Integrering og integreringspolitikk

Multikulturalismen som politisk ideologi er farlig

I Sverige er det som kjent umulig å få til en tilnærmet åpen diskusjon om innvandring og integrering. Det er selvsagt mulig å komme med sine positive erfaringer, og er du selv av innvandrerherkomst, ja, da kan noen negative ytringer tolereres uttrykt i offentligheten. Slik sett er det flere ting som tyder på at Sverige må satse på at det er blant innvandrernes man også finner sine redningsmenn. En av dem heter Jasenko Selimovic. Diskrimineringsombudsmannener er derimot moden for søppeldynga.

Rita Karlsen, HRS

I en kronikk i gp.se tar Jasenko Selimovic (FP) et kraftig oppgjør med den praksisen som har fått lov å etablere seg i Sverige. Ikke minst gjelder det den praksisen som den svenske Diskrimineringsombudsmannen (ja, en kvinne) står for. Dessverre for Norge synes også DO å være rollemodellen for det norske likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO).

Selimovic misliker multikulturalismen som politisk ideologi fordi den prioriterer grupperettigheter. Med grupperettigheter forvandles etniske og religiøse grupper til ”isolerte øyer” der separatisme og ulikheter i forhold til majoriteten oppmuntres, heller enn å gå inn i et fellesskap. Ikke minst har Selimovic hisset seg opp over at arbeidsformidlingen har fått en bot på grunn av deres reaksjon etter at en muslimsk mann nektet å ta en kvinnelig ansatt i hånden.

Arbetsförmedlingen får böta 60 000 kronor för att ha gjort sig skyldig till diskriminering av en muslimsk man som hade fått sin ersättning indragen efter att ha vägrat skaka hand med företagets kvinnliga vd.

Diskrimineringsombudsmannen Katri Linna är nöjd: ”Det innebär att alla personer i Sverige som är aktivt troende har en större möjlighet att hävda sin tro i sitt dagliga liv. Att man inte tar religionen som en intäkt att dra undan rättigheterna.”

Rättigheterna? Vilka rättigheter pratar DO om? Att diskriminera den kvinnliga vd:n för att hon är kvinna? Är det dessa rättigheter DO välkomnar?

Selimovic kaller dette med sitt rette navn: verdirelativisering.

Mångkulturalism är en politisk ideologi vars ursprungliga tanke var att förebygga att majoriteten (ofta representerad av vit, västerländsk, protestantisk man) förtrycker olika minoriteter och deras rätt att utrycka sina gruppidentiteter. Därför förvandlades den universalistiska upplysningstanken om att vi alla är lika till en idé om att vi alla har rätt att vara olika.

Men problemet var att demonteringen av ett universellt värdesystem innebar en värderelativisering där alla system och alla värderingar är lika bra. Utrymmet för kritisk granskning av dessa värderingar begränsades därmed kraftigt. Om mänskliga rättigheter är partikulära, har vi ingen rätt att agera när de kränks i andra länder. Likaså kan vi inget säga även i Sverige när kvinnor kläs i burka eller när man förnedrar en kvinna genom att vägra skaka hand med henne.

Selimovic liker dette svært dårlig. Sikkert like dårlig som mange svensker, forhåpentligvis de fleste, men i motsetning til dem kan Selimovic si det. Han har nemlig den ”rette” erfaringen:

Jag ogillar djupt denna tanke. Vilket inte innebär att jag ogillar att leva i ett mångkulturellt samhälle. Jag är uppvuxen i ett sådant och tycker att Sverige behöver bli ännu mera blandat. Men jag ogillar mångkulturalism som politisk ideologi eftersom den prioriterar grupprättigheter. På så sätt förvandlas etniska och religiösa grupper till isolerade öar där separatism och skillnader mot majoriteten uppmuntras, i stället för gemenskap med den.

Men så kommer det betimelige spørsmålet; hvem er det som egentlig som bestemmer hvilken gruppe hvem tilhører, og ikke minst: hva gjør det med dem som slett ikke er komfortabel med å bli tatt til inntekt for den aktuelle gruppens ”rettigheter”?

Plötsligt kan alltså inte en arbetsgivare ställa krav på att en arbetstagare ska ta i hand, för det kränker hans identitet. Gruppernas identiteter cementeras, människor blir endast muslimer, invandrare, kvinnor, katoliker eller vad som helst, och självutnämnda representanter för dessa grupper drar sig inte att bestämma vem som är den rätta gruppmedlemmen.

På detta förvrängda sätt blir alla integrerade och sekulära muslimer avvikare och hårdföra radikaler de rätta muslimerna, och våra samhällen förvandlas till inget annat än ett samlingsställe för olika grupper utan någon som helst gemensam identitet. Vilket i sin tur framkallar främlingsfientliga krafter som motarbetar denna utveckling genom ett bakåtsträvande, nostalgiskt och rasistiskt försök att definiera ett enhetligt och sammanhållet Sverige.

Og jammen smeller ikke Selimovic til med et ”godt råd” til noe av det som er gjort mest forhatt i Sverige: ”Domen mot Arbetsförmedlingen kommer förmodligen att bli Sverigedemokraternas bästa valslogan.” På denne måten viser Selimovic at Sverigedemokratenes seiersoppskrift er nedfelt i systemet, med nyttige idoter som DO i spissen. Det burde også noen norske aktører tenke på.

Selimovic avviser selvsagt ikke at minoritetsgrupper ikke skal rettigheter, men det er rettighetene og pliktene som er det aktuelle, ikke gruppen i seg selv:

Det är naturligtvis inte så att endast individer har rättigheter, för det skulle förvandla demokratin till majoritetens ohämmade välde. Historien har lärt oss att majoriteten kan göra ganska hemska saker med minoriteter och skyddet för minoritets- och grupprättigheter måste därför finnas. Men det är hög tid att ifrågasätta effekterna av mångkulturalism som politisk ideologi när den som kränker en kvinna får skadestånd av staten. Om denna dom vinner laga kraft är det dags att se över lagstiftningen.

(Tips: Snaphanen.dk)