Ytringsfrihet

Mens danske dagsaviser og deres forening diskuterer hvorvidt de skal være med på å støtte Danmarks deltakelse i Durban II eller ikke, og tilkjennegir sitt syn blant annet på leder- og kommentatorplass, så gjør norske aviser det de er best til: Ingenting.

Lefler utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) med diktaturene? Det mener forfatter og samfunnsdebattant Jan Arild Snoen. Bakteppet er FNs menneskerettighetsråd sin rasismekonferanse som går av stabelen i april i år i Genève, bedre kjent som Durban II. Snoen mener Norge bør boikotte, slik som andre land har gjort, heller enn å logre for hel- og halvdiktaturer som inngår avtaler med sine regionale drittsekk-kollegaer.

De nordiske landene vil nå prøve å påvirke FNs rasismekonferanse i Genève, den såkalte Durban II-konferansen, ved å forstyrre samarbeidet som foregår mellom de muslimske land, organisert i OIC. Budskapet er like ordknapp, som det er bestemt: Begynn forfra – og gjør det kort! 10 afrikanske land er invitert til København der målsettingen er å overtale disse til å ikke akseptere konferansens utkast til sluttdokument.

Ingen utfordring er større i tiden som kommer enn presset på våre frihetsverdier. De fleste av oss vil mene at frihetsverdier som likestilling, likeverd, ytringsfrihet og religiøs frihet, er umistelige. Men forstår de fleste av oss at frihetsverdiene er et resultat av århundre lang kamp? Forstår man at frihetsverdiene ikke er gitt oss til evig tid, men må kjempes for hver eneste dag? Det tror vi dessverre ikke vårt politiske lederskap forstår, ei heller brede lag av journalister og redaktører. Karen Jespersen, statsråd for partiet Venstre i Danmark, har derimot til gangs forstått dette. Vi våger å påstå at hun er den ledende verdipolitikeren i dagens Europa.

Ett av begrepene som hijab-debatten som går igjen er ”verdinøytralitet”, som benyttes i mange fantasifulle vendinger. Professor Gunnar Skirbekk kommer i dag med noen kloke ord, der han prøver å forklare at ting nødvendigvis ikke bare er en ting. Slik som ”tøystykket” hijab, ”tøystykket” det norske flagg, eller bibelen som trykksverte på papir. Det er noe mer.

”Norge bør holde seg hjemme fra FN-konferansen om rasisme – eller reise hjem underveis – dersom utglidningen når det gjelder menneskerettighetene ikke stopper,” skriver Thorbjørn Jagland i dag. Han er krystallklar på at det ikke kommer på tale å gå på kompromisser om ytringsfrihet.

Går det en isvinter over Europa, spør forfatter og skribent Helle Merete Brix. Hennes budskap er at Khomeins ånd utgjør denne isvinteren, og hun venter på våren. Med våren er håpet at de europeiske intellektuelle og politikere, som ikke ser noen problemer med ytringsfriheten i Europa, kan dra lærdom av den iranske revolusjon og av de iranske dissidenter sine historier. For en dag er det for sent, og da er Khomeinis ånd blitt til virkelighet, blod og makt.

Blasfemisaken var en usedvanlig flau opplevelse for regjeringen. Anders Heger treffer spikeren på hodet når han understreker at det verste med det hele var at regjeringen ikke tok sitt eget forslag alvorlig. De forsøkte å ta livet av ytringsfriheten, men nektet å ta debatten. Midt i dette fikk enhver statsråd viktigere ting å gjøre enn å forklare offentligheten hva de mente, det virket heller som om Snåsamannen og hans eventuelle evner var betydeligere enn det frie ord. Og når statsministeren endelig fant å si noe ord om hva regjeringen mente med å verne religioner for kritikk versus ytringsfriheten, ja så valgte han Facebook.

Igjen vitner vi hvordan avgjørende samfunnsverdier overkjøres brutalt. Ikke før Stoltenberg-regjeringen måtte gå ned på kne og avblåse det lanserte forslaget om å kneble religionskritikk, så struper politidirektør Killengreen, med regjeringens velsignelse, vel så viktig verdier: religiøs frihet, likestilling, og nøytralitet hos offentlig ansatte. Ikke overraskende uteblir de massive reaksjonene, på samme måte som vi så i kampen mot utvidelse av rasismeparagrafen.

Så står han der. I Dansk Forfatterforenings fornemme og tætpakkede sal i København. En høj, sort skikkelse. I burka. Han minder mig om de onde ryttere i Tolkiens fortælling Ringenes Herre, der rider gennem natten i Herredet uden ansigter.

To kristne statsråders personlige følelsesliv skal styre Norges ytringsfrihet. Verken Magnhild Meltveit Kleppa eller Liv Signe Navarsete fra Sp kan ha basiskunnskap om forutsetningene for friheten og velferden de selv har nytt godt av i et halvt århundre, ei heller kan de ha noen forståelse for den oppseilende verdikampen i Norge og Europa gjennom islams økende innflytelse. En farligere uforstand fra topp-politisk hold, har man vel knapt sett i nyere tid.

Regjeringens forslag om å gjøre kritikk av religioner straffbart møter heldigvis mer og mer motbør. Regjeringen lykkes heller ikke i sitt forsøk på å dytte Danmark foran seg. Arbeiderpartiets søsterparti i Danmark, Socialdemokratiet, rister på hodet av den norske regjeringens forslag, og spør ironisk: Dere lever jo ikke i et muslimsk diktatur? Det er et spørsmål som den norske regjeringen gjerne kunne ha blitt inngående utfordret på.

Mens den norske regjeringen har foreslått å forsvare krenkelse av religiøse følelser gjennom straffeloven, alltids gjemt bak fjerningen av den eksisterende blasfemiloven, finnes det noen som tar kampen for ytringsfriheten langt mer alvorlig. Andre gjemmer seg bak taushet, ikke overraskende representert ved Islamsk Råd Norge (IRN). Samtidig hevdes det at regjeringen slett ikke var så enstemmig når det gjaldt å straffeforfølge religionskritikk, men at noen av regjeringens statsråder mente det er et krav fra kristen-Norge. Hvilket er underlig, da Mellomkirkelig råd er imot en ny blasfemilov.

”Bør religiøse følelser få en fornyet form for rettsvern i Norge? Og i himmelens navn, hvorfor? ” Det betimelige spørsmålet stilles av Torgrim Eggen i lørdagens BT.no, hvorpå han omtaler åndsverk som Monthy Pyton-filmen ”Life of Brian”, Andres Serranos-fotografiet «Piss Christ» og muslimenes hellige bok Koranen. Eggens konklusjon er at samtlige av disse antakelig rammes av forbudslinjen - hvis regjeringens forslag om å verne religiøse følelser får gjennomslag.

En utstilling i Tyskland tar mål av seg å vise at massemediene får oss til å konsumere religion som en vare. For eksempel tar den russiske kunstner Alexander Kosolapov i bruk Coca-Cola for å illustrere religion som en konsumvare. På hans reklameskilt, med ordene ”Dette er mitt blod”, lar Kosolapov merkevaren Jesus gjøre reklame for nattverden. En rekke andre religioner presenteres på utstillingen, ikke minst islam. Hovedideen med utstillingen er å vise hvordan massemedier og religion gjensidig påvirker hverandre. Med det nye straffelovforslaget i Norge, der religionskritikk gjøres straffbart, kan det være at vi må se langt etter en slik utstilling.

Regjeringens lovforslag om å utvide straffelovens paragraf 185 til å omfatte krenkelse av subjektive religiøse følelser, har ført til et betimelig opprop utarbeidet av Nina Hjerpseth-Østlie i Document.no og Lars Gule, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo. Oppropet og underskriftskampanjen er av mange godt mottatt.

”Kanskje man må ha opplevd å ikke ha noen frihet, for virkelig å verdsette hva frihet er,” skriver HRS’ medarbeider Helle Merete Brix. Brix har vært på besøk i Sør-Afrika – nabolandet til Mugabes skrekkregime Zimbabwe.

Balansegangen mellom ytringsfrihet og vern av religiøse følelser synes å være vanskelig for regjeringen. Og siden Gudene tydeligvis ikke er så opphøyde som mange tror, skal nå straffeforbudet heller utvides. Samtidig bli vi kvitt blasfemiparagrafen. Snakk om å gi og ta.

Sammenslutningen av muslimske land, organisert i det såkalte OIC, har på nytt talt. Denne gangen med utgangspunkt i terroren i Mumbai. Til tross for at terroren ble utført av muslimske terrorister, skal ikke mediene få lov til å skrive det. For ifølge OIC kan terrorister aldri representere islam. Kanskje OIC burde bruke all sin tid på voksenopplæring av muslimer, heller enn å diktere vestlige medier, tegnere og andre som gjør bruk av ytringsfriheten.

For kort tid siden, ble en av Danmarks mest markante politikere, den drapstruede syriskfødte Naser Khader, grovt fornærmet på et offentlig møte. Hva som faktisk skjedde, har blitt fremstilt ulikt i mediene. HRS sin medarbeider Helle Merete Brix, var en av paneldeltakerne under møtet. Brix er ikke i tvil om hva som faktisk skjedde: Islamistene har erklært krig mot den sekulære Khader, og de går ikke av veien for å håne og sjikanere han på det groveste og mest usaklige i full offentlighet.

”Fred i vår tid.” Knapt en eneste statsminister i forrige århundret har blitt sitert oftere enn Storbritannias statsminister Chamberlain, som i 1938 vendte fornøyd hjem etter besøk hos Hitler. Chamberlain hadde med seg fredsavtale etter dialogen med Hitler. Vi vet hvordan det endte, men det kan synes som sentrale intellektuelle og politikere i vår tid har glemt denne fatale fadesen, som Bjørn Olav Utvik ved Universitetet i Oslo. Nylig stod han bak en konferanse i Oslo som et ledd i et forskningsprosjekt om islamismen. Representanter fra Muslimbrødrene og andre islamistiske partier i forskjellige land i Midtøsten var invitert. Og regjeringens Gry Larsen holdt en varm og inkluderende velkomsttale. Har de ingenting lært av historien? spør Sara Azmeh Rasmussen i Aftenposten i dag.

Helle Merete Brix, forfatter og blant annet skribent for HRS, er en av de ledende intellektuelle i Danmark i kampen mot islamismen. Å stå opp mot mørke krefter, kan koste dyrt. Brix opplever nå å bli stemplet som en ekstremist på linje med terroristen Oamr Bakri, blant annet fordi hun i en kronikk etter drapet på Theo van Gogh i 2004, korrekt påpekte at islam dessverre har en tradisjon for vold og drap av annerledestenkende, som da dikteren Asma bint Marwan ble drept på kommando av Muhammed. Et historisk faktum som tydeligvis ikke skal nevnes. HRS møter for øvrig Brix i København i morgen.

Boken Sov sødt, Europa, av Oslomannen og amerikaneren Bruce Bawer, gjør braksuksess i Danmark. Filosofen Henrik Gade Jensen skriver i dagens Jyllands-Posten, at boken er ” pliktlesning for enhver som vil orientere seg om hva som skier med Europa i dag. Og det er uhyggelig. Det er kanskje den viktigste boken som er skrevet på mange år”. Men fremdeles har ingen norske forlag henvendt seg til Bawer for å kjøpe rettighetene til utgivelse av bestselgeren.

”Jeg synes ikke vi skal gi opp verdiene våre for å finne en felles plattform, for da er det ikke en felles plattform, det er deres plattform, og vi bare står på den.” Disse ordene faller i teaterstykket, ”Now or later” til Christoffer Shinn, en amerikansk dramatiker. Shinn har regissert en usedvanlig forestilling om ytringsfrihet, religiøse konflikter og det personlige ansvaret. Forestillingen går for fulle hus i London, og HRS sin samarbeidspartner, Helle Merete Brix, deler betraktninger etter å ha overværet ”Now or later”.