener al-Kubaisi. Der tar han feil, mener jeg.

Han stod der som en tro kopi av en beduin i den arabiske ørkenen for 1400 år siden. På den samme plassen der Vidkun Quisling manet massene til kamp for en ny æra. Mannen som fredag 12.februar truet Norge med et nytt 11.september, ble ikke på langt nær sablet ned av Jonas Gahr Støre, slik han gikk til frontalangrep på Siv Jensen, som nok en gang påpekte den pågående islamiseringen. Støre mener selvsagt derfor at wahabbisten Mohyeldeen Mohammads uttalelser ikke er gode, men han vil ikke leke ”meningspoliti” slik han gjorde under Muhammed-krisen, for så å rette skytset mot sin politiske motstander Siv Jensen: hun må tåle at trusler om massedrap av sivile er en del av ytringsfriheten.

In this essay, which originally appeared in “Le Figaro” on February 8 and is published here in English for the first time with the author’s permission, Robert Redeker – the professor of philosophy who was driven from his home by death threats after writing an op-ed about Islam for the same newspaper in 2006 – reflects illuminatingly upon the centrality of the human face to human identity and community, and upon the way in which the burka, therefore, embodies an immense destructive power.

Robert Redeker er en fransk professor i filosofi som ble drevet fra sitt hjem på grunn av dødstrusler etter at han skrev en kronikk om islam i storavisen ”Le Figaro” i 2006. I dette essayet, som opprinnelig sto i samme avis 8. februar i år og publiseres her på norsk med forfatterens tillatelse, funderer Redeker på den viktige rollen ansiktet spiller i forhold til menneskelig identitet og felleskap, og på at burkaen dermed inneholder en ødeleggende kraft.

I helgen har norske muslimer demonstrert i Oslo. Deres budskap er at de er krenket over norsk media spesielt og offentligheten generelt over det de oppfatter som mobbing av muslimer. Demonstrasjonene ble utløst av en tegning gjengitt på Dagbladets forside. Sist vi så muslimer mobiliserte i slike mengder i norske gater, var da de ville stoppe utgivelsen av Salman Rushdies bok ”De sataniske vers”. En bok som utløste en dødsfatwa - en fatwa som fortsatt gjelder. Det er ironisk nok 21 årsdagen for denne fatwaen i dag. I denne sammenheng er det kanskje på plass å minne om daværende internasjonale leder av Rushdies forlag sine ord: "Vi må se det i et lengre perspektiv. Bøyer vi oss nå vil det bare oppmuntre fremtidige terroraksjoner fra individer eller grupper som er fornærmet over et eller annet i andre bøker, som vi eller en hvilken som helst annen forlegger overveier å gi ut.” Helle Merete Brix ser på historien om De Sataniske Vers.

Selv om det er begrenset, er det flere tendenser til kjønnssegregering i Danmark. Gir vi etter for religiøse særkrav og grupperettigheter, får vi et samfunn med mindre sammenhengskraft, mindre tillit og flere konflikter. Vi må forholde oss til krav om å innrette samfunnet etter muslimske forskrifter. Det gir ingen mening å vente til det er blitt et alvorlig problem, sier MF Karen Jespersen (V), leder av Folketingets integreringsutvalg.

VG Nett har fått utført en undersøkelse til aksjonene som en følge Dagbladets publisering av tegningen av Muhammed som en gris. Flertallet er kritisk til enkeltes muslimers reaksjoner, også blant muslimene selv. Samtidig mener over halvparten at man ser økende tegn på radikalisering av muslimer, og det samme gjør 44 prosent av muslimene selv. Men det gjør færre muslimer engstelig.

Nuruddin Farah, den somaliske forfatteren som nevnes som kandidat til Nobels fredspris, vil sette inn strengere tiltak mot kjønnslemlestelse. Blant annet vil han ha stopp på at foreldre bosatt i Vesten drar på ferietur til opprinnelseslandet og lemlester jentene sine der.

Mysteriet rundt den angivelig kidnappede 26 år gamle Faiza Ashraf fra Bærum kan nærme seg en oppklaring. Politiet i Asker og Bærum har i dag pågrepet en 25 år gammel mann som skal fremstilles for varetektsfengsling i dag. Mannen skal passe til beskrivelsene som Faiza ga politiet på mobiltelefon fra et bagasjerom i en bil like etter at hun skal ha blitt bortført. Han har norsk utseende, er veltrent og har lite hår. Faiza-saken kan endre debatten om integrering.

I Sverige er det som kjent umulig å få til en tilnærmet åpen diskusjon om innvandring og integrering. Det er selvsagt mulig å komme med sine positive erfaringer, og er du selv av innvandrerherkomst, ja, da kan noen negative ytringer tolereres uttrykt i offentligheten. Slik sett er det flere ting som tyder på at Sverige må satse på at det er blant innvandrernes man også finner sine redningsmenn. En av dem heter Jasenko Selimovic. Diskrimineringsombudsmannener er derimot moden for søppeldynga.

11.02.10: ”Gi terrorister opphold her hos oss, la de få klov til å operere i fred, og vi trenger ikke å bekymre oss for at de angripe oss.” Slik var den britiske tankegangen frem til bombene smalt i London 7.juli 2005. Gjennom 1980 og 1990-tallet ga Storbritannia asyl til terrorister som var ettersøkt i sine respektive hjemland. Slik vokste Londonistan frem, som er blitt Europas verste bolverk for terrorister og wannabe-terrorister. Å rydde opp i denne sikkerhetsmessige og ideologiske katastrofen kan vise seg å bli umulig, all den tid menneskerettigheter også skal gjelde for massemordere.

Khalid Skah har tapt. Barna klarte å flykte fra han, og fikk videre hjelp til å rømme Marokko. Nå gjenstår æreskampen for Skah. Han må vise sine landsmenn at han er stor og sterk, så stor og sterk at kriminelle nordmenn måtte dope han ned i hans eget hjem for å klare å kidnappe barna. Kun ved slike skitne metoder kunne den fryktløse Skah overlistes, skal vi tro hovedpersonen. Hvis dette er sant, så lyger altså Jonas Gahr Støre, alle ved den norske ambassaden i Marokko, barna hans, ekskona Anne Cecilie Hopstock og hennes advokat. Med flere.

Amerikanske tropper sør i Afghanistan har fått seg en overraskelse. Homoseksuell adferd er usedvanlig utbredt blant pashtunerne, noe de selv benekter fullstendig. I en rapport sies det at hele regionen er i en seksuell identitetskrise. Det er alminnelig at menn har sex med menn, beundrer andre menn fysisk, har seksuelle forhold med gutter, og avviser kvinner både sosialt og seksuelt. Likevel benekter de totalt merkelappen homoseksuell.

Det vises stadig til den ”harde tonen” som eksisterer i dansk offentlig debatt, og det er liten tvil om at tonen er røffere i Danmark enn i et land som Norge. Men Norge er på god vei etter, noe som ikke minst tidligere leder for FrP, Carl I. Hagen, har fått erfare gjennom tøffe karakteristikker og grenseløse karikaturer. Sistnevnte måtte også Høyreleder Erna Solberg gjennom i en svært smakløs seksualfiksert karikatur. I dagens skribentartikkel fra danske Britta Mogensen tar hun nettopp opp ”tonen” i det offentlige Danmark. Den er mildt sagt verre enn verst, men vel så interessant er det at det er høyresiden i politikken som konsekvent får gjennomgå. Det er nemlig ”de Anstendige” som taler. Det er de Anstendige som setter ”den gode tone”.

Kort tid før Politiets sikkerhetstjeneste (PST) legger frem sin årlige rapport om trusselbildet i Norge, er ”nyheten” at også norske ungdommer søkes rekruttert av islamister. Men det samme sa PST i fjor, og året før der. Spørsmålet er imidlertid i hvilken grad disse miljøene faktisk vokser, eventuelt sprer seg, og hvilken teori PST faktisk jobber etter: Mener de radikaliseringen skjer i Norge uten særlig påvirkning fra etablerte terrorgrupper internasjonalt, eller er radikaliseringen ledd i et organisert nettverk? Og hva skal denne radikaliseringen eventuelt benyttes til?

”Jeg er så lei av uttrykket integrering, når det i virkeligheten betyr en tilbaketrekning av norsk kultur fra norske institusjoner. I stedet skal vi begynne å assimilere på den norske kulturens premisser. ” Sa en toppolitiker for noen dager siden. Han mener også at Norge er nordmennenes land, og at det derfor er nordmennene som skal bestemme hvem som har adgang til landet. Han ønsker at vi skal begynne å sortere innvandrere ved grensen og velge ut dem som det er realistisk å klare å assimilere.

Dagbladet serverte for noen dager siden en ”nyhet” med en illustrasjon som demonstrerer at Dagbladet overhodet ikke skjønner noe av det såkalte Muhammedbråket i kjølevannet av danske Jyllands-Posten sine karikaturer i 2005. Dagbladet både opptrer og argumenterer uklokt, men dessverre opptrer noen muslimer like uklokt.

Back in the 1990s, when Bruce Bawer was working on a book with a congressman in Washington D.C., he could walk freely in and out of the Congress building. No security, no checkpoints. The situation was the same when Bawer visited a senator's offices in Washington D.C.: nobody stopped him or asked him for I.D. Interviewing Geert Wilders in the Parliament in The Hague this weekend was a totally different story, more like a science fiction. The result, in any case, was that Bawer was granted an exclusive video interview with the most hunted politician of high rank in today’s Europe.

Stadig flere tenketanker dukker opp. Om deres formål og målsetting er ulik, så ender likevel mange opp med å beskjeftige seg med politisk islam. Dette i motsetning til, og kanskje som et resultat av, medier og forskningsinstitutter som i liten grad skjelner mellom islam og politisk islam. Men islam er i seg selv et svært betent felt, og skaper således lett relativt steile fronter – selv mellom dem som egentlig er enige. Helle Merete Brix mener at tenketankene og deres studier av islam er blitt uunnværlig for integreringen, og presenterer her noen av dem.

På 1990-tallet, da den amerikanske forfatteren og nå medarbeideren i HRS Bruce Bawer, skrev en bok sammen med et medlem av kongressen I Washington D.C., kunne han fritt bevege se gut og inn av kongressbygningen. Ingen sikkerhetsregimer, ingen kontrollpunkt. Situasjonen var den samme da Bawer besøkte en senators kontorer i Washington D.C.; ingen stoppet han eller ba han identifisere seg. Å intervjue Geert Wilders i parlamentet i Haag denne helgen, er en helt annen historie, nesten som en science fiction. Resultatet er uansett at Bawer fikk et eksklusivt videointervju med den mest forfulgte toppolitikeren i dagens Europa.

De fleste forbinder nok Bosnia med ”islam light”, da dette er bildet som media typisk har formidlet de om lag siste 20 årene. Områder i dagens Bosnia er imidlertid også inntatt av ekstreme islamister som har tatt fullstendig kontroll over isolerte landsbyer. Barna undervises etter jordanske lærerplaner og kvinner er (selvsagt) fullstendig tildekket, mens mennene er langskjeggete og – uten unntak – ber alle fem ganger om dagen. Hva har denne islamistiske utviklingen å si for norskbosniere?

Konvertitter er stort sett svært forutsigbare. De er sjeldent påvirket av kultur som gjør at de blander sammen islam og eksempelvis pakistansk kultur, som ville fått dem til å adaptere det hinduistiske kastesystemet. Nei, konvertittene går til kjernen i islam; de finleser Koranen, hadithtolkninger, og lytter til de såkalte lærde. De er altså blant de mest islamtroe i de muslimske rekkene. Derfor er det så forutsigbart og samtidig avslørende når konvertitter skriver bok om et av islams heftigste og viktigste tema: sex og samliv. Da slås det blant annet fast med største selvfølelighet at stilltiende ekteskapelig samtykke fra en jomfru er akseptabelt.

Å påpeke plikter vi alle har i dette samfunnet - uten samtidig å påpeke at innvandrere står i en særstilling, i alle fall i en viss tid, hylle dialogen samt understreke at Norge fortsatt skal være humant, inkluderende og ta vel imot flyktninger og asylsøkere, både de med og uten rett til opphold - har vært oppskriften på å bli stemplet som en slags suspekt ekstremist. Men de samme som har drevet disse demoniseringskampanjene har nok forregnet seg en smule – for stadig flere ser at utviklingen krever en mer politisk enn moralsk tilnærming. Denne gangen er det professor Janne Haaland-Matlary som spikrer plikten i samfunnskontrakten og fastslår at det ikke er noen menneskerett å bli statsborger i noe land.

Å oppnå nytt statsborgerskap i Norge eller et annet land for den saks skyld, burde kreve at man signerer en forpliktende avtale med sin nye stat. Det ville gi den enkelte et klart signal om hva som forventes av deg som fullt ut likeverdig samfunnsborger, og en slik kontrakt ville også styrke den nasjonale identiteten: Dette er hva det er å være norsk. Enten er du inne, eller så er du ute. Frankrike leder an i denne retningen i Europa. Insisterer du på å tre på deg burka, ja, da kan du se langt etter statsborgerskap i republikken.

Et åpent og tillitsbasert samfunn fordrer åpne ansikt. Det mener HRS, og det mener Lise Christoffersen, Aps innvandringspolitiske talsperson. Frankrikes regjering har gitt et utvalg mandat om å finne juridiske løsninger for å forby ansiktstildekning. At forbud er den åpenbare veien å gå, fikk regjeringen nok en gang bekreftet da væpnede forbrytere i burka nylig ranet et postkontor i et forsted ved Paris. Må vi vente til liknende skjer i Norge før vi får en bred oppvåkning?