Rita Karlsen

”I dag fyller FNs Verdenserklæring for menneskerettigheter 60 år. Det bør være en gledens dag, men mange er urolige for jubilantens fremtid.” Slik åpner vår utenriksminister Jonas Gahr Støre sin ”tale” til jubilanten, som han omtaler som ”radikal og modig”. Som Støre mener jeg det er mange gode grunner til å feire jubilanten, men derimot bør vertskapet irettesettes for å ha overtatt festen på egne premisser.

Mens norske politikere kjemper for å få regjeringen til å innse betydningen av direktiv 2004/38/EF, så kjemper den danske regjeringen videre med EU for å få endret direktivet. Det er en langsom prosess, men så langt tyder ikke noe på at de har tenkt å gi seg. Tvert om prøver de nå å få flere land med seg. Her kunne jo Norge kjenne sin besøkelsestid?

Den avtroppende stortingspresidenten Torbjørn Jagland er styrket i troen som påtroppende generalsekretær i Europarådet etter sin sjarmtur i Strasbourg og Luxemburg. Her har han blant annet møtt statsminister Jean-Claude Juncker, som er opphavet til Juncker-kriteriene som en generalsekretær må oppfylle – for eksempel det å ha erfaring som statsminister. Ideen med Jincker-kriteriene skal være et ledd i å gi Europarådets arbeid ”mer tyngde og synlighet”. Underlig at ingen snakker om resultater.

Verden står overfor en rekke problemer – hvilket er helt unødvendig, om vi skal tro Den Muslimske Verdensliga. For islam vil stort sett kunne løse alle disse problemene. Jo da, vi har hørt det før - av ”en stolt islamist” i Aftenposten – som Aftenposten ikke lot noen få svare på.

Så skjedde det igjen. En ung kvinne blir brutalt voldtatt av flere menn. Jenta fra Eiker ble natt til søndag i Drammen overfalt, dratt inn i en bil og fikk tredd noe over hodet. Overgrepene skjedde inne i bilen. Jenta kan ikke identifisere verken bilen eller mennene, bortsett fra at de ikke snakket norsk. Økningen av gruppevoldtekter er skremmende, og noe bør gjøres.

Ifølge Politiets sikkerhetstjeneste (PST) herjer ekstremister på Internett. Forherligelsen av vold er påtakelig, og deler av det ekstreme islamistiske miljøet i Norge er aktive. ”Nyheten” bør ikke overraske, for allerede i årets trusselvurdering fra PST, levert på nyåret, ble det slått fast at antall radikaliserte personer i Norge øker, som igjen øker sannsynligheten for trusselaktører kan reise til konfliktområder, ha opphold i treningsleire, delta i jihad - eller i verste fall støtte eller delta i terrorhandlinger i Norge. Det ble videre slått fast at politisk motivert vold utøvet av aktører som er inspirert av ekstrem islamisme vil representere en vesentlig utfordring for Norge i de kommende årene.

Danmark har prøvd så godt de kan å demme opp om de uheldige nasjonale bivirkninger som den såkalte Metock-dommen vil ha på implementeringen av direktiv 2004/38/EF. De har blant annet prøvd å få i havn en avtale med EU, men Kommisjonen snur ryggen til. Den slår heller fast at det på nåværende tidspunkt ikke er nødvendig å foreslå endringer av direktivet. Det har reist krav om at den danske regjeringen samarbeider med andre land - og setter Kommisjonen på plass.

Sammenslutningen av muslimske land, organisert i det såkalte OIC, har på nytt talt. Denne gangen med utgangspunkt i terroren i Mumbai. Til tross for at terroren ble utført av muslimske terrorister, skal ikke mediene få lov til å skrive det. For ifølge OIC kan terrorister aldri representere islam. Kanskje OIC burde bruke all sin tid på voksenopplæring av muslimer, heller enn å diktere vestlige medier, tegnere og andre som gjør bruk av ytringsfriheten.

I går kunne vil lese i VG at Per-Willy Amundsen (FrP) trekker seg som saksordfører i Stortinget på EU-direktiv nr. 38. I seg selv er dette en oppsiktsvekkende nyhet, da direktivet allerede er forsinket. Avisoppslaget blåser opp at Amundsen trekker seg fordi han frykter at direktivet vil skape ”innvandrings-boom”. Det viser i alle fall at VGs journalist skjønner lite eller ingenting av det problematiske med direktivet, eventuelt ikke vil forstå. For én ting er nå om direktiv nr. 38 vil skape masseinnvandring til Norge, én helt annen ting, og som virkelig burde skape reaksjoner, er at direktivet fratar Norge muligheten til å drive en selvstandig innvandringspolitikk. Man kan spørre seg; er våre nasjonale politikere totalt uinteressert i å lede dette landet?

Mens Regjeringen prøver å få kontroll med den stadig økende asyltilstrømningen til Norge, må tollerne bare vinke dem inn - enten de kommer med buss eller taxi. Politiet har ikke kapasitet til å rykke ut. I tillegg arbeider EU med det de kaller ”å jevne ut asyltilstrømingen”, slik at asylsøkere skal slippe å bli returnert til belastede og strenge land som Hellas, Kypros og Malta. Samtidig fremkommer det i en undersøkelse at halvparten av unge menn fra Nigeria vil dra illegalt til Europa.

Oslo Krisesenter mener sosialetaten i Oslo bryter sosialtjenesteloven ved å ikke tilby minoritetskvinner bistand som de har krav på. Det kan nok Oslo Krisesenter ha mye rett i, men det er også et spørsmål om dette er et ansvar som det offentlige hjelpeapparatet skal ta alene. Fortsatt driver Norge en innvandrings- og integreringspolitikk som tilsier at vi først lar de mest sårbare, typisk kvinner og barn, ”knuses” for deretter å plukke dem opp og ”sette dem sammen” igjen. Vi må nok ta flere grep, heller enn å tro at vi kan hjelpe alle.

HRS publiserte nylig et demografinotat der vi blant annet kritiserer SSB for å blande seg inn i politiske prosesser ved sin redefinering av betegnelser og for å ikke publisere fremskrivningsprognoser for befolkningen på regionalt nivå. SSB avviser all kritikk, mens andre har et svart/hvitt bilde av verden og grumser det meste til, og atter andre blander inn homser og kondomer som sprekker. Vel, vi får vel bare konstaterer følgende: Norge er ikke akkurat moden for en slik debatt.

Mens norske regjeringer de siste tiårene har valgt dialog som en av sine fremste strategier i integreringsarbeidet, er den danske regjeringen langt mer uvillig til å gi blankofullmakt til dialogen. Der heter det at man slett ikke bør snakke med hvem som helst, nettopp fordi dialogen kan tjene som legitimering. Men det har ikke den danske integreringsministeren helt fått med seg.

I Lillehammer har de så langt de kan huske arrangert skoleegudstjeneste opp mot jul. Arrangementet, som elevene selv er med å forberede, har alltid vært godt mottatt, både av elever, foreldre og besteforeldre. Elever som ikke har ønsket å delta, har fått annet tilbud, men dette har vært en forsvinnende liten gruppe. Selv elever med annen religiøs tilknytning har fornøyd deltatt i julegudstjenesten. Så egentlig har det bare vært fryd og gammen. Men det var til skolesjefen og rektorene fant ut at slik velstand kan man ikke ha. Rektorkollegiet har vedtatt at skolegudstjenester ikke skal finne sted. Lærerne fortviler, ikke minst fordi ”muslimer får skylda”, men skolesjefen viker ikke en tomme. Her får du en god veiledning i hvordan man kan skape konflikt.

Statistisk sentralbyrå (SSB) slår ikke uventet tilbake og hevder at deres statistikk ikke preges av ”meninger”. De understreker at de vektlegger å være så objektive som mulig. HRS er de første til å ønske at det faktisk var slik, men dessverre synes det å være for mye som trekker i retning av at SSB – spesielt på et område som er gjort så politisk betent som innvandringen – roter det til for seg selv. Hvorfor har de for eksempel fjernet begreper som førstegenerasjon og andregenerasjon innvandrer? Jo, fordi ”et inkluderende samfunn krever et inkluderende språk”, sier SSB. Vi spør: Når ble det SSBs oppgave å drive inkluderingsarbeid? Og som SSB selv presiserer: SSB lager ikke bare tall og statistikk, men også begreper og definisjoner – og der ligger det mye makt. Også politisk makt.

Nå bryter det ut en offentlig krangel mellom to profilerte statsråder i Danmark: På den ene siden står den allerede skadeskutte integreringsministeren Birthe Rønn Hornbeck (V) og på den andre siden står den vel bevandrede, på flere måter, velferdsministeren Karen Jespersen (V). Stridens kjerne er islam, eller rettere sagt en handlingsplan om hvordan Danmark skal forebygge ekstremisme og islamisme.

En guide fra EU viser hvilke fantastiske rettigheter en innvandrer har i ethvert land som er medlem av EU, eller EØS land som har anerkjent direktiv 2004/38/EC, et direktiv som regulerer de fire friheter, hvis innvandreren kommer til landet via EU-reglene. De nasjonale reglene kan da like godt kastes i søpla, for de er ikke engang verdt papiret de er skrevet på. Her kan du også lese alt om den såkalte Metock-saken, som raserer så vel dansk som norsk innvandringspolitikk.

Dagbladets politiske propagandamaskineri hakker videre. I dagens leder understreker de at ”Heldigvis er forslaget om obligatorisk underlivssjekk av alle småjenter i Norge nå lagt død.” Dagbladet synes immun mot kunnskap, men det forhindrer dem ikke i å bruke store politiske ord.

Ingen innvandrere fra noen politiske partier er plassert på sikker listeplass til Stortinget. Resultatet er at vi kan få et såkalt blenda-hvitt Storting. Media boltrer seg i ”tragedien”, og langer ut mot partienes nominasjonsprosesser. Nå har vel ikke media-Norge mye å skryte av, da de, så vidt meg bekjent, ikke har noen innvandrere i toppledelsen. Men viktigere: innvandrere selv, i all sin mangfoldighet, bør ivareta sin egen verdighet og ikke sutre, eller nærmest true, seg til en Stortingsplass. Ikke minst gjelder det Abid Rajas udemokratiske vei til Stortinget, og hans skruppelløse spill på sin innvandrerbakgrunn.

I går la Regjeringen frem nye tiltak for å bekjempe kjønnslemlestelse. I den anledningen sier Regjeringen at Human Rights Service tar feil når vi hevder at det bør innføres meldeplikt for avdekket kjønnslemlestelse. Statssekretær Kjell Erik Øie påstår i Aftenposten at det allerede er meldeplikt for skole- og barnehagepersonell. Det er han som tar feil. Vel så oppsiktsvekkende er det at Regjeringen ikke vet hva det nye tiltaket om tilbud om helseundersøkelser av jentebarns underliv faktisk innebærer, det de kaller ”klinisk undersøkelse”. Når HRS spør aktuelle departement hva som konkret menes, kan ingen svare. Igjen vitner vi myndighetenes inkompetanse knyttet til den mest dramatiske overgrepspraksisen mot barn.

Moa hylles av Klanen og fotball-Norge. Landslagstrener Åge Hareide sier han har ”hele pakka”. Men mens Moa leverer varene – han lager mål, så lager den somaliske kvinnen Fatima Al Madar selvmål med sin kritikk av Amal Aden.

Iffit Quershi og Lars Gule krangler for tiden i Dagbladet, men selv om det avdekkes direkte løgner i argumentasjon, så vil ikke Dagbladet ha det på trykk. Det er liten tvil om at Dagbladets linje er at religion skal beskyttes – for vi snakker jo om islam.

Høyre sier de vil at Norge skal ta i mot flere overføringsflyktninger. De begrunner forslaget om økning med krisen i Kongo. Men da partiet selv satt i regjering, halverte de flyktningkvoten. Enten har partiet endret politisk syn, ellers så kan det virke som om Høyre, i opposisjon, utnytter krisen i Kongo i et politisk spill, samtidig med at de prøver å gjøre kravet om færre asylsøkere ”stuerent”.

Ting tar tid, ingen tvil om det. Nå har Norge ”oppdaget” at ulike innvandrer også kan importere en barneoppdragelse som strider mot norsk praksis. HRS har i flere år prøvd å få blant annet Barnombudet til å rette oppmerksomheten til at vold i barneoppdragelsen slett ikke er uvanlig blant ulike innvandrere, noe ikke minst ansatte ved helsestasjoner, barnehager og skoler har erfart. ”Forklaringen” på arr og annet er gjerne at barnet ble påført dette i sitt opprinnelsesland, en forklaring som mange har mistet tillit til. Men veien derfra til handling, synes uendelig lang. Noen kan jo føle seg ”stigmatisert” – og barna betaler prisen.

Mens statsminister Stoltenberg fortsetter å fremheve FN, selv innbakt i kommentarer til Barack Obamas valgseier i USA, så blir stadig flere røster svært så kritisk til den forestående Durban II-konferansen i regi av FN. Men i Norge vekker ikke konferansen særlig debatt. Det til tross for at utkastet til erklæringen fra konferansen oppfordrer til begrensning av ytringsfriheten - og fastslår at islamofobi er verdens mest bekymrende tendens.