Ytringsfrihet

Bombeattentatet mot den satiriske ukeavisen Charlie Hebdo i Paris førte ikke til noen massiv mediedekning i Norge. Det kan henge sammen med at de fleste medier innså at her var det etter all sannsynlighet snakk om en Muhammedkrise 2. Vel så interessant er det at Jyllands-Posten, den danske avisen som var opphavet til (den første) Muhammedkrisen, har valgt ikke å publisere tegningene som førte til attentatet mot Charlie Hebdo.

”There is no fun in islam.” Ordene tilhører Ayatollah Khomeini, og de ble virkeliggjort dagen i dag for syv år siden, da satirikeren og kunstneren Theo van Gogh kom syklende på vei til job i hjembyen sin Amstrdam. Intetanende om Muhammed Bs plan om å henrette han på åpen gate. At humor og islam er to inkompatible størrelser, ble likeledes virkeliggjort igjen i dag, på syvårsdagen etter dette verdenshistoriske drapet. Det franske satiremagasinet Charlie Hebdo, tok deg friheten til å ha det moro med den tragiske utviklingen i den arabiske verden der den ene lederen etter den andre annonserer at lovverket skal baseres på profeten Muhammeds liv. Et slikt frisinn møtes i Det nye Europa med en bombe.

Satiremagasinet Charlie Hebdos utgave i morgen har fått en gjesteredaktør som må kunne sies å være i superkjendisklassen. Profeten Muhammed har redigert kommende utgave, ifølge magasinet selv. Ukemagasinet vil i morgen således bli døpt på ny, og hete Charia Hebdo. Forsiden skal illustreres med et bilde av Muhammed som sier: ”100 piskeslag hvis du ikke dør av latter.” På bladets bakside er Muhammed utstyrt med en klovnenese, ledsaget av denne teksten: ”Ja, islam går hånd i hånd med humor.”

En franskmann ble arrestert i fjor etter å ha lagt ut en video på nettet der han brenner koranen og deretter urinerer på den. Handlingen var en form for ”demonstrasjon” mot 11.september-angrepet på Tvillingtårnene. I ankesaken sa retten at selv om handlingen “skandaløs og direkte provoserende”, var det ingen bevis for at handlingen var ment å ”vekke følelser av fremmedhat… ment å provosere frem diskriminering, hat eller vold mot muslimer”.

Det radikale venstre i Danmark gis innflytelse på regjeringens verdipolitikk: kursen som velges vil svekke Danmark som nasjon, folkekirken skal bort, kongehuset skal ut av grunnloven. Folketinget og det danske rettssystem skal svekkes til fordel for internasjonale konvensjoner og domstoler, skriver Karen Jespersen.

I dag er det seks år siden den verdenshistoriske publiseringen av Muhammed-tegningene i Jyllands-Posten. Publiseringen gjorde Kurt Wetsergaard verdensberømt – med en meget høy pris: frihetsberøvelse i sitt eget hjem, sin egen by, sitt eget hjemland, og i verden for øvrig. Attentat, drapstrusler, en pris på hodet. Likevel er en rekke samfunnsdebattanter og politiker fokusert på ”debattens tone” – vel og merke ikke tonen fra voldselement og islamister, men fra ytringsfrihetsforkjempere. Ubalansen er påtakelig, og den er skremmende. Å tale Mekka og Muhammed midt imot er en øvelse i dagens Europa som kan koste livet. Tas situasjonen alvorlig? Vil den nye danske statsministeren leve opp til at ”ytringsfrihet er demokratiets salt”? Thorning-Schmidts historie tilsier ikke det. ”Vi står midt i en kulturkamp som vi risikerer å tape,” advarer Helle Merete Brix og Uwe Max Jensen.

Lars Vilks fikk ikke delta i debatt på bokmesse i Göteborg denne helgen grunnet terrorfare. Som en alternativ løsning skulle Vilks debattere via en storskjerm fra et trygt sted. Alternativet ble avvist av arrangøren, forlaget Axess. Det hele endte med at Vilks dukket opp på bokmessen i forkledning, med tre sivilkledde sikkerhetsvakter fra Säpo.

Efter et terrorangreb som det, der fandt sted i Norge den 22. juli, gælder det først og fremmest om at stå fast. En sådan handling bør under ingen omstændigheder få os til at imødekomme terroristens mål. Så når vi erfarer, at Anders Behring Breivik udførte sin terrorhandling i protest mod Norges liberale asyl- og indvandringspolitik, som i hans optik truer med at omdanne landet til et multikulturelt og multietnisk samfund, så er den umiddelbart påkrævede reaktion at stå fast om denne politik, skriver Kai Sørlander.

Geert Wilders og Frihetspartiet vil ha folkeavstemning om flere minareter skal kunne bygges i Nederland. Wilders ønsker med dette å følge i sveitsernes fortspor som forbød minareter i 2009, noe som skapte bred debatt internasjonalt.

Lars Vilks får ikke debattere på bokmesse i Sverige i helgen fordi politiet ikke kunne garantere sikkerheten , mens Kurt Westergaard åpner utstilling i Danmark – dog under massivt sikkerhetsoppbud. Per Edgar Kokkvold sier dette til rights.no: ”Det som har skjedd i Göteborg viser igjen at det i praksis ikke lengre eksisterer kunstnerisk frihet og ytringsfrihet for de som gjør narr av islamister. Hvis Lars Vilks eller Kurt Westergaard har noe å si eller noe å vise, så må vi ikke se eller høre det hvis voldelige islamister protesterer, eller myndighetene frykter at voldelige islamister skal aksjonere.” Kokkvold tilføyer dette: ”For øvrig må det for Kurt Westergaard, som ble verdenskjent for sin tegning med bomben i turbanen, være interessant å konstatere at den afghanske forhandlingslederen som ville forhandle om fred med Taliban, denne uken ble drept av Taliban – som sendte en selvmordsbomber med en bombe i turbanen!”

I morgen starter FNs menneskerettighetsråd sin Durban III-konferansen i New York. Den er forventet å følge i samme spor som konferansens del I og II, nemlig med fortsatt kamp om hvorvidt religionskritikk skal være tillatt eller ikke. En rekke land har annonsert at de vil boikotte Durban III. Norge er ikke blant disse.

Eksklusivt: Rights.no kan meddele at Lars Vilks nå må trekke seg fra en bokmesse i Sverige til helgen grunnet sikkerhet. Avgjørelsen er tatt av bokmessens ledelse. Vilks sier til rights.no at han har ”forståelse for beslutningen”. Samtidig kommer det frem at Kurt Westergaard skal åpne sin egen utstilling i Danmark samme helg, og at sikkerhetsoppbudet er varslet å være massivt. Gallerieier Erik Guldager, som var sammen med Westergaard i Oslo tidligere denne måneden da Westergaard i hui og hast forlot landet, bekrefter overfor rights.no at Westergaard ikke forlot landet grunnet sykdom. Guldager vet ikke om det var PST eller danske PET som ba Westergaard om å snakke usant.

Den danske tegneren Kurt Westergard var invitert til en pressekonferanse i Norge. Westergaard, ikke ukjent for sin tegning av Muhammed med bombe i turbanen, har illustrert en bok signert Geirr Lystrup, som de sammen skulle presentere på Litteraturhuset i Oslo. Men så kom PST inn i bildet, der Westergaard ble bedt om å returnere til Danmark med sine hjerteproblemer. Problemet er bare at Westergaard ikke synes å ha noen spesielle hjerteproblemer, derimot har han et overhengende trusselbilde.

Land der muslimer er i majoriteten scorer dårligst på en rekke områder knyttet til myndighetenes begrensinger av religionsutøvelse og sosial fiendtlig knyttet til religiøs tro. Den ferske PEW-undersøkelsen viser også at nesten en tredjedel av verdens befolkning lever i land der disse problemene har forverret seg betydelig i perioden 2006 til 2009. OIC-land kommer særlig dårlig ut av undersøkelsen.

I kjølvannet av 22.juli har mang en stemme brukt anledningen til å male den ene fanden etter den andre på veggen. Vår eminente forfatter og nå også filmskaper, Walid al-Kubaisi, er intet unntak. I Morgenbladet forrige uke benyttet Mohammad Usman Rana spaltene til å ”eurabisere” al-Kubaisi. Det var enkelt for al-Kubaisi å tilbakebevise feberfantasiene.

Aftenposten skulle ikke trykket kronikken ”Drøm fra Disneyland”, signert Christian Tybring-Gjedde og Kent Andersen. Ei heller skulle avisen trykket kronikken ”En stigende uro”, signert Hege Storhaug, som, ifølge antropolog Runar Døving, påstår at Norge er utsatt for okkupasjon. Døving leser kronikker som fanden selv og konkluderer med sensur.

Kan en kvass tone i debattene om innvandring og islam medvirke til at noen i verste fall oppfatter det som carte blanche til å begå vold mot muslimer, politikere eller andre? Dette spørsmålet har vært debattert i en rekke skandinaviske land etter 22/7. Spørsmålet har også ledet til en rekke grupperinger av mennesker, der det innenfor aksen ”dem og oss” er gjort slik at kritikere av islam er blitt mer eller mindre synonymt med islamhatere og høyreekstreme. Det som derimot ikke har vært berørt, er hvordan muslimer og frafalne som kritiserer islam, skal plasseres.

Først publiserte antropologen Sindre Bangstad kronikk i Politiken like etter Utøyamassakren og terrorangrepet I Oslo. Tittelen var ”Hatet i vår midte”. Nå er Bangstad på banen med et essay internasjonalt, der han slår til alle kanter i sin visstnok kamp for det gode samfunnet: Knut Olav Åmås, Sigurd Skirbekk, Unni Wikan, Terje Tvedt, Halgrim Berg, Bruce Bawer, Flemming Rose, Ayaan Hirsi Ali, Carl i Hagen, FrP, Oriana Fallaci, Walid al-Kubaisi, Hege Storhaug, HRS: vi får alle passet påskrevet i konteksten å ha gitt næring til Behring Breiviks ”rasisme og islamofobi”.

Inspirert av Aftenpostens debatt- og kulturredaktør Knut Olav Åmås sitt intervju med Vox Publica, der Åmås på en glimrende måte tilkjennegir sine ambisjoner for debattklimaet Norge, dukket det opp et plagsomt spørsmål i mitt hode: Hva er ekstremt, og hvordan møtes ekstremitet i samfunnet?

I den smertefulde tid efter terrorangreb den 22. juli er en karsk debat gået i gang om multikultur. Både i den norske og danske debat forekommer det som om der sættes lighedstegn mellem at være kritiker af multikultur og modstander af pluralisme i et samfund, skriver Helle M. Brix, som i dag sier at det er på tide man sier høyt hva man er for!

Klassekampen har knapt noensinne plumpet så stygt ut i ekstremistisk søle som nå på lørdag, da avisa gjorde sitt for å prøve å brunbeise HRS etter terroren i Oslo og på Utøya. Over tre sider skulle avisa koble HRS til høyreekstremisme, særlig gjennom teorien om Eurabia. Klassekampen falt for eget grep. Klassekampen fant nemlig et sitat fra et intervju som jeg, Hege Storhaug, skrev i 2006, der jeg henviser til at islamisten Yusuf al-Qaradawi sin våte drøm er et Eurabia, denne mannen som selv vil medvirke med egne hender til å fullføre Hitlers utrydding av jødene. HRS tar altså sterk avstand til Qaradawi, mens Klassekampen gjør det motsatte? Hvem er reaksjonær? Hvem er det som støtter oppunder voldelige krefter?

Tenk deg at du er en sekulær pakistaner, ja du anser deg verken for å være muslim eller pakistaner, men har tatt opp i deg identitet som en borger av det landet du lever i. Så opplever du at andre betrakter deg først og fremst muslim og pakistaner, ikke minst myndighetene. ”Med tiden begynner du selv å oppfatte deg som en muslim, og pakistaner. Ikke bare fordi disse identitetene gir deg tilgang til makt, innflytelse og ressurser, men også fordi identitetene gjennom kontinuerlig bekreftelse fra omverdenen har blitt en sosial realitet. Det er slik du blir sett, og det er slik du ser deg selv. Du begynner å frykte og avsky afrikanere, sikher, og irer, delvis fordi de er konkurrenter til myndighetenes makt og midler, og delvis fordi spillets regler krever at din identitet må være særegen og annerledes fra andre identiteter. Å være muslim betyr også at du ikke er irsk, sikh eller afrikansk.” Slik introduserer Tom C. Varghese oss til en meget leseverdig artikkel om multikulturalisme.

Jens Stoltenbergs formaning om mer åpenhet, mer demokrati, ser ut til å bære frukter. I dag er olje- og energiminister, Ola Borten Mo (Sp) ute i Klassekampen og advarer mot å kvele islamdebatten. Borten Mo mener at islamdebatten i Norge før 22/7 ikke har vært hatefull.

Statsministerens svar på terroren 22/7 er mer åpenhet og mer demokrati, hvilket i seg selv innebærer at ytringsfriheten og debatten ikke skal styres i terroristens ånd. Men hva skal debatten styres etter?