The never ending story

Konflikten mellom Israel og Palestina er vår tids verkende sår der betennelsen nå renner i strie strømmer. Konflikten påvirker hele Europa; den heller bensin på bålet som islamister nøysomt har bygd opp, og den vitner om hvilke krefter som står sammen. Aktivister og intellektuelle på venstresiden stiller seg (tankeløst?) skulder ved skulder med islamister – endog av den voldelige karakteren - i kampen mot det kapitalistiske symbolet USA og Israel. For integreringen av muslimer generelt i Norge og Europa er hendelsen i internasjonalt farvann antakelig et varsel om et eskalerende konfliktnivå. Udemokratiske krefter vil benytte tragedien for alt den er verdt.

Hege Storhaug, HRS

Konsekvensene av hendelsen mandag morgen i internasjonalt farvann utenfor Israel kjenner ingen. Men man kan lese mye ut av både medias dekning av tragedien, en tragedie som synes iscenesatt av Hamas-tilhengere, og hvem som unisont fordømmer Israel. Mønsteret er så påtakelig at man overhodet ikke overraskes. Jeg hadde en samtale med en ung nordmann på knapt 20 år om Israel-Palestina-konflikten i kjølvannet av boringen av ”nødskipene” til Gaza. Han var ”hellig” overbevist om at befolkningen på Gaza er utsultet av blokaden. Da jeg kunne peke på at dette overhodet ikke stemmer, ble det total forviring. Hjernevasken ble vridd opp:

As the latest absurd flotilla of fools – eight boats carrying no fewer than 700-800 activists — stages another confrontation with Israel to draw the world’s attention to the ‘humanitarian crisis’ in Gaza, Tom Gross writes a timely piece pointing out that Gaza’s shops and markets are full. In a piece of particularly happy serendipity, Gaza’s first Olympic standard swimming pool was inaugurated yesterday. But as Gross writes, the western media dutifully pump out the party line that Gaza is starving:

What they won’t tell you about are the fancy new restaurants and swimming pools of Gaza, or about the wind surfing competitions on Gaza beaches, or the Strip’s crowded shops and markets. Many Palestinians in the West Bank and Gaza live a middle class (and in some cases an upper class) lifestyle that western journalists refuse to report on because it doesn’t fit with the simplistic story they were sent to write.

… If you pop into the Roots Club in Gaza, according to the Lonely Planet guidebook, you can ‘dine on steak au poivre and chicken cordon bleu’. The restaurant’s website in Arabic gives a window into middle class dining and the lifestyle of Hamas officials in Gaza. And here it is in English, for all the journalists, UN types and NGO staff who regularly frequent this and other nice Gaza restaurants (but don’t tell their readers about them).

And here is a promotional video of the club restaurant. In case anyone doubts the authenticity of this video, I just called the club in Gaza City and had a nice chat with the manager who proudly confirmed business is booming and many Palestinians and international guests are dining there.

But according to Greta Berlin, of the Free Gaza Movement, the flotilla intends to

break the blockade of the Gaza Strip and tell the world that Israel has no right to starve 1.5 million Palestinians.

Surely the world’s first gourmet starvation experience?

Den samme hjernevasken kom til uttrykk da vi diskuterte hvem som stod bak “nødhjelpsaksjonen”. Var det velmenende humanister, mon tro?

Ten deaths for an inverted truth

Il Giornale , 1 June 2010

by Fiamma Nirenstein

With its deaths and wounded, last night’s episode on the Turkish ship, has diabolical elements. What is diabolical is the reversal, the lie that is being designed by International public opinion, as in the battle in Jenin and like the death of Mohamad Al Dura: the truth, apart from being tragic and regretful, has been inverted, flipping responsibility. Condemnations fly, and they all have a nominal character: who was on the ship is called “pacifist” or “civil” while the Israeli soldiers are depicted as having bloodily interrupted their path of a “rescue mission.” No one speaks about organizations that are pro-Hamas, none about provocations, which is really what was being transported by those ships. Besides of course the human essence that we are sad to see disappearing.

But it’s not enough to declare oneself a pacifist in order to be one. The Turkish organization IHH, the protagonist of the story, has always been pro-terrorist, an active friend of jihadists and of Hamas, itself linked to the Muslim Brotherhood. Its members have been pursued and arrested, and its headquarters were closed by the Turks themselves for possessing automatic weapons, explosives and other violent acts. But now, because IHH was on the ship called Marmara, it became “pacifist”, like the other various NGOs who are militants travelling on the waves of the Mediterranean. It is no longer enough to declare oneself “civil.” In today’s wars, in fact, the use of civilians as human shields and as warriors at the frontline, is the most difficult novelty in a variety of scenarios. The uniform does not separate the good from the bad: we have seen the use of houses and Mosques as trenches of the “civil” militarized; at sea we were not accustomed, but it is an interesting new invention on behalf of jihad.

Before leaving, a woman on the ship declared: “We are waiting now for one of two good things: either to achieve martyrdom or to reach Gaza» . But who listens to a statement so revealing and uncomfortable when the siren of humanitarian enterprise sings? The flotilla leader said that his aim was to bring humanitarian aid. And it didn’t matter, on the contrary it pleased the warm souls of those who believe in human rights, that they were headed towards Gaza, a strip dominated by Hamas – a terrorist organization that not only persecutes Christians, but also has condemned all Jews to death: using children, objects, buildings, everything in order to fight Israel and the entire West. Regardless of the missiles and attacks, the ships continued to travel towards Gaza.

Israel has repeatedly made offers to the organizers of the fleet to inspect its goods at the port of Ashdod with the purpose of delivering them to its recipients. They refused, and this seems like a decisive proof of their scarce humanitarian vocation – just like when they said that they don’t care of dealing with Gilad Shalit, as his father asked them. Once again…

Therefore, the flotilla was directed towards Gaza. And Israel’s goal was that of avoiding unidentified cargo from falling into the hands of Hamas, an armed terrorist organization. Was Gaza’s population in need of urgent help? Israel states that this was an unjustified excuse. For example, in the week of 2-8 May, limiting itself to only a few goods from a long list, the following passed from the borders of Israel to the people of Gaza: 1.535.787 liters of gasoline, 91 trucks of flour, 76 of fruits and vegetables, 39 of milk and cheese, 33 of meat, 48 of clothes, 30 of sugar, 7 of medicine, 112 of animal food, and 26 of hygiene products. In addition, 370 sick people went to Israeli hospitals, etc., etc. Therefore, it was not the hunger that put wind in the sails of the ships that came from Cyprus with the help of the Turks. From the start, it was the political pressure in order to legitimate Hamas and to morally delegitimize Israel, a pressure that surely never affects the Chinese for their persecution of the Uyghurs or the Turks for their persecution of the Kurds. And so the anti-Israeli aspiration of the Marmara ship has popped like a cork from a champagne bottle when the soldiers came down by helicopter in an attempt to control the ship so as to bring it to Ashdod.

At four in the morning, a firsthand witness Carmela Menashe, a military reporter who mercilessly uncovered many scandals in the Israeli army, declared that when soldiers from the Israeli Navy tried to get off the ship they were welcomed with gunfire. “There were firearms on the ship” of the pacifists; the soldiers that touched the bridge faced a lynching “like that of Ramallah” in which human limbs were thrown into the crowd. They used, with enormous impetuosity according to recounts, iron bars, knives and gas. The Israeli soldiers were thrown into the hold of the ship by the “pacifists” in an attempt to either kidnap or throw them into the sea. This explains why their mates fired. Of course, the sailors were not part of a military, they were civilians: but, by now, in asymmetric warfare civilians are used as human shields and combatants.

Israel should have tried to stop the Marmara ship; whether it did with little foresight, we do not know. But surely the soldiers were not the first to shoot, it is forbidden by Israeli military code, it’s not proper use of those soldiers. Now if the world wants to simply delight in its usual condemnations of Israel let them, but they must be aware that by lending their support to the forces that have provoked the carnage, it is preparing the next war.

And Turkey, of whose friendship Israel was proud and that supported this disaster as an homage to its alliance with Iran and recent Islamic militancy, it could now at least retreat from its extremist line, which brings nothing but trouble also to Ataturk’s country. Of course, it does not deserve applause for this show in which only Hamas wins. The conformism that animates the ordeal of condemnations against Israel now, does not temper the souls of extremists, but simply enhances them.

Hanne Skartveit i VG mener konflikten rammer begge parter, noe man vel ikke kan protestere mot. Mens Bjørn Gabrielsen i Dagens Næringsliv er fortørnet over hvordan antakelig velmenende intellektuelle og forfattere gjør seg til gisler for totalitære bevegelser. Også den faller i god jord hos meg. Jeg slutter ikke å la meg forundre over at venstresiden har renvasket lederskapet på Gaza – reinspikka og voldelige islamister i Hamas. Hva er det som gjør dem så enøyde? Hvorfor må man støtte helhjertet én part? Hvorfor vil man assosieres med ”religiøse” fanatikere? som Gabrielsen også undrer seg over. Hva eksempelvis med folket som lider i Palestina under islamistene? Hadde palestinere generelt fortjent et frihetssøkende og fredssøkende lederskap?

«Skam deg, Israel», sa Erlend Loe i en tale utenfor Israels ambassade mandag ettermiddag. Skamme seg bør også nordiske intellektuelle som så villig går i flokk hver gang den antiisraelske gongongen lyder.

Ordet «intellektuell» startet som et skjellsord, myntet på forfattere som Émile Zola og Anatole France som talte opp mot rasefordommer og mangel på rettssikkerhet i Frankrike i forbindelse med rettssaken mot offiseren Alfred Dreyfus. Det ligger en klar etymologisk perversitet at siden den gang har intellektuelle ofte brukt sine evner nettopp til forsvar av – snarere enn kamp mot – totalitære bevegelser.

I ettertidens kranke lys kan det være lett å glemme at tidligere tiders forfattere som så blidt omfavnet nazismen og kommunismen ikke alltid gjorde det ut fra det som føltes som onde hensikter der og da. Hamsun uttrykte ikke et eksplisitt ønske om jødeutryddelse, Sartres mål var ikke primært utsultingen av ukrainske bønder. Tvert imot ble dette århundres mest ondskapsfulle dogmer akseptert og fremmet i en forvirret tro at man var i det godes tjeneste.

I disse dager er det særlig Erlend Loe og Henning Mankell som i skandinavisk sammenheng spiller rollen som intellektuelle med vanvittige agendaer. Mankell deltok i «fredskonvoien» med varer til Gaza, Loe ble invitert til å være med, men takket nei i siste øyeblikk. Til gjengjeld holdt Loe tale foran Israels ambassade i Oslo på mandag. De antiisraelske demonstrasjonene verden rundt kan kalles en propagandaseier for Hamas, uansett hvor tragiske de enkelte dødsfallene er.

Loes situasjon er særlig interessant fordi han anstrengte seg på å opprettholde en viss anstendighet, ingen lett øvelse i noen som helst demonstrasjon, og slett ikke en som berører dette tema. «Jeg hater ikke Israel, og jeg støtter ikke Hamas,» sa han. Modige ord, om enn litt svake siden han rett etterpå ble avløst av Erling Folkvord som med betydelig høyere røst og noe mindre rom for tvetydigheter forlangte norsk anerkjennelse av «den lovlig valgte regjeringa på Gaza», altså Hamas.

Loes integritet ble også kompromittert av at han kunne holde en tale med et enormt Hizbollah-flagg vaiende rett foran ansiktet. Hassan Nasrallah, lederen for Hizbollah, uttalte i 2001 at han foretrekker at alle jøder samler seg i Israel, slik at han slipper å jakte på dem verden rundt. Loe kunne kan ikke forventes å selv kontrollere konteksten hans ord falt i. Men det finnes paralleller her til intellektuelle som var opprørt over Vestens klasseskiller på 1930-tallet, og som konsekvent nektet å kritisere Stalin. Omsorg for de dårlig stilte i eget land ble vekslet inn i stilltiende aksept, eller til og med åpen beundring, av Sovjet-statens Gulag. I dag byttes liberale prinsipper mot anledningen til, nok en gang, å fordømme Israel.

Loes rett til å kritisere Israel er ukrenkelig. Det er også hans valg å gjøre det foran tilhengere av folkemord.

Henning Mankells situasjon er mindre konfliktfylt, mindre litterær, på et vis, enn Loes. Han uttalte til Aftonbladet ifjor at «Israel i sin nåværende form har ingen fremtid. De som forfekter en tostatsløsning, tenker dessuten feil.» Mankell er med andre ord helt på linje med Hamas, som aldri har påstått at deres hovedmål er en tostatsløsning, men derimot den totale tilintetgjørelsen av Israel. Rykter om at Hamas har «moderert» seg dukker jevnlig opp i vestlig presse, men deres charter står fast, komplett med sine vanvittige konspirasjonsteorier. I motsetning til Hamas har de vestlige tilhengere av enstatstanken, Mankell inkludert, sjelden anstendighet nok til å tenke helt ut konsekvensene, altså der etterkommere til arabere som flyktet etter nabolandenes forsøk på utslettelse av Israel i 1948, vender tilbake. Mankell tror enten at dette kan skje med minimale tap, eller han er likegyldig for den mulige volden som vil følge.

Det synes nå klart at Israel bordet skipet i internasjonalt farvann. Allerede nå, mens lite ellers er avklart eller sikkert, finnes det altså godt grunnlag for å kritisere Israel.

Men forfattere får seg sjelden til å si noe klangfullt om havrettslige prinsipper. Å assosiere seg med religiøse fanatikere og voldsforherligende utopister, er mer tilfredsstillende.

Spørsmålene er mange, og ett sentralt er: hva hvis konflikten mellom de to partene opphører? En annen bekymring er hva konflikten og selve hendelsen vil ha for forholdet mellom organiserte muslimer i Europa og de ulike nasjonalstatene. For å spille på offerrollen – den mestrer de til fulle i sitt spill for å få økende innflytelse verdimessig og dermed politisk. Den problemstillingen har jeg ikke sett noen kommentarer berøre. Kjetil Wiedesvang i Dagens Næringsliv, gjør seg tanker om et ironisk fakta: det som i dag minner om et fengsel, var en gang et av verdens mest sentrale knutepunkt.

Blant dem som hadde ønsket hjelpekonvoien velkommen, var iren John Ging, den lokale lederen for UNRWA, FNs hjelpeprogram i Gaza. For innbyggerne er Ging og hans medarbeidere forskjellen på liv og død. Programmene han administrerer, dekker 80 prosent av basisbehovene for befolkningen. FN har 10.000 lokalt ansatte.

Men Ging slåss også mot de lokale lederne, islamistene i Hamas. FN arrangerer ferieleire for palestinske barn. 200.000 deltok ifjor. Det lokale Hamasstyret mener imidlertid at leirlederne sprer «moralsk fordervelse» ved å la gutter og jenter leke sammen og ved å snakke om menneskerettigheter. I vår angrep sinte unge menn en leir og brente teltene, mens Hamas-politiet så en annen vei.

FN-sjef Ging støttet fredskonvoien fordi han mener ethvert tiltak som kan bryte Gazas økonomiske og etter hvert paranoide politiske isolasjon, vil være et fremskritt.

Gaza er et fengsel der både vokterne og fangenes egne ledere bidrar til å gjøre livet surt. Historien har skylden. Den er makabert ironisk. Det som i dag er et av verdens mest isolerte områder, var i tusenvis av år et av verdens knutepunkter.

Gaza har vært styrt både av jødenes heltekonge David, av korsfarerne og av nesten alle de store imperiene: Grekerne, romerne, osmanerne og britene. Gaza endte opp som en del av Egypt etter andre verdenskrig – før det druknet i flyktninger da opp mot 750.000 palestinske arabere – 80 prosent av den arabiske befolkningen i området – rømte og ble fordrevet fra sine hjem i det som skulle bli staten Israel i 1948.

To av tre av de halvannen million innbyggerne i Gaza har flyktningstatus.

Etter det 20. århundrets blodige standard var dette ingen rekordstor etnisk rensing.

To millioner grekere og tyrkere brøt opp fra sine hjem da det osmanske riket var nedlagt i 1923. 15 millioner tyskere ble tvangsflyttet fra Øst-og Sentral-Europa til de to tyske statene etter andre verdenskrig. Fem millioner sikher og hinduer dro den ene veien – og seks millioner muslimer dro den andre da India og Pakistan ble delt.

Ingen grekere, tyrkere, tyskere, indere eller pakistanere bor i dag i flyktningleir, med innskrenkningene i vanlige borgerrettigheter som følger med en flyktningstatus. Palestinerne er stadig flyktninger. De har ikke valgt det selv.

De er flyktninger i andre og tredje generasjon fordi Libanon, Syria, Jordan og Egypt ikke ville la dem bli assimilert i sin egen befolkning etter 1948. Makthaverne hadde både økonomiske og politiske motiver. Få av disse motivene var særlig edle. Som flyktninger manglet de mulighet til å bygge normale samfunn. Så kom den israelske okkupasjonen i 1967. I dag har altfor mange interesse i at elendigheten fortsetter.

Den israelske høyrefløyen har lite imot at Hamas får vist frem sine minst sympatiske sider.

Egypt vil ikke slippe radikale islamister inn i sitt eget samfunn (men åpnet grensen igår, for å slippe hjelpeforsyninger inn i Gaza). Iran bidrar med våpen og forsyninger til Hamas, for å svekke erkefienden Israel.

I en nesten samlet arabisk verden bruker autoritære ledere raseriet mot Israel til å kanalisere vrede som ellers kunne bli rettet mot eget vanstyre.

Det er nitrist. Men det finnes i hvert fall ett lyspunkt.

Gaza er isolert, men smuglertunnelene skaper en livlig skyggekapitalisme. Ifølge en britisk regjeringsrapport er det 73 varer som er tillatt importert til Gaza, men 4000 varer tilgjengelig i butikkene. Mer effektiv smugling har ført til at sement har falt i pris med 90 prosent det siste året. Det bygges igjen i Gaza. Bensinen koster en tredel av hva den gjør i de palestinske områdene på Vestbredden.

Gaza er også en levende eksempel på menneskers evne til å holde det gående, mot alle odds.

Per i dag ser jeg ingen løsning på konflikten, nettopp fordi det er så mange som trenger den for å nøre oppunder sitt eget prosjekt.

For meg kan konflikten summeres opp så kort som dette: frihet eller ufrihet – ikke bare ”der” men på sikt også ”her”. En ideologisk kamp mellom vestens frihetsverdier og islams teokrati, det er hva det har blitt.