Rita Karlsen, HRS
Etter cupfinalen sist helg, der Vålerengas Mohammed Abdellaoueas to praktskåringer sendte Klanen (supporterklubben) og Vålerenga kirke sin prest Einar Gelius (bedende supporter) rett til himmels, omtales Mohammed som den nye nasjonalhelten. Det er en rimelig smigrende betegnelse på den unge mannen med marokkanske røtter. I idretten er det befriende fargeblindt, der kreves det rett og slett at varene leveres. Da kan du ha så vanskelig navn du bare vil, kallenavn produseres raskt – som forkortelsen Moa – og hudfargen står ikke i veien for laguttaket. Betimelig nok er det blitt stilt spørsmål med hvorfor idrettsutøvere med innvandrerbakgrunn blir betegnet som ”norske”, mens i stort sett alle andre sammenhenger må innvandrere slite med innvandrerbetegnelsen.
Jeg tror svaret på dette er så enkelt som sagt over: vellykkede idrettsutøvere leverer varene. De kvoteres ikke, blir ikke tatt ut på laget på grunn av sin hudfarge, sin religion eller hva annet det måtte være. Det diskuteres ikke at det på et fotballag skal være representativitet i forhold til befolkningssammensetting. Man har målsettinger, rammebetingelser og et målesystem som gjelder for alle. Gjør du dine idrettsoppgaver bedre enn de andre, er du best. Veien dit er både tøff og lang, men den er den samme for alle.
Lars Gilberg kommenterer fenomenet blant annet slik i Vårt Land.no:
Ved årsskiftet var det bosatt i alt 140.000 såkalte innvandrere i Oslo. Dette utgjør en fjerdedel av hovedstadens befolkning. De som har vært i tvil, kan nå med Moa som forbilde overbevise seg selv om at alle kan bli norske helter dersom de jobber hardt og tror på sitt eget talent.
Jeg tror Gilberg har helt rett; alle kan bli norske helter, men det kreves høy egeninnsats og tro på seg selv.
I en slik kontekst er dagens innlegg i Dagsavisen.no av Fatima Al Madar, som omtaler seg selv som ”somalisk kvinne bosatt i Oslo”, flau lesning. Al Madar går til frontalangrep på Amal Aden (pseudonym) og hennes bok ”Se oss”. Al Madar mener det er umulig å forholde seg til Adens beretninger fordi hun er anonym, i tillegg til at Adens bok ”inneholder injurierende og urettferdige beskyldninger. Og den gjør integrering av somaliere vanskeligere.” Ja, og så kan den jo gi næring til dette uvesenet FrP.
Jeg kan være helt enig i at det er vanskelig å forholde seg til anonyme som kommer med anklager, men i dette tilfellet er anklagene ikke rettet mot bestemte personer, men mot miljøer. Slik sett gir det et utgangspunkt for debatt – som alle kan delta i.
Al Madar skriver:
«Se oss» flommer over av alvorlige påstander mot det somaliske folk i Norge; Påstander om misbruk av det norske velferdssystemet, om grove overgrep som omskjæring, mishandling og undertrykking av barn og kvinner. En skjult forfatter med skjulte overgripere og skjulte ofre er uansett ikke lett å forholde seg til. Skuddene flyr fort i alle kanter og ingen vet hvem som skyter eller om skuddene lander der de burde. Dessuten gir boken Frp ubehagelig mye skyts i en debatt de ikke har rett til å eie – for debatten om hvordan innvandrere i samfunnet skal bli en del av det norske samfunnet burde i større grad også inkludere oss som er innvandrere.
Dette henger ikke på greip. Nektes noen innvandrere å delta i debatten? Skal FrP utestenges fra debatten fordi partiet holder liv i en debatt som stort sett alle vil ta livet av? Al Madar bekrefter selv i sitt innlegg at det eksisterer integreringsproblemer blant somaliere, men likevel skal det ikke diskuteres – fordi det oppleves ”injurierende og dypt urettferdig”?
Hun skriver:
Jeg er selv somalier, og som en mengde andre somaliere jeg kjenner, opplever jeg mye av den massive kritikken som injurierende og dypt urettferdig. Måten media slår opp disse sakene på er i høy grad med på å vanskeliggjøre integreringsmulighetene for somaliere i Norge. Mange føler seg uønsket, forhåndsdømt for meninger og holdninger de ikke har og for en oppførsel og en livsstil de ikke kjenner seg igjen i, eller som står i kraftig kontrast til det livet de har og de meningene de faktisk står for. Jeg etterlyser derfor mer nyanserte og dyptgående debatter.
Å føle seg uønsket og forhåndsdømt er det nok mange aktører, grupper og politiske partier som opplever seg, ikke minst den måten Al Madar selv omtaler FrP på. Al Madar viser med denne holdningen at man kan ikke si noe negativt om praksiser, tradisjoner, kultur eller annet verken til somaliere eller andre innvandringsgrupper, uten at de samme stuper de rett ned i offerrollen. Hvis Al Madar tviler; jeg kjenner også en rekke ressurssterke og målrettede somaliere, gambiere, pakistanere og flere andre nasjonalitetsbetegnelser. Men heldigvis, i motsetning til det Al Madar gjør, så legger de seg ikke ned og sutrer når noe går dem imot. Tvert om, de mener det norske samfunnet er altfor ettergivende, setter for lite krav og totalt mangler makt bak de krav som faktisk settes. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt følgende: ”Du skulle bare visst!” Etter utallige diskusjoner og opplevelser begynner jeg så smått å vite en del. Hadde flere tatt del i denne viten, kunne Norge også ha beskyttet de mest sårbare, ikke minst barna, på en langt bedre måte enn vi er rustet til i dag.
Al Madar selvmedlidende avslutning taler for seg selv:
Det finnes faktisk somaliere som meg. Et aktivt og engasjert menneske som deltar i debatten om hvordan samfunnet skal bygges. Jeg tygger ikke khat, jeg har en god utdannelse og jobb. Jeg snakker norsk like godt som naboen min og jeg er imot omskjæring, mot mishandling, mot trygdemisbruk. Fortjener jeg og andre somaliere som lever som meg å bli generalisert i utallige sammenhenger både gjennom media og via politiske ytringer? Vil dette hjelpe oss på veien til å skape et godt og inkluderende samfunn, eller vil det være med på å skape enda større avstand mellom ulike innvandrergrupper og nordmenn?
Al Madar hadde tjent integreringen bedre hvis hun, særlig som vellykket i det norske samfunnet, ikke hadde følt seg personlig støtt av at omverden får kjennskap til problemer som eksisterer i det somaliske miljøet. For hvem er det egentlig som bidrar til større avstand mellom ulike innvandrergrupper og nordmenn, de som prøver å ta opp problemene for å få løst dem, eller de som vil skyve dem under teppet fordi noen vil føle seg støtt?
Vi trenger definitivt flere Moaer.