Politikk

Som kjent er utenriksminister Jonas Gahr Støre tilhenger av dialog. I en kronikk i The New York Times fastslår Støre imidlertid at det allment aksepterte vestlige perspektivet knyttet til opprør i arabiske land er at man ikke må ha noe med islamske bevegelser å gjøre, for det er veien fra verre til verst. Men er dette et allment akseptert vestlig perspektiv? Det kan heller virke som om Støre bygger på falske premisser for å rettferdiggjøre sin løsning, dialog - også med dem vi ikke liker.

“Mitt svar er et klart ja, det er en fiasko.” Dette uttalte president Nicolas Sarkozy på fransk TV i går da han ble spurt om han støtter Angela Merkel og David Camerons avvisning av den multikulturelle ideologien. Også tidligere statsministre i Spania og i Australia har i den senere tiden vendt ryggen til multikulti.

Uten innvandringen stopper Norge. Nasjonal bakgrunn har ingen innvirkning på kriminalstatistikker. Hørt dette før? Slike udokumenterte påstander har i årevis blitt fremmet i debatter om innvandringen, ikke minst fra partier som SV og Venstre, der følelser – ikke fornuft og fakta – trives svært godt. Det kalles populisme, skriver Jyllands-Postens politiske kommentator Ralf Pittelkow.

Aps integreringsutvalg foreslår at det skal stilles krav til statsborgerskap, en såkalt statsborgerskapsprøve der kunnskap i norsk og samfunnsliv skal testes før man kan skilte med norsk statsborgerskap. Samtidig vil Jonas Gahr Støre og co doble timetallet for innvandrere med plikt til norskkurs fra 300 til 600 timer norskundervisning. Media har også fremhevet disse forslagene som nye og en innstramning. Dette er ikke riktig. Regjeringen vedtok dette tiltaket allerede i 2009, og tiltaket skal iverksettes i år.

Jonas Gahr Støre får fullt gjennomslag både i SV og Sp for sin integreringspolitikk, melder Klassekampen. Dermed kan vi slå fast at dagens politikk står foran en stor snuoperasjon, ledet an av Aps egen snuoperasjon - som partnerne SV og Sp ikke kan annet enn å henge med på.

I dag kl. 10:30 legger utenriksminister Jonas Gahr Støre frem Aps integreringsutvalget sine forslag. Lekkasjene fra utvalgets arbeid tyder på at Ap har lagt seg tett opp til FrPs politikk. Men det store spørsmålet er likevel om forslagene vil ende ut i konkrete tiltak. Ting kan tyde på at her er det mye kreativ ordbruk.

Statsminister David Camerons tale i München i helgen er historisk. Angela Merkel tok et etterlengtet oppgjør med mulitkulturalismen i fjor høst, mens David Camaron gikk flere steg videre i sin knallharde kritikk av det ideologiske feilsteget Storbritannia og Europa har begått. Cameron etterlyser ”mindre passiv toleranse”, ”langt mer aktiv, muskulær liberalisme” og fokus på britisk nasjonalitet som et felles lim. Signalet er krystallklart: radikalt nye holdninger. Spørsmålet som umiddelbart melder seg er: hvilke konkrete realpolitiske konsekvenser vil følge i kjølvannet av Camerons erkjennelse? Og: går Norge og Europa mot lysere tider?

Aps integreringsutvalg har nå gjort kjent sine mest sentrale forslag. Der finner vi ingen overraskelser. For selv om en rekke av tiltaksideene høres fine ut, følges de i liten grad av konkrete handlinger. Fortsatt synes det å være stat og kommune som skal bære hovedtyngden av kostnadene, og derav stilles det også få krav til de aktuelle innvandrere. Støre bruker velkjente ord i sin fremleggelse, under overskriften ”Mulighetenes samfunn”.

I disse dager benytter norsk media seg flittig av Midtøsteneksperter som langt på vei hvitvasker Det muslimske brorskapets ideologiske ankerfeste. Vi som lesere skal beroliges: Det Egyptiske folket er i opprør. Folket vil ha demokrati, i vestlig forstand. Åpenbare fakta som at den islamske verden aldri har gjennomgått en renessanse, deretter en reformasjon som kulminerte med opplysningstiden og påfølgende revolusjoner i Frankrike og USA, synes å ha gått i glemmeboken. Det tok oss med andre ord ganske mange århundre å etablere frihetsverdier. Ekspertnivået topper seg i Aftenposten i dag. Brorskapet vil ikke innføre sharia, sies det. Heldigvis har vi mer edruelige ekspertuttalelser i Jyllands-Posten, anført av Ralf Pittelkow, som peker på en undersøkelse som viser at 85 prosent av egypterne ønsker at islam skal ha mer makt i samfunnet. Undersøkelsen er en regelrett gyser.

Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) ber FNs rasediskrimineringskomité (CERD) om å stanse kravet om norsktest av innvandrere. LDO mener at norskopplæringstilbudet må bli bedre. Når ble det legitimt at norsk politikk skal styres via noen aktørers klager til et organ som CERD, der CERD så kommer tilbake til Norge med krav om endringer? Denne praksisen må vurderes.

Aps integreringsutvalg vil ha ”en sterkere dialog mellom politikere og trossamfunn”. Ap vil også løfte frem ”aktører som selv tar initiativ til dialog”, og det skal ”føres strengere tilsyn med politisk aktivitet knyttet til trossamfunn”. Det siste initiativet er bra, de to første er derimot ytterst tvilsomme.

Egypt og den arabiske verdenen står overfor et shariastyrt samfunn, diktatur eller et samfunn som skiller mellom politikk og religion og som gir borgerne frihet. Dette sier et tidligere medlem av Brorskapet, Ayaan Hirsi Ali. Hun maner til kamp mot Brorskapet. Brorskapet ved makten betyr arrogante menn som setter seg i Allahs stol og undertrykker kritisk fornuft og folket.

Det muslimske brorskapet venter på et rette øyeblikket. De vet at hæren og generalene ikke vil støtte dem. Egypts generaler lytter til USA. Muslimbrødrene vil gripe sjansen gradvis, tror Walid al-Kubaisi. De vil alliere seg med fredsprisvinner El Baradei, Vestens mann. Og El Baradei trenger Muslimbrødrenes støtte blant massene og de trenger han for å unngå internasjonal uro og reaksjoner.

25.mai åpnes en gigantmoské i Göteborg, 100 prosent finansiert av Saudi-Arabia. Svenske myndigheter nasjonalt og lokalt har ikke villet stoppe prosjektet, som har en prislapp på 67 millioner kroner. Den svenske staten fikk forespørsel fra Saudi-Arabia om det var noen hindre for sponsingen. Svaret var nei. SVT, ved Uppdrag granskning, avdekker at når Saudi-Arabia sponser moskeer så stilles det krav om at Saudi-Arabia skal utpeke hvem som skal være imam i moskeen og at majoriteten i moskeens styre skal være under saudisk kontroll. Det kan se ut som om Norge er det eneste landet i Europa som har satt foten ned for saudisk sponsing av moskeer. Likevel avviser Norge å forby formelt at totalitære islamistiske regimer finansierer ideologisk virksomhet i Norge.

Hans Olav Syversen (KrF) har spurt fung. forsvarsminister Grete Faramo (Ap) om hva som skal til for å forby den islamistiske og antisemittiske organisasjonen Hizb ut-Tahrir i Norge, og viser til at den er forbudt i en rekke land, blant annet Tyskland. Justisministeren svarer med at man først må ha begått en straffbar handling, og peker på Regjeringens ønske om å møte uønsket og kritikkverdig virksomhet fra en organisasjon med dialog, debatt og saklig kritikk.

Jonas Gahr Støre (Ap) har hatt dialog med Det muslimske brorskapet i Egypt, en strategi som er stikk i strid med andre vestlige land sin holdning til den islamistiske gruppen. Men mens islamistene jubler over Støres dialogstrategi, hevder Støre selv seg misforstått. Liten tvil om at dialogpartene lærer av hverandre.

Egyptere sloss mot hverandre i Kairos gater i dag for første gang siden uroen blusset opp. Mubaraks regime ser ut til å bryte sammen. Er det islamistene som venter i bakgrunnen? spør Ralf Pittelkow, politisk kommentator i Jyllands-Posten.

En verden holder pusten: hva blir utfallet av opprøret i Egypt? Hva vil skje i nabostatene? Vil vi vitne en dominoeffekt? Hvilke krefter vil gå seirende ut av maktkampene som er i gang? Vil de sekulære kreftene vinne over islamistiske krefter? Den arabiske verden kan stå ved et veiskille som vil få betydning selvsagt også for Norge og Europa, faktisk helt ned på individnivå her i våre hjemlige trakter. Får vi en liberalisering i Egypt og den arabiske verdenen, vil dette antakelig få en avgjørende betydning for frihetsverdiene til muslimer i Norge. HRS har intervjuet fem eksperter internasjonalt om hvilke scenarioer de ser for seg nå som kanskje opp mot en million demonstranter har samlet seg i Kairo.

25.01.11: Danske Lars Hedegaard, som er tiltalt for rasisme, ba selv om ordet i går under rettssaken i Fredriksberg, København. Hedegaard mener at det ikke er han som offentlig har forhånet andre, men at han tvert om ”forhånes” av imamer som vil innføre sharia.

Hizb ut-Tahrir har vært gjenstand for oppmerksomhet den siste tiden. Dermed hankes Kari Vogt inn til Dagsnytt 18 for analyser og opplysning. Vi får vite at unge muslimer i Europa ”ikke har fått adgang til skoler i nevneverdig grad”. Vi får vite at det særlig er pæredansker som utgjør Hizb ut-Tahrir i Danmark, likeledes at muslimer ikke har fått ”anledning til å etablere seg eller skaffe seg et utkomme”. Vogt ble ikke arrestert av programleder.

Asle Toje tar et oppgjør med krenkelsestyranniet i kronikk i Aftenposten i dag. Utgangspunktet er den regjeringsbestilte rapporten om antisemittisme, der islamofobi og antisemittisme sidestilles. Ethvert opplyst menneske vet at sammenstillingen er hinsides enhver fornuft, for ikke å snakke om at den er makaber og bakstreversk. Likevel drar til og med en terrorforsker denne slutningen: islamofobi er diskriminering som kan føre til terror.

Human versus inhuman. Løgnen versus sannheten. Faglig debatt versus personsjikane. I debatten om (særlig) islam, men også innvandringen generelt, ser det knapt ut til å finnes en nedre grense for hva de som oppriktig mener at de er friheten og humanismens fremste apostler, tillater seg overfor dem som angivelig skal være ”samfunnsfiender”. Hege Ulstein i Dagsavisen har åpenbart en så sterk aversjon overfor sin navnesøster, at hun kan mistenkes for å ha søvnproblemer. Det renner over av eder og galle, dertil fantasier om at vi som er ”på den andre siden” kan tillate oss å bevisst fremme løgner. Da har man ikke fulgt godt med i ”debattimen” innen dette feltet.

EU har klart å produsere 3,2 millioner almanakker til en pris av rundt 40 millioner kroner som er distribuert til skolebarn, der alle sentrale religiøse høytider er markert – med unntak av kristne høytider. Reaksjoner fra politikere i ulike EU-land er sterke. Hvordan kunne denne ”glippen” skje?

I Morgenbladet i dag kjører antropolog Sindre Bangstad ut en bredside mot Unni Wikan og hennes rolle i innvandringsdebatten de siste 15 årene. Wikan har hatt for mye makt, mener Bangstad, hun har levert premisser han ikke setter pris på. Nå har hun dertil prøvd å stoppe hans ytringsfrihet, påstår han, knyttet til Bangstads kritikk av Walid al-Kubaisis syn på Brorskapet. I samme smørja er han en tur innom meg, for jeg er visstnok ”ekstremt konfliktorientert” og media har i disse 15 årene i den offentlige debatten gitt meg ”fritt spillerom ut fra kommersielle så vel som ideologiske motiver”. Kanskje Bangstad har tatt en overdose Møllers tran?