Politikk

Norge er ikke et flerkulturelt samfunn. Ja takk til statsborgertest. Sier Høyres Torbjørn Røe Isaksen. Er Røe Isaksen ute med en prøveklut eller er Høyre i bevegelse?

En gjennomgang av endrede stemmesedler fra fjorårets stortingsvalg avdekker at personer med utenlandske navn strykes fra listene. Dette viser at innvandrerpolitikere aldri får ta hele kaka, men må ta til takke med smulene, sier Arbeiderpartiets Khalid Mahmood. Vi-de-tenkningen lever altså i beste velgående.

Ola Borten Moe (Sp) har tillatt seg å påpeke at hvis vi ikke er trygge på vår egen kultur, historikk og våre verdier blir vi også utrygge i møte med andre, som er en svakhet for et velfungerende flerkulturelt samfunn. Men lederen i Unge Venstre, Anne Solsvik, forstår ikke hva Borten Moe snakker om. Hun hører kun Borten Moes kritikk av radikal islam, som forsøkes anerkjent som ”fremmedfrykt”.

Knut Arild Hareide (KrF) viser i dag at han ikke er særlig bevisst i innvandrings- og integreringsdebatten. Han argumenterer for å bytte ut et for så vidt ikke-eksisterende begrep, andregenerasjons innvandrer, med begrepet førstegenerasjon nordmenn. For det vil ifølge Hareide være mer betegnede idet disse er født og oppvokst i Norge.

Sverigedemokraterne (SD) blir ikke invitert av Sveriges Television (SVT) til å delta i den store valgdebatten som skal avslutte valgkampen, og ei heller til partilederutspørringen. SVTs begrunnelse er at SD har gått opp og ned på valgmålingene og de har heller ikke har hatt noen sentral rolle i den rikspolitiske debatten.

Den uetiske opptredenen til statsråd Audun Lysbakken, staben i departementet hans og fra IMDis side, må nær sagt være historisk og reflekterer ubalansen som har etablert seg i det såkalt flerkulturelle Norge: man diskrimineres fordi man er etnisk vestlig. Dette for å beskytte "de andre". Lysbakken og co har brukt særdeles skitne midler for å holde sannheten om angrepet på HRS i fjor sommer unna offentligheten, fordi sannheten renvasker oss. Dertil rapporterer nå Lysbakken HRS generelt, og Bruce Bawer og Hege Storhaug spesielt, inn for FNs komité mot diskriminering og rasisme. ”Forbrytelsen” minner om sovjettiden, da opposisjonelle ble stemplet som sinnsyke. Vi defineres som ”islamofobe”. Slik medvirker Lysbakken og hans stab til å berede grunnen for hatkriminalitet mot oss, som Bawer og Storhaug skrev i hovedinnlegget i Aftenposten i går.

Det begynner å bli umulig å hisse seg opp over hyklerne og løgnerne i Organization of the Islamic Conference. I FNs menneskerettighetsråd går de over alle grenser når de nå forlanger at FN skal ta fatt i den visstnok uutholdelige diskrimineringen og rasismen som muslimer utsettes for i vesten. Når Pakistans delegat vil instruere FNs spesialrapportør for religiøs frihet til særlig ”å skape og promotere en respektfull og tolerant atmosfære for religiøst og kulturelt mangfold”, ”særlig i vestlige samfunn”, har respekten for OIC nådd et nytt historisk bunnivå.

Unge Høyres landsmøte i helgen fattet to meget løfterike vedtak: ungdommen vil ha bort rasismeparagrafen, og de vil ha obligatoriske underlivsundersøkelser av alle jentebarn.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet kan være et forvarsel om hvilke tider den norske skuta seiler inn i. Det vil si en ny samfunnsmessig istid. Uten å nevne et eneste ord om de grove udokumenterte påstandene om HRS, utbetales driftsmidlene rundt fire måneder forsinket. Den autoritære stilen minner om land man helst ikke vil assosieres med. Sannhet er plassert i baksetet. Man har tatt i bruk alle metoder for å skjerme ”forbryteren” og tilsøle ”offeret”.

Ny versjon: Defineringen av HRS som islamofob i ny rapport bestilt av Audun Lysbakke og ført i pennen av Antirasistisk senter (ARS), kan leses her. Rapporten er et innspill til FNs komité mot diskriminering og rasisme, skrev rights i går. Avslutningen av kapitlet, der det mer enn antydes at HRS bør frateas statsstøtte, var falt ut. Dette er korrigert nå og markert med uthevet skrift.

Reaksjonene lar ikke vente på seg hva gjelder statsråd Audun Lysbakken (SV) og hans departements behandling av HRS. En svært presis observasjon er gjort av Nina Hjerpset-Østlie i document.no: Hun mener at "ropet om hjelp fra FN til å få skaffet HRS av veien" beskriver Antirasistisk senter og inkluderingsminister Audun Lysbakkens hjelpeløshet. Deres rop er "et monument over egen tilkortkommenhet"”.

Nå har vi “slåss” mot forvaltningen i over ett år, men i dag kom tilsagnsbrevet. Det er vel bare å si at det var på tide. Så er det vel bare å mobilisere til neste angrep.

Skyggerapporten om rasisme og diskriminering i Norge som er bestilt av Audun Lysbakken, levner liten tvil: rapportskriverne, der mange av dem er på samme budsjettpost som HRS, definerer HRS som islamofobe, og mener at ”myndighetene må seriøst vurdere om HRS bidrar til integrering i lys av offentlige midler som gis av Regjeringen”. Rapporten skal Audun Lysbakken oversende FN, som skal vurdere Norges innsats mot rasisme og diskriminering neste år. Prosessen mot HRS ruller med andre ord tungt videre. Mon tro om noen sentrale aktører snart begynner å føle et visst gnag i samvittigheten?

Kjære statsminister Jens Stoltenberg. Vi har henvendt oss til deg før i sakens anledning, men velger å gjøre det igjen. HRS betviler sterkt at du vet hva som foregår i det ”frie” organisasjons-Norge, og hvilke metoder som dine betrodde medarbeidere og underliggende etater tar i bruk. Skulle du mot alle odds likevel være kjent med dette, håper vi at du kan ta deg tid til å forklare oss hvordan fremgangsmåten skal forsvares.

Konflikten mellom Israel og Palestina er vår tids verkende sår der betennelsen nå renner i strie strømmer. Konflikten påvirker hele Europa; den heller bensin på bålet som islamister nøysomt har bygd opp, og den vitner om hvilke krefter som står sammen. Aktivister og intellektuelle på venstresiden stiller seg (tankeløst?) skulder ved skulder med islamister – endog av den voldelige karakteren - i kampen mot det kapitalistiske symbolet USA og Israel. For integreringen av muslimer generelt i Norge og Europa er hendelsen i internasjonalt farvann antakelig et varsel om et eskalerende konfliktnivå. Udemokratiske krefter vil benytte tragedien for alt den er verdt.

Du er ikke en ”ekte” europeer hvis du ikke føler en dyp, dyp skam når ”vinnerkortet” korstog dras opp av lommen i en debatt. Hvor ofte brukes ikke uttrykk som ”et korstog mot islam”, ”et korstog mot muslimer”, ”et korstog mot kjønnslemlestelse”, og så videre. Jeg tok en test, det vil si et søk i google på korstog + storhaug, og resultatet var 3 900 treff. Anledningen til dette søket er Mikael Jalvings anmeldelse av en amerikansk bok om korstogene, skrevet av religionshistorikeren Rodney Stark. Og hold deg fast; Stark forsvarer korstogene.

Innvandring og integrering er så politisk betent at det stort sett forsøkes oversett ved nasjonale valg. Den sittende borgerlige koalisjonsregjeringen, den såkalte alliansen, er kommet til at det er en god idé å synliggjøre forskjellen mellom dem og partiene på venstresiden, som i det norskkopierte rødgrønne alternativet jakter på regjeringsmakten. I notatet, utarbeidet av (nye) Moderatene, markerer Alliansen sine standpunkter i forhold til den rødgrønne blokken, samtidig med at de ønsker å synliggjøre de rødgrønne partienes uenighet. Dermed kan det være at innvandrings- og integreringspolitikken blir en mer sentral del av valgkampen enn det har vært til nå.

Andy Burnham er foreløpig den siste kandidaten i Labours ledelse som innrømmer at de under valgkampen ignorerte velgernes bekymringer for innvandringen. Burnham, som var statsråd i helsedepartementet, sier videre at han selv mente at tilstrømningen av innvandrere var den største utfordringen under valget. Strategien var derimot å kvele en slik debatt.

Våre politikere stoler ikke på folket. Den norske urbefolkningen er belemret med genetisk material som fører til at man rotter seg sammen mot ”de andre”. Sjømannsnasjonen Norge er altså fiendtlige overfor det såkalt fremmede. Både Ap og Krf gyver således på autopilot løs på FrP fordi FrP fremmer faktiske statistiske forhold. Folket skal fortsatt føres bak lyset. Hensynet til landets integreringstilstand er underordnet det politiske spillet.

Grensen mellom faktaorientert kunnskap og politikk har en gråsone, samtidig som noen vet bevisst å utnytte denne gråsonen. En ting er nå at journalister bevisst sauser sammen kunnskap og politikk på en slik måte at det tjener den politiske retningen de selv ønsker å fremme, noe helt annet er det at byråkratiet og underliggende etater gjør det. Innenfor et politisk betent område som innvandring og integrering er utnytting av den gråsonen befestet seg som ”vanlig praksis” i Norge. I Danmark tas det derimot et bevisst oppgjør mot denne utnyttingen. Vil et slikt politisk oppgjør tas i Norge?

Tyrkias president Erdogan har åpent erklært sterk sympati med sharia. Han har oppfordret tyrkere i Tyskland om å forbli tyrkere. Han har avvist kategorisk at det finnes et moderat islam. Han har likeledes forsvart Sudans folkemorder Omar al-Bashir. Hva endringene i den tyrkiske forfatningen som kommer nå vil bety for Tyrkias videre kurs i lys av et sekulært demokrati med pressefrihet, er usikkert, skriver Ralf Pittelkow.

Bushra Ishaq får Fritt Ords pris i kveld. Aftenpostens Knut Olav Åmås bifaller hjertelig tildelingen, fordi Ishaq ”ofte viser at (hun) ikke har tenkt sine tanker ferdig – og gjør Norge litt større hver gang (hun) trer inn i offentligheten”. Tro om Ishaq i dag kan svare på spørsmål hun ikke kunne svare på i 2007, fordi spørsmålene krevde ”ikke-religiøse svar”?

De Konservative erklærer seg som valgvinner. -Vi vil sitte med de fleste stemmene i Underhuset, og Labour har således mistet sitt mandat til å regjere Storbritannia, sier statsministerkandidat David Cameron. Men ingenting er sikkert, det er tilnærmet kaos, sier media. Liberaldemokratene overrasker derimot på samme måte som Venstre i det norske valget – de taper mer enn forventet. Sier media. Men vi er jo en del som betviler medias evne til objektivt å formidle politiske valg. La oss derfor se på journalistenes drømmestorting, etter ny undersøkelse foretatt av professor Aarebrot.

Det er knapt så man tror hva man leser, men dette er altså sant: et politisk parti liker ikke regjeringens politikk og går sammen med aksjonister og utarbeider en guide for å hjelpe folk å snike seg unna den førte politikken. Det handler om Venstres søsterparti i Danmark, Radikale Venstre (R), som nå aktivt bidrar til at dansk innvandringspolitikk skal raseres.