Når vi hører noe fra Danmark er det ofte forbundet med den sittende regjeringens strenge utlendingslov eller om innvandrergjengenes herjinger på Nørrebro. I den siste tiden har vi i tillegg hørt om avviste asylsøkere, der flere av dem gikk i kirkeasyl, men som politiet hentet ut og returnerte til Irak. De avviste asylsøkerne har ført til opprettelsen av en ny gruppe, ”Bedsteforældre for Asyl”, med navn som er selvforklarende nok. Alle besteforeldre deler nok ikke denne gruppens verdier og intensjoner, men samtidig er dette en generasjon vi sjelden hører noe fra. I dag kan vi derimot lytte til den pensjonerte lektoren Henning Kirkegaard fra København, som nettopp grubler på innvandringens betydning for samholdet i det danske samfunnet.

I en meningsmåling i går kom det frem at 37 prosent av Norges befolkning er for et forbud mot å bygge minareter i Norge. Det interessante er at i Sveits, der folket nå har sagt ja til forbud, sa meningsmålingene noe annet før avstemningen. Kun 34 prosent var for forbud da de ble spurt, altså færre enn i den norske meningsmålingen. Dette kan bety at det reelt sett er et norsk flertall mot minareter. Folk reserverer seg for ”uanstendige” tilbakemeldinger på telefon, men ikke foran stemmeurnene.

Det er ikke første gang at Utlendingsdirektoratets direktør Ida Børresen tar til ordet for åpnere grenser til Norge. Slik sett er det kanskje ikke så underlig at Regjeringens innstramninger overfor asylstrømmen ikke virker etter hensikten. Man kan jo spørre seg om hva vi skal med politikere på innvandringsområdet, når vi har en som UDI-direktør som Børresen. Eller motsatt?

HEGE STORHAUG: The European media are crowded with editorials condemning the Swiss for voting to prohibit the construction of any more minarets in their country. Here in Norway, the newspaper Dagsavisen went furthest of all, devoting its entire front page on Monday to a comparison of the entire nation of Switzerland with Nazi brownshirts. The front-page illustration did not admit to misinterpretation: the Swiss were Nazis, period.

RITA KARLSEN: “What’s liberating about Islam is that one is spared from having to think.” This, essentially, is how a woman explained to me the change that had taken place in her life since her conversion to Islam. Since then, I’ve thought about her many times, especially because at that time I didn’t know very much about Islam. Now I’ve learned more, have gotten to know many more Muslims, and just begun to worry about her lack of thought.

Vil Norge fortsatt være det Norge vi kjenner uten kristendommen som en sentral del av kjernekulturen vår? Skal kristendommen og norsk kultur likestilles med andre religioner og kulturer i Norge – uansett andre religioner og kulturers verdier og uttrykk? Hva med folks følelsesmessige behov for å tilhøre en folkelig kulturnasjon? Vil det være mulig å videreføre et folkelig fellesskap med et økende innslag av islam i Norge (og Europa)? Disse og flere spørsmål er relevante i kjølvannet av det sveitsiske forbudet mot å bygge nye minareter på moskeer.

Doble og multiple identiteter og statsborgerskap for å melke trygdesystemer synes å være utbredt blant somaliere. Nylig falt en dom i Storbritannia der en fembarnsmor ble tatt med buksene nede: Hun er nederlandsk statsborger, men søkte asyl på de britiske øyene. Der oppnådde hun ny identitet under falskt navn, og slik snøt hun Storbritannias velferdssystem for 70 000 britiske pund. Hvor mange slike tilfeller huser Europa?

Christopher Shinn setter opp et fullstendig upolitisk korrekt teaterstykke kalt ”Now or later”. Med homofile grep harselerer han med religiøs konflikter, setter søkelyset på islams sammenblanding mellom religion og politikk – og diskuterer det personlige ansvar. Stykket går for fulle hus i London. Men New York sier nei takk. Det er første gang et av Shinn’s teaterstykker ikke settes opp i hans hjemby. Men hva får en konvensjonell venstreorientert regissør til å sette opp et slikt stykke, og hvorfor vil ikke New York ha det? Helle Merete Brix har spurt Christopher Shinn selv.

Forbudet mot krusifikser i italienske skoler holder ikke. Dommen følger ikke logisk av de artikler som domstolen har lagt til grunn; og domstolen har derfor begått en intellektuell feil i sin avgjørelse. Den har tiltatt seg en politisk makt som ikke hører en domstol til, mener den danske filosofen og forfatteren Kai Sørlander.

By KAI SØRLANDER: Recently the European Court of Human Rights in Strasbourg ruled that the crucifixes that hang in classrooms in many Italian schools are illegal – that they represent an offense to human rights as formulated in the European Convention on Human Rights. But is this a correct ruling? Is it consistent with the articles of the Convention? And is it in line with rational democratic principles?

Asylsøkere som får avslag på sin søknad om opphold i Norge, skal raskest mulig ut av landet. Slik lyder politikersvaret når det gjelder spørsmålet grunnløse asylsøkere. Aftenposten kan derimot avdekke at slik er ikke praksisen, noe ikke minst organiseringen legger opp til, godt illustrert av Aftenposten. Hittil i år har 122 personer, som har fått endelig avslag, likevel fått opphold.

At det sveitsiske folket har sagt nei til at det bygges flere minareter i landet har vakt internasjonal oppsikt. Et sentralt spørsmål er: Hva ville resultatet blitt hvis det norske folket, det danske eller franske fikk votere over samme problemstilling? Fra Frankrike sies det at resultatet ville blitt som i Sveits, et klart nei til økende tilstedeværelse av islam. Europarådets kommissær for menneskerettigheter advarer: Europeere må lære seg å leve med et flerkulturelt samfunn, sier Thomas Hammarberg. Hørt den før? Hva med å avkreve en begrunnelse for at vi må "lære" dette? Hva med en utdypning av hva som egentlig menes med det flerkulturelle?

Fremskrittspartiet (FrP) er i tenkeboksen hva gjelder å fremme et forslag om heldekkende plagg, slik som burka og niqab. Innvandringspolitisk talsperson Per-Willy Amundsen (FrP) mener et slikt forbud verner en grunnleggende verdi som likestilling. Men barne-, integrerings- og likestillingsminister Audun Lysbakken (SV) mener et slikt forslag er det samme som Irans klespolitikk, og at et forbud vil bryte med verdier som religionsfrihet og ytringsfrihet.

En høygravid kvinne ble voldtatt i sitt eget hjem ved Stockholm av en fremmed mann av utenlandsk opprinnelse. Kvinnen, som er i 20-årene, vet ikke om hennes småbarn vitnet overgrepet som fant sted i hennes bopel. Gjerningsmannen mistenkes også for å stå bak to andre forsøk på voldtekt av gravide kvinner i samme område.

”Det befriende med islam, er at man slipper å tenke.” Omtrent slik forklarte en kvinne meg hvordan hennes liv hadde blitt etter at hun konverterte til islam. Siden har jeg mange ganger tenkt på henne, ikke minst fordi jeg på daværende tidspunkt ikke kunne så mye om islam. Nå har jeg derimot lært mer, blitt kjent med langt flere muslimer og nettopp begynt å bekymre meg for hennes mangelfulle tekning.

Media oversvømmes av lederkommentarer som fordømmer det sveitsiske minaretforbudet. Aller lengst gikk Dagsavisen i går. Hele forsiden oste av brunbeising av nasjonen Sveits. Illustrasjonen var ikke til å misforstå; Sveits + nazisme = sant. "Alle" medier tar på autopilot avstand fra resultatet av den sveitsiske folkeavstemningen. Det handler om den såkalte "hellige" religionsfriheten som er blitt et ikon særlig blant venstreintellektuelle og godhetsindustrien generelt. Men stopp et litebøyeblikk: Så langt jeg har registrert, har ingen ledende kommentatorer eller intellektuelle problematisert islams politiske slagside. Kan noen eksempelvis peke på ett eneste, jeg gjentar; ett eneste, muslimsk trossamfunn i Norge som er sekulært? Altså ett eneste trossamfunn som avviser sharia og islams politiske ambisjoner?

Hvis muslimske kvinner får seksuell frihet og muslimer generelt omsluttes av frihet, er islam nøytralisert og parkert som en maktfaktor. Uten menneskelige rettigheter generelt, utvikler man svært svake samfunn, både menneskelig, produksjonsmessig og økonomisk. Europa er midt i en kulturkamp som kommer til å vokse i styrke. Nå gjelder det å stå fast ved moder Europas frihetsverdier. Dette skriver forfatter og psykolog Nicolai Sennels i sin siste blogg hos Jyllands-Posten.

Gårsdagens folkeavstemning i Sveits klargjorde at flertallet støtter et forbud mot minareter. Resultatet er stikk i strid med hva som var forventet, og mediene utelater ikke å formidle ”sjokkbølgene”. Men de samme mediene var derimot stort sett fraværende da Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen bestemte at krusifiksene må fjernes fra italienske klasserom.

Taslima Nasrin er lege, forfatter og feminist – og født muslim. Men hennes kritikk av islam har ført henne ut på en vanvittig reise; drapstrusler gjorde at hun måtte forlate Bangladesh, hun har bodd litt i Sverige, Frankrike og USA, så til Kolkata i den indiske delstaten Vest-Bengal der hun ble truet med halshugging og hvor militæret måtte gripe, til New Dehli i syv måneders husarrest og så til New York. Nasrin lar derimot ikke sin reise være en flukt, hun fortsetter med sin kritikk av islam. Hennes mål er en omarbeidelse av koranen. Helle Merete Brix forteller om Nasrins reise.

Islam’s sexual obsession must become a subject of debate. Unless Muslim girls and women – and men – are liberated from a view of sex that is founded in religious law, integration in the West based on freedom and gender equality will never be anything more than an illusion, writes Hege Storhaug. In an op-ed that originally appeared in a major Norwegian newspaper Bergens Tidende, Storhaug examines one of Islam’s most festering Achilles’ heels: a sexual fixation that leads to the oppression of females.

Redd Barna har nylig slått et noe spesielt slag for mangfoldet, for såkalt toleranse. I forbindelse med 50-årsjubileet til Barbiedukken, så Burkabarbien dagens lys på en auksjon i Firenze. Inntektene fra auksjonen gikk uavkortet til Redd Barna, som var ”henrykte” over initiativet. Designeren av Burkabarbien mener på sin side at det er ”veldig viktig at jenter, uansett hvor de kommer fra, bør ha en Barbie som de føler representerer dem”. Da blir vel det neste en Ken med fire koner, en hodeløs Barbie, en steinet Barbie, en prostituert Barbie?

I en rekke europeiske land har det utviklet seg såkalte ”no-og-zones”, altså områder som er dominerte av muslimer og der myndighetene har mistet makt og kontroll. Eksempelvis er det offisielle tallet på slike soner i Frankrike på hele 751 områder, og 8 prosent av befolkningen lever i slike soner. Hva vil fremtiden bringe hvis denne utviklingen fortsetter? Spørsmålet stiller forfatter og psykolog Nicolai Sennels seg, og han er langt fra optimistisk. Han mener at det innen få år vil etableres regelerette Gaza-striper rundt i Europa.

Hvor mye koster staten? Hvordan blir pengene brukt på ulike samfunnsområder? Og hva er resultatene av statens ressursbruk innenfor sykehus, høyere utdanning, barnevern, politi og jernbane? En ny, samlet statistikk om staten - under navnet StatRes – i regi av Statistisk sentralbyrå (SSB) vil gi svar på disse sentrale samfunnsspørsmålene. Målet er å øke offentlighetens innsikt i hvordan staten fungerer, skriver SSBs Kurt Jonny Einarsen i Samfunnsspeilet.

Taslima Nasrin is a doctor, author, and feminist – and born Muslim. But her criticism of Islam has led her out on a terrible journey. Death threats drove her out of Bangladesh; after living briefly in Sweden, France, and the U.S., she relocated in Kolkata in the Indian state of West Bengal, where she was threatened with beheading and where the military had to step in. In New Delhi she spent seven months under house arrest, then moved to New York. Yet through it all, Nasrin has continued to criticize Islam. Her objective is to revise the Koran. In this essay, Helle Merete Brix recounts Nasrin’s journey.

- Du bor i vårt distrikt! Det var beskjeden en kvinnelig forretningseier på Blågårds Plads på Nørrebro i København fikk av innvandrergjengen som avkrevde henne for beskyttelsespenger.