Rita Karlsen, HRS
Når FNs tredje antirasisme konferanse, med det uformelle navnet Durban etter hvor konferansen første gang fant sted, starer i morgen, 10 år etter første gang, er det lite som tyder på at årets konferanse vil være særlig annerledes enn de forrige. Konfliktnivået vil fortsette, ikke minst er palestinernes anmodning om status som selvstendig stat forventet å medføre en diplomatisk slåsskamp, men også fordi OIC synes å fortsette der de slapp.
Durban-konferansene har en konfliktfylt historie, og i år – som ved Durban II – er det en rekke land som har boikottet konferansen, mens andre deltar på tjenestemannsnivå. Problemet er at det i FNs menneskerettighetsråd har utviklet seg to fløyer: De som ønsker å beholde ytringsfriheten, og at den også skal omfatte religionskritikk, og de som vil begrense ytringsfriheten ved å forhindre kritikk av religioner. Sistnevnte er representert av OIC, The Organization of the Islamic Conference, som består av en sammenslutning på i underkant av 60 muslimske land. OIC har lagt liten skjul på at det de i realiteten ønsker er at kritikk av islam skal kriminaliseres og oppfattes som et menneskerettighetsbrudd.
Det nye siden de forrige konferansene er at OIC har byttet navn til Organisasjonen for Islamsk Samarbeid, men ellers synes OIC å følge sin opprinnelige misjon: å forhindre kritikk av islam.
Juseksperter: Størst av alt er ytringsfriheten
Etter bråket de forutgående årene, var det kanskje mange som pustet lettet ut da den såkalte FNs særlige menneskerettighetskomité for noen måneder siden la frem en rapport som ble omtalt som ”en hyllest til ytringsfriheten”. De 18 juridiske ekspertene, herunder fire fra muslimske land, som har utarbeidet rapporten konkluderte med at ytringsfrihet er å anse som en ”meta-rettighet”, en universell menneskerettighet, som står over alle andre menneskerettigheter.
Michael O’Flaherty, nestleder for den særlige komité, uttalte at rapporten er en meget sterk bekreftelse på at ytringsfrihet er av sentral viktighet for alle menneskerettigheter. Han understreket at ytringsfriheten overgår alt, selv om den kan virke støtende på religiøse grupper eller enkeltpersoner.
Kristeligt Dagblad påpekte i denne sammenheng at knyttet til debattene etter 22/7, om hvorvidt en begrensning av islamkritikk kan være med å bekjempe ekstremisme og radikalisering, er rapporten meget entydig og kontant.
Rapportens juridiske eksperter er alle enige om at det er tillatt å komme med uttalelser som kritiserer en religion eller et særlig verdisett. Problemet oppstår heller når land forsøker å forby den slags, herunder blasfemilover. Denne konklusjonen er i sterk motstrid til OIC arbeid i FNs menneskerettighetsråd.Rapporten defineres som en generell kommentar til hvordan FNs juridiske grunnlag for sivile og politiske rettigheter skal defineres. Den er således ikke juridisk bindende, men skal anses å være toneangivende. Men det spørs hvor toneangivende den er for OIC.
Bredere resolusjon hjelper ikke
Durban III kan ikke bare henvise til de juridiske ekspertene sin rapport, men de kan også vise til at FNs menneskerettighetsråd i mars i år endret sin tidligere vedtatte resolusjon mot religionskritikk til en resolusjon som skulle fange bredere, det vil si mot hatefull tale og intoleranse. Denne endringen ble gjennomført etter press fra vestlige land.
Ifølge Elizabeth Kendal fra Religious Liberty Monitoring er derimot resolusjonen fra mars 2011 et tydelig tegn på at OIC stadig ønsker å begrense ytringsfriheten ved å forhindre kritikk av islam:
– Her er på ingen måte tale om at OIC gir opp og at friheten seirer. Endringen av fokus fra religionskritikk til intoleranse er ikke helt i overensstemmelse med OICs strategi så langt, men den fremmer likevel OICs endelige mål, nemlig å kriminalisere islamkritikk, sier Kendal til Kristeligt Dagblad.
Det heter videre at etter et møte med den amerikanske utenriksminister Hillary Clinton i midten av juli i år, skal OICs formann, Ekmeleddin Ihsanoglu, ha uttrykt tilfredshet med at man styrer mot et såkalt kompromiss mellom ytringsfrihet og hatefull tale. Uten å nevne islam med et ord uttrykker Ihsanoglu fortsatt bekymring for noen av de grupper han mener går over streken:
– Vi er fortsatt og i særdeleshet bekymret over visse individer og gruppers utnyttelse av ytringsfriheten til å oppildne til har og demonisering av religioner. Selv om vi respekterer deres ytringsfrihet finner vi disse holdningene politisk og etisk ukorrekte og ufølsomme,” sier Ekmeleddin Ihsanoglu til det internasjonale muslimske nyhetsbyrået IINA.
Boikott
Mye kan tyde på at en rekke land har fått nok av OICs iherdige kamp for å kriminalisere islamkritikk og deres stadige utfall mot Israel. Således har flere tatt til ordet for at Duran-konferansene heller enn å bekjempe rasisme fremmer rasisme.
En rekke land har således annonsert at de vil boikotte Durban III. Dette gjelder Australia, Bulgaria, Canada, Den Tsjekkiske Republikk, Frankrike, Italia, Israel, Nederland, New Zealand, Polen, Storbritannia, Tyskland, USA og Østerrike. Boikottdeklarasjonene til de enkelte land er samlet her.
Samtidig med at stadig flere land boikotter Durban-konferansen, har FNs menneskerettighetsråd diskreditert flere NGO-er (frivillige organisasjoner) fra å delta. Anne Bayefsky, juristprofessor som i en årrekke har fulgt Rådets sitt arbeid, har på weeklystandard.com kommentert at FNs generalforsamling den 13.juni besluttet at deltakelsen av frivillige organisasjoner i Durban III skal være godkjent av alle FN-statene, som har ført til en seleksjon av såkalte ”utstøtte”:
The U.N. has quietly released the list of non-governmental organizations (NGOs) that will be allowed to attend its “anti-racism” conference on September 22, 2011 in New York. All NGOs that requested credentials to attend the so-called “Durban III” conference were granted permission, except for four groups. Excluded are organizations from Denmark and Nepal that represent the Dalits (sometimes referred to as “outcasts” or “untouchables”), one little-known group dealing with human rights in Iraq, and the Swiss-based U.N. Watch, despite its close relations to the Obama administration and its support for U.S. membership on the U.N. Human Rights Council.
The U.N. General Assembly decided on June 13 that participation by NGOs in Durban III would be subject to the approval of every U.N. state – that is, approval from member states “on a no-objection basis.” This policy gave the likes of Iran, Saudi Arabia, and all other intolerant and xenophobic nations decision making power to decide which organizations count as genuinely “active in the field of racism, racial discrimination, xenophobia, and related forms of intolerance” – the theoretical criteria for approval. The U.N. has not released the name (or names) of the countries that objected to these four NGOs.
Norge har ingen planer om å trekke seg. Tvert om. Stortingsrepresentant Morten Høglund (FrP) har i sakens anledning stilt følgende spørsmål til utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap):
Den 22. september vil FN arrangere en 10-års markering for Verdenskonferansen mot Rasisme som ble avholdt i Durban i 2001. Konferansen i år, populært kalt Durban 3 skal fokusere på rasisme og intoleranse. Tidligere konferanser, herunder i 2001 og 2009 har vært brukt for å promotere rasisme, intoleranse, antisemittisme og forsøk på å innskrenke ytringsfriheten. Basert på dette har allerede en rekke vestlige land vedtatt å boikotte Durban 3. Hva er regjeringens begrunnelse for å delta, og mener man dette er uproblematisk?
Utenriksminsterens svarer:
Kampen mot rasisme er viktig, både globalt og nasjonalt. Norge støttet både ”Durban I” (september 2001), som resulterte i den første norske handlingsplan mot rasisme, og Tilsynskonferansen (”Durban II”) som fant sted i Genève i 2009, der Norge spilte en sentral rolle i forhandlingene om sluttdokumentet.
Det er en lang tradisjon i Norge for å støtte FNs arbeid. Vår linje har hele tiden vært at vi vil delta for å påvirke. Under forhandlingene om sluttdokumentet som ble vedtatt under Tilsynskonferansen, forsvarte vi sammen med andre likesinnede land ytringsfriheten ved å nøytralisere angrepene på denne grunnleggende rettigheten. Vi lyktes også i å holde Midtøstenkonflikten ute av sluttdokumentet.
Vi vurderer sluttdokumentet som ble vedtatt med bred global oppslutning som et klart og godt bidrag i kampen mot rasisme. Dokumentet har fokus på rasisme og rasediskriminering; det anerkjenner ytringsfrihetens grunnleggende betydning; omtalen av hatefulle ytringer er i tråd med artikkel 19 og 20 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter; dokumentert inneholder ingen referanser til nedsettende omtale av religioner; og det inneholder ingen referanse til særskilte konflikter.
Teksten ivaretar de mål vi hadde satt oss da vi gikk inn i forhandlingene, og teksten går ikke utover de internasjonale forpliktelser som Norge har sluttet seg til. Både Amnesty International og Human Rights Watch påpekte at sluttdokumentet var et fremskritt i kampen mot rasisme. USAs fungerende ambassadør i Genève omtalte den gang Norges rolle i Durban-prosessen som meget konstruktiv.
Under FNs 65. sesjon ble det vedtatt at det skulle avholdes en 10-årsmarkering av Durban I. Markeringen vil ta form av en åpningsseremoni torsdag 22. september 2011 under det såkalte høynivåsegmentet i årets generalforsamling med innlegg av Generalforsamlingens presidenten, FNs generalsekretær, Høykommissæren for menneskerettigheter, en representant for hver regional gruppe, en representant fra Sør-Afrika, samt en representant for det sivile samfunn. Etter dette vil markeringen gå over i et rundebordsformat med anledning til nasjonale innlegg. Tema for dette rundebordet er ”Victims of racism, racial discrimination, xenophobia and related intolerance: recognition, justice and development”. Markeringen avsluttes med et plenumsmøte med oppsummering av debatten og vedtakelse av en politisk erklæring.
Forhandlingene om denne politiske erklæringen er ennå ikke avsluttet. Det utkast til erklæring som foreligger, vektlegger en politisk bekreftelse på eksisterende forpliktelser og anmoder om en intensivering av tiltak for å bekjempe rasisme, rasediskriminering, xenophobia og andre former for intoleranse.
Norge har deltatt aktivt i forhandlingene og det er intet som i dag skulle tilsi at Norge ikke skulle kunne støtte erklæringen. Men dette vil bli endelig avklart når sluttekst foreligger.
De land som nå har trukket seg fra prosessen om denne 10-årsmarkeringen av Durban (Israel, USA, Canada, Nederland, Tsjekkia, Australia og Tyskland), er de samme land som besluttet å ikke delta i Tilsynskonferansen i Genève. De har under forhandlingene om den politiske erklæringen tilkjennegitt at de ikke kan støtte et dokument som refererer til Durban I uavhengig av tekstens øvrige innhold.
Gitt vår støtte til FNs arbeid og vårt engasjement for å påvirke, ville det være påfallende om Norge skulle trekke seg fra en prosess som er en oppfølgning av tekster vi har støttet opp om og aktivt påvirket. Den politiske erklæringen er først og fremst en fornyet stadfesting av eksisterende forpliktelser og er en viktig symbolsak, ikke minst for de afrikanske land.
”Durban I” er fra enkelte hold assosiert med omstendighetene rundt og noen ekstreme synspunkter som ble fremført under et NGO-forum, enn selve det sluttdokumentet som fikk bred oppslutning. Jeg fremholdt selv i Genève under Revisjonskonferansen i 2009 at kampen mot rasisme er avgjørende for menneskets verdighet og at FN er den eneste globale arena hvor denne kampen kan føres. Jeg understreket også den gang at Norge aldri vil overlate FN-arenaen til ekstremistene. Dette står jeg fast ved. Vårt fokus er på utfallet av en forhandlingsprosess; det er dette som blir stående.
Da gjenstår det å se hvordan og i hva Durban III ender opp med.