Politikk

Du er ikke en ”ekte” europeer hvis du ikke føler en dyp, dyp skam når ”vinnerkortet” korstog dras opp av lommen i en debatt. Hvor ofte brukes ikke uttrykk som ”et korstog mot islam”, ”et korstog mot muslimer”, ”et korstog mot kjønnslemlestelse”, og så videre. Jeg tok en test, det vil si et søk i google på korstog + storhaug, og resultatet var 3 900 treff. Anledningen til dette søket er Mikael Jalvings anmeldelse av en amerikansk bok om korstogene, skrevet av religionshistorikeren Rodney Stark. Og hold deg fast; Stark forsvarer korstogene.

Innvandring og integrering er så politisk betent at det stort sett forsøkes oversett ved nasjonale valg. Den sittende borgerlige koalisjonsregjeringen, den såkalte alliansen, er kommet til at det er en god idé å synliggjøre forskjellen mellom dem og partiene på venstresiden, som i det norskkopierte rødgrønne alternativet jakter på regjeringsmakten. I notatet, utarbeidet av (nye) Moderatene, markerer Alliansen sine standpunkter i forhold til den rødgrønne blokken, samtidig med at de ønsker å synliggjøre de rødgrønne partienes uenighet. Dermed kan det være at innvandrings- og integreringspolitikken blir en mer sentral del av valgkampen enn det har vært til nå.

Andy Burnham er foreløpig den siste kandidaten i Labours ledelse som innrømmer at de under valgkampen ignorerte velgernes bekymringer for innvandringen. Burnham, som var statsråd i helsedepartementet, sier videre at han selv mente at tilstrømningen av innvandrere var den største utfordringen under valget. Strategien var derimot å kvele en slik debatt.

Våre politikere stoler ikke på folket. Den norske urbefolkningen er belemret med genetisk material som fører til at man rotter seg sammen mot ”de andre”. Sjømannsnasjonen Norge er altså fiendtlige overfor det såkalt fremmede. Både Ap og Krf gyver således på autopilot løs på FrP fordi FrP fremmer faktiske statistiske forhold. Folket skal fortsatt føres bak lyset. Hensynet til landets integreringstilstand er underordnet det politiske spillet.

Grensen mellom faktaorientert kunnskap og politikk har en gråsone, samtidig som noen vet bevisst å utnytte denne gråsonen. En ting er nå at journalister bevisst sauser sammen kunnskap og politikk på en slik måte at det tjener den politiske retningen de selv ønsker å fremme, noe helt annet er det at byråkratiet og underliggende etater gjør det. Innenfor et politisk betent område som innvandring og integrering er utnytting av den gråsonen befestet seg som ”vanlig praksis” i Norge. I Danmark tas det derimot et bevisst oppgjør mot denne utnyttingen. Vil et slikt politisk oppgjør tas i Norge?

Tyrkias president Erdogan har åpent erklært sterk sympati med sharia. Han har oppfordret tyrkere i Tyskland om å forbli tyrkere. Han har avvist kategorisk at det finnes et moderat islam. Han har likeledes forsvart Sudans folkemorder Omar al-Bashir. Hva endringene i den tyrkiske forfatningen som kommer nå vil bety for Tyrkias videre kurs i lys av et sekulært demokrati med pressefrihet, er usikkert, skriver Ralf Pittelkow.

Bushra Ishaq får Fritt Ords pris i kveld. Aftenpostens Knut Olav Åmås bifaller hjertelig tildelingen, fordi Ishaq ”ofte viser at (hun) ikke har tenkt sine tanker ferdig – og gjør Norge litt større hver gang (hun) trer inn i offentligheten”. Tro om Ishaq i dag kan svare på spørsmål hun ikke kunne svare på i 2007, fordi spørsmålene krevde ”ikke-religiøse svar”?

De Konservative erklærer seg som valgvinner. -Vi vil sitte med de fleste stemmene i Underhuset, og Labour har således mistet sitt mandat til å regjere Storbritannia, sier statsministerkandidat David Cameron. Men ingenting er sikkert, det er tilnærmet kaos, sier media. Liberaldemokratene overrasker derimot på samme måte som Venstre i det norske valget – de taper mer enn forventet. Sier media. Men vi er jo en del som betviler medias evne til objektivt å formidle politiske valg. La oss derfor se på journalistenes drømmestorting, etter ny undersøkelse foretatt av professor Aarebrot.

Det er knapt så man tror hva man leser, men dette er altså sant: et politisk parti liker ikke regjeringens politikk og går sammen med aksjonister og utarbeider en guide for å hjelpe folk å snike seg unna den førte politikken. Det handler om Venstres søsterparti i Danmark, Radikale Venstre (R), som nå aktivt bidrar til at dansk innvandringspolitikk skal raseres.

Arbeiderpartiets Håkon Haugli kritiserer Abid Rajas dialogmøter, hvilket får Raja til å gå til sterke personangrep av Haugli. Metoden med personangrep er typisk Raja, og også en kjent metode fra en del land vi ikke liker å sammenligne oss med. Derimot har Raja gjerne sluppet unna med det. Hvorfor er lett å forstå: Raja surfer på sin innvandrer- og muslimske bakgrunn. Det er å håpe at Haugli med sin kritikk er med på å bryte den svært uheldige praksisen som er i ferd med å befeste seg i det norske samfunnet.

Enten må Høyre ha dårlig hukommelse, eller så er partiet oppriktig interessert i shariaråd i Norge. For andre gang tar partiet til orde for å opprette shariaråd i Norge. Forrige gang, i 2003, kom forslaget fra daværende kommunalminister Erna Solbergs statssekretær, denne gangen kommer forslaget fra Solbergs hjemfylke.

Politikere fra SV til FrP krevde i fjor sommer granskning av grove og udokumenterte påstander om Human Rights Service, fremmet av en tidligere ansatt. Ikke minst var Dagbladet aktiv på saken, og kjørte over en måneds kampanje mot HRS. Og det til tross for at de visste at det de publiserte ikke var sant: Dagbladet hadde nemlig fått tilgang til å lytte på lydopptakene med Amal Aden. Nå har hele prosessen plutselig endret fremgangsmåte: granskningen av HRS ble nedtonet og rapporten skal visstnok ikke eksistere. HRS er ”frikjent”, men uten at det skal tilkjennegis. HRS sitt innlegg om denne prosessen ble dertil blankt avvist av Dagbladet, men heldigvis finnes andre aviser. VG trykker i dag vårt innlegg.

Storbritannias tegneseriefigurer Peppa Pig, Suzy Sheep og Rebecca Rabbit boltrer seg på barne-tv, og har fått mange trofaste følgesvenner. Derfor var nok både Peppa Pig og venninne hennes stolte da de ble invitert til å delta på et valgmøte i regi av Labour, der de skulle fremheve Labours familiepolitikk. Men så kom noen på at Peppa jo faktisk forestiller en gris.

Gjennom 1990-tallet kunne Amnesty International (AI) trekke et avtalt beløp månedlig fra kontoen min. Det ble det slutt på. At valget mitt var riktig, får jeg til stadighet bekreftet. AI fremstår som rendyrkede multikulturalister som svikter brutalt kvinners frihetsrettigheter, gjennomgående dem av den muslimske ”arten”, og AI synes å være mer opptatt av terroristers menneskerettigheter enn regimers juridiske undertrykking av kvinner gjennom sharialovgivning og legitimering av kjønnslemlestelse, for å nevne noe.

BLDs Audun Lysbakken (SV) fremstår mer og mer som en ”jeg-minister”: mine ideer, mine løsninger, mine prosjekter. Det han ikke liker, har ikke livets rett. Det går strålende hvis han kan gyve løs på FrP, og samme holdning har han vist overfor HRS. Men det han beskylder FrP for, er han kanskje det beste beviset for selv?

HRS har ingenting å skjule overfor media eller andre i den pågående prosessen mot oss, satt i gang av en kanonade av udokumentert og uriktige påstander om oss fra Amal Aden. Nå som myndighetene har droppet rapporten som har vært bebudet i trekvart år og som skulle kaste lys over saken, kunne vi kanskje forventet at Klassekampen, Dagbladet og Aftenposten ville kaste seg over saken. De har jo vært ivrige i å videreformidle kritikk av HRS. Men fra disse er det taust som i den samme graven som rapporten antakelig ligger. Derimot griper Nettavisen fatt i saken og publiserer IMDIs rapportutkastet fra desember i fjor. Vi velger derfor å legge ut vårt tilsvar til den uferdige rapporten, sendt IMDi 19.februar i år, og der IMDi responderte på mail til oss 25.februar med disse ordene: ”Vi ønsker å ha dette som et vedlegg til rapporten som oversendes BLD. Deler av innpillet kan også med fordel tas direkte inn i rapporten, og da med henvisning til vedlegget. Vi anser med dette at vi har mottatt det materialet som HRS mener er relevant. IMDi tar sikte på å ferdigstille saken i løpet av kort tid.”

Tegneren Kurt Westergaard er mer googlet enn statsminister Lars Løkke Rasmussen og Dronning Margrethe av Danmark. Ikke til forkleinelse av Dronningen, men man må kunne si at dette er en god nyhet for bevisstheten rundt Danmark og Europas verdigrunnlag. Altså en ”hurra-nyhet”.

I fjor sommer krevde Dagbladet på lederplass at HRS måtte granskes. De mente til og med at det hastet. Dette skjedde etter at avisen lot Amal Aden fremme udokumenterte påstander som avisens journalister visste ikke medførte riktighet. Nå som det er klart at det tross Regjeringens bebudede granskning verken blir granskning eller en rapport om forholdene, er Dagbladet taus. Heller ikke Klassekampen har så mye å være stolte av.

Mønsteret er påfallende. Enten det er partiet Rødt i Norge eller Enhedslisten i Danmark, er følelsene varme for totalitære religionspolitiske krefter. Derfor kommer Enhedslisten til å stemme for bygging av en stormoské i København, som skal være finansiert av Iran. At det iranske despotiet slik får en forlenget arm inn i Danmark, er altså ønskelig for marxist-leninistene. Slik får de antakelig smurt sine lidderlige vibrasjoner og visjoner for det totalitære – uansett klesdrakt?

Tilliten til norsk journaliststand forvitrer for hver dag som går. Jeg er selv journalistutdannet, en tittel jeg etter hvert har fått problemer med å ta i min munn. Aftenpostens oppslag i dag vitner om hvorfor: Regjeringen ba om full granskning av Amal Adens påstander om HRS. IMDi fikk oppdraget, og startet opp i fjor sommer. I et rapportutkast HRS mottok i desember hevdet IMDi derimot at det ikke var en granskning de bedrev. De ville heller ikke fortelle hvilken status rapporten om HRS hadde. Vel, uansett: uken før påske ble det varslet at rapporten om HRS var rett rundt hjørnet. I går ble det imidlertid meldt om en dødfødt rapport. Audun Lysbakken og IMDi hadde begravde rapporten. Har noe liknende skjedd før? Man skal være svært vrang for ikke å se at IMDi har prøvd å koke suppe på spiker, men suppen har tydeligvis ikke falt i smak hos Lysbakken. Aftenposten ser derimot ikke ut til å like at HRS er ”frifunnet”. Derfor er tittelen i dagens avis denne: ”Vurderer støtten til Human Rights Service”.

IMDi fant ingenting, derfor skal sannheten unndras? For i dag ble det klart at IMDi helt har fraskrevet seg granskningsansvaret direktoratet ble pålagt av Regjeringen i fjor. Samtidig sier IMDi at det er ingenting å utsette på HRS. Før påske varslet imidlertid IMDi og statsråd Audun Lysbakken at rapporten der Amal Adens påstander om HRS skulle granskes var like om hjørnet. IMDi har nå konkludert; det er "mer hensiktsmessig” at HRS besvarer fire spørsmål enn at IMDi offentliggjør rapporten. Dette er for øvrig spørsmål vi allerede for lengst har besvart, men som vi selvsagt igjen kan presisere våre holdninger til.

At det bedrives kampanjejournalistikk i dette landet er vel noe de fleste av oss har erfart, i alle fall hvis en jobber tett opp mot innvandrings- og integreringsfeltet. Men er det OK? Stadig flere i internettsfæren avdekker slik journalistikk, og tilbakemeldinger kan tyde på at medieforbrukerne ikke liker å bli utsatt for kampanjer. Man forventer en så objektiv og nøytral journalistikk som mulig. Derimot er det første gang jeg registrerer at en journalist går ut med harde anklager mot slik kampanjejournalistikk. Det er journalist Are Slettan som i harde ordlag kritiserer Aftenpostens kampanje for den utviste Fathia Ahmed Omar.

Det største sjokket da jeg besøkte Pakistan første gangen var den svært utbredte rasismen. Om du er et godt menneske spiller knapt noen rolle hvis du er mørkere i huden enn gjennomsnittet. Du er dømt til ”evig fortapelse”. I Norge snakkes det ikke om dette, enten denne rasismen har sitt opphav i Pakistan, Irak eller et afrikansk land. Denne rasismen lever imidlertid svært godt i Norge. For; akkurat som kollektivistiske giftermål og flerkoneri fulgte med på flyttelasset hit, fulgte også dette rasistiske tankegodset med på det samme lasset. Det er betimelig å spørre seg: hvorfor i all verden har aldri dette vært et tema for de som sier at de jobber mot rasisme og for likeverd, som Antirasistisk senter?

Mens mange er opptatt av om Norge skal bli EU-medlem, eventuelt sloss for fortsatt å holde oss utenfor, er det ingen som forespeiler det norske folk at vi også kan tre ut av EØS-avtalen. Hvorfor kan vi ikke det, når Sveits har en avtale som synes å fungere godt som bare det – og det uten at de gir fra seg det mest essensielle et land har, nemlig egen suverenitet?