Rita Karlsen, HRS
Krisen som utspiller seg i Kongo fortjener all den oppmerksomhet den kan få, men hvis politiske partier prøver å slå politisk mynt på situasjonen i Kongo, er det direkte forkastelig. Samtidig er det vanskelig å kreve at Norge må få ned antallet asylsøkere, uten at noen utnytter et slikt standpunkt til å hevde at det er egoistisk, fremmedfiendtlig og at man lider av ”manglende nestekjærlighet”. Ser man Høyres utspill i et slikt lys, er det ikke sikkert det fortjener særlig applaus.
Da Høyre satt i Bondevik II–regjeringen halverte dem, med daværende statsråd Erna Solberg i spissen, flyktningkvoten fra 1 500 til om lag 750. Dette kunne de gjøre uten altfor høylytte protester fordi det ikke er så mange som kjenner til hvilket grunnlag som gir muligheter til opphold i Norge.
Etter at Norge innførte den såkalte arbeidsinnvandringsstoppen i 1975, som omhandlet personer utenfor Norden, ble det innført nye regler for innvandring til i Norge. Innvandringen ble fra da av regulert gjennom familiegjenforening og gjennom flyktningpolitikken. Norge har forpliktet seg gjennom FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) til årlig å ta imot en viss andel flyktninger (overføringsflyktninger). Dette er altså mennesker som er reelle flyktninger, i den forstand at de bor i flyktningleirer, har ikke noe land å bosette seg i, og venter således på at et eller annet land skal gi dem opphold. Når overføringsflyktninger får opphold i er dem tildelt flyktningstatus, og har således alle rettigheter i Norge fra dag én. ”Utfordringen” med mange av overføringsflyktninger er at de kan ha svært traumatiserte erfaringer, noe som medfører at de kan bruke lang tid på å bli en bidragsyter i det norske samfunnet, om de noen gang faktisk klarer det. Slik sett kan dette være ”økonomisk kostbare innvandrere”, hvilket jeg tror var utslagsgivende for at Høyre i sin tid halverte kvoten. Samtidig kunne de vise til at innvandringen til Norge likevel var høy.
For det finnes andre måter å få opphold i Norge. Den absolutt enkleste veien er gjennom ekteskap eller såkalt familiegjenforening. Har man derimot ingen å gjenforenes med, eller ingen å inngå ekteskap med, kan man hevde å være asylsøkere, uten at noen i utgangspunktet kjenner til hvorvidt vedkommende faktisk er å betrakte som asylant. Alle asylsøkere vurderes først for innvilgelse av asyl. Innfylles asylkravene får vedkommende asyl-/flyktningstatus og arbeids- og oppholdstillatelse i Norge. Men for å oppnå asyl-/flyktningstatus må vedkommende ha grunn til å frykte forfølgelse på grunn av politiske oppfatning, rase, nasjonalitet, religion eller medlemskap i en sosial gruppe. Dersom frykten for forfølgelse har grunnlag i andre årsaker enn de overnevnte konvensjonsgrunnene, har vedkommende ikke krav på asyl-/flyktningstatus. Innvilges ikke asyl, vil derimot vedkommende vurderes opp mot såkalt vern. Dette kan være at vedkommende opplever å stå i fare for å miste livet eller bli utsatt for umenneskelig behandling. Da vernes vedkommende mot retur til hjemlandet. Innvilges heller ikke vern, vil vedkommende bli vurdert om det kan gis opphold på humanitært grunnlag. Denne vurderingen knyttes opp mot en rekke faktorer, slik som eksempelvis vedkommendes helse, familieforhold, hensynet til barn, forholdene i hjemlandet, botid og innvandringspolitiske hensyn.
Denne ”byråkratiske veien” for å vurdere om asylsøkeren skal få opphold, er krevende, både i form av tid og ressurser. Ikke minst er det krevende fordi mer enn ni av ti asylsøkere ikke har identitetspapirer.
I løpet av 2008 har Norge tid har opplevd en høy økning av andelen asylsøkere. I 2007 kom det ca. 6 500 asylsøkere, i år er det forventet ca. 15 000. Hva denne økningen skyldes er det delte meninger om, men det er ingen tvil om at økningen er kostbar for Norge. Samtidig er det ikke spesielt legitimt å kreve at det må iverksettes tiltak for å få ned andelen asylsøkere, selv om det ikke er noen tvil om at mange av disse ikke har noe beskyttelsesbehov. Noen hevder at økningen i andelen asylsøkere skyldes flere kriser og kriger i verden, og derav flere som fordrives fra sine hjemland, andre hevder det skyldes at andre (nærliggende) land, ikke minst Sverige, har strammet inn sin asylpolitikk. Økningen til Norge har uansett ført til akutt behov for flere asylmottaksplasser i kommunene, og mange av disse kvier seg for å ta imot flere asylsøkere da de ikke opplever å ha de nødvendige ressurser for eksempel knyttet til bolig, skole og lignende. Regjeringen bestemte seg for å stramme inn asylpolitikken, der den, for mange overraskende, kalte inn til en hastekonferanse 3. september 2008 og la frem 13 innstramningstiltak. Regjeringspartner SV, misforstått ”humane” som dem er, var derimot uenig i åtte av disse, og tok dissens på ett av tiltakene. Siden har debatten gått, både relatert til om tiltakene faktisk vil virke innstrammende (hvilket siste rapport synes som det gjør), om de faktisk er gjennomførbare relatert til gjeldende regelverk, om de er inhumane og/eller i strid med menneskerettighetene. Men kanskje vel så vesentlig: en rekke kommuner sier fortsatt nei til flere asylsøkere. Det har igjen ført til en anklage om at Norge blir mer og mer innvandrerfiendtlig, egoistisk, selvgod og mindre solidariske.
I en slik kontekst må man politisk sno seg for ”legitimt” fremstille krav om innstramning av asylsøkere, og da er det jo svært så ”humant” å samtidig kreve at kvoten til overføringsflyktningene økes. Men det sentrale spørsmålet vil alltid være: Hvilke tiltak er det som tjener de trengende aller mest? Norge kan helt klart øke andelen kvoteflyktninger, men skal man samtidig kunne kreve gjennom UNHCR at man skal ha ”bestemte” flyktninger? Og nå ”passer det oss” å kreve flyktninger fra Kongo?