Politikk

Undrenes tid er ikke forbi, om vi skal tro Raymond Johansen i Ap. Han hevder at Ap skal vinne kommunevalget i Oslo, og det skal skje med kunnskap og troverdighet på integrering. Det må i så fall bety at Oslo Ap skal styres etter andre prinsipper enn Ap i regjeringen. Men det kan være at underet heter Libe Rieber-Mohn.

Ayaan Hirsi Ali forteller at hun ofte får spørsmål fra amerikanere om en av Nederlands ledende politikere, Geert Wilders, er ”rasist eller fascist”. Han er ingen av delene, mener Hirsi Ali, tvert om er han en bra politiker for landet. Men hans løsninger på innvandringens problemer, er ”urealistiske i praksis”, skriver Hirsi Ali i et leserinnlegg i NRC Handelsblad.

Det gikk et iskaldt gufs gjennom mange SV-hjerter da Kristin Halvorsen og Heikki Holmås tillot seg å kritisere hijab på småjenter og dertil ikke avviste et eventuelt hijabforbud i grunnskolen. Det ble kanskje et åpenbart uttrykk for at noe slett ikke er som det skal være i Det Nye Norge, men deres intensjoner kunne jo bli misforstått. Man kunne jo forledes til å tro at venstresiden er i ferd med å gli over mot høyre. Derfor er Halvorsen og Holmås’ uttalelse nærmest stemplet som en offentlig villfarelse, men kan vel så mye vitne om at SV ser seg nødt til å legge om politikken.

Det begynner å brenne under føttene på Amal Aden. I dag kan vi lese at Aden trekker seg fra Barne-, likestillings og inkluderingsdepartementets Kvinnepanel i protest med at statsråd Audun Lysbakken (SV) somler med å frata HRS statsstøtten. Jeg er enig med Aden at de somler. De har holdt på med saken siden i fjor sommer. Men somlingen handler kanskje om at de nettopp prøver å gjøre som Aden og hennes medspillere vil, nemlig å finne noe å frata HRS’ statsstøtten for? Men myndighetene finner ingenting som taler Adens saken, tvert om. Så enkel er den saken.

Da somaliskfødte Amal Aden i fjor sommer gikk ut med en rekke alvorlige påstander om HRS, stilte Klassekampen og Dagbladet seg til rådighet som mikrofonstativ. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) fikk i oppdrag av Regjeringen å granske sannhetsgehalten i Adens påstander. HRS kan bevise at Aden lyver. Det får IMDi til å bruke ressurser på fjerne bevisene, og således holde sannheten unna. IMDis rapportutkast om HRS - som er unntatt offentligheten - lekkes til Aftenposten, som benytter spalteplass på å så tvil om lydopptakenes lovlighet. Bør ikke Regjeringen finne ut hvordan IMDi-rapporten kom Aftenposten i hende, og hvorfor? Mener virkelig Regjeringen at denne prosessen er verdig en rettsstat? Er det slik innvandrings- og integreringsfeltet skal styres? Daglig leder i HRS spør i dagens Aftenposten.

Christine Ask Ottesen i Datatilsynet og Henning Jakhelln ved Universitetet i Oslo er utvalgt av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) til å vurdere hvorvidt lydopptakene HRS har av Amal Aden er ulovlig. I rapportutkastet fra IMDi går de langt i å slå fast at opptakene er ulovlige og ikke kan benyttes som bevis i retten. Det mener advokat John Christian Elden er feil. Han mener tvert om at lydopptakene sikrer rettssikkerheten både til Aden og HRS.

Aftenposten har i dag et oppslag om HRS der det sås tvil om lovligheten av lydopptakene vi har av Amal Aden. Det kanskje mest interessante med dette; lydopptakene avdekker at Amals udokumenterte og grove påstander om HRS ikke er sanne. IMDi har lyttet til opptakene og vet således hvordan virkeligheten fortonet seg. Men heller enn å søke sannheten, så skal tydeligvis Aden beskyttes for å fjerne HRS ved at det prøves å avvise håndfast dokumentasjon som renvasker HRS. Hvem er det i så fall som er uten rettssikkerhet? Har IMDi igjen en ”egen agenda”?

Man kan kanskje slå fast at Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) har avslørt seg selv ved å publisere en rapport med ”egen agenda”. Nå hevder ukeavisen Dag&Tid at det på tide at Norge legger ned ”de politiske kommissærene” – og at et godt sted å starte er nettopp IMDi. Grunnlaget for beslutningen er ikke minst å finne i utviklingen i Storbritannia, og lite tyder på at Norge følger noe annet spor.

Akthar Chaudhry er skråsikker: han har vunnet debatten innad i Oslo SV om partiet skal gå for hijabforbud i skolen eller ei. Det ligger i kortene at ”noe hadde skjedd” i SV dersom han, som innvandret pakistaner, hadde gått ut i klare ordelag og formulert følgende: ”hijab er en markør av muslimske jenter som annerledes enn andre barn, hijaben skaper oss og dem-skiller i skolegården. Dessuten er hijab uttrykk for at islam ser på jenter og kvinner som underordnet gutter og menn, noe selvsagt ikke SV som et feministisk parti kan akseptere. Vi ønsker heller ikke at foreldre skal bruke barna sine for å annonsere for religion eller politikk. Det skaper et urolig sosialt klima barn i mellom. Vi har dessuten en stolt tradisjon med å si klart ifra når de klamme prestehendene prøver å utøve makt. Og ikke minst; barnas beste har selvsagt forrang for foreldres eventuelle religiøse eller ideologiske preferanser. Barna kan selv velge trostilhørighet når de er gamle nok til det. Derfor kan SV med glede melde at vi ønsker en skole som er en hijabfri sone, og for øvrig også fri for andre religiøse eller politiske synlige symbol på barn og lærere.”

En fundamentalistisk gruppe som ønsker å gjøre England til en islamsk republikk har lyktes å infiltrere Labour Party. Ifølge en av statsrådene har gruppen fungert som et parti i partiet, der de blant annet har prøvd å vinne makt ved å ta kontroll over lokale Labour organisasjoner. Samme gruppe har mottatt betydelig økonomiske midler – nettopp for å bekjempe voldelig ekstremisme.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratets (IMDi) direktør Osmund Kaldheim innrømmer overfor fagbladet Journalisten at de har en ”egen agenda” i sin årsrapport for 2009, som for øvrig har den oppsiktsvekkende tittelen «Medieskapt islamfrykt og usynlig hverdagsliv». Både rapporten og IMDi-direktørens begrunnelse for vinklingen av årsrapporten er intet mindre enn en skandale. Vil Regjeringen og Stortinget godta et direktorat som driver både med egen og dertil villedende politikk?

Hele Norge venter på at våre folkevalgte politikere skal gripe fatt i den såkalte integreringspolitikken. Ikke minst har nylige uttalelser fra en islamist - i selskap med 3.000 (hovedsakelig) unge menn - aktualisert behovet for tiltak fra politisk hold. Så opplever vi politikere som utnytter situasjonen til (billige) partipolitiske poenger. De slåss om førerplassen uten nevneverdig interesse for hvor turen går hen.

Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg slår fast at Tyrkia ikke kan tvinge folk til å oppgi religiøs tilhørighet i det nasjonale identitetskortet. Religionsfriheten omfatter således ikke kun retten til fri utøvelse eller fravelgelse av religion, men også at man kan nekte å oppgi trosforholdet til landets myndigheter. I Norge og EU praktiseres denne rettigheten allerede, og det er derfor ingen som kan tallfeste konkret hvor mange sikher, kristne, hinduer osv som bor i Norge.

I den siste tiden har Aftenposten prisverdig nok tatt opp problematikken med politisert forskning, samt at programmet ”Hjernevask” (NRK) på sin måte har synliggjort at også innenfor akademia råder et faglig troshierarki. I dagens Morgenbladet tas det derimot en ”Sarah Palin” – i et lavmål av en artikkel som bygger på personangrep. Skurkerollene innehas av Unni Wikan, Walid al-Kubaisi og Hege Storhaug. Helten er Sindre Bangstad, som har en medhjelper i Thomas Hylland Eriksen. Rammen for det hele er islams innflytelse i Vesten. Morgenbladets artikkel vitner om årets journalistiske bunnrekord, og vi er midt i januar.

Forfatter og cand.mag. et art. Geoffrey Cain retter søkelyset på en tankevekkende utfordring; den politiske slagsiden i det vi betegner som autoritative kilder. Som eksempler benytter han danske Gyldendals Encyklopedi og skolebøker.

HRS’ medarbeider Bruce Bawer er i København i disse dager. Han har latt seg overraske av at klimaspørsmål er blitt overtatt av politikken, mens vitenskapen er blitt satt i skyggen. Han forteller til Pajamas Media, der Bruce også er bidragsyter, sin tv-stasjon (PJTV) at København er transformert til Hopenhagen. Store plakater, utstillinger og bannere over hele byen har ett formål: folkemassen skal disiplineres i en politisk retning. Bruce har derimot bare dumpet borti ett - ja ett - foredrag som behandler klimaspørsmål i et vitenskapelig lys.

Om to dager kommer etter all sannsynlighet det såkalte Stockholms-programmet til å bli vedtatt i EU. Stockholms-programmet er en handlingsplan for EUs arbeid på justis- og innvandringsområdet for neste femårsperiode. Norge, som EØS- og Schengen-medlem, er underlagt denne handlingsplanen, og den vil således ha avgjørende betydning for vår politikk. Men den har ikke vært diskutert på Stortinget før den ligger klar til vedtak i EU. Er det demokratisk greit?

Forbudet mot krusifikser i italienske skoler holder ikke. Dommen følger ikke logisk av de artikler som domstolen har lagt til grunn; og domstolen har derfor begått en intellektuell feil i sin avgjørelse. Den har tiltatt seg en politisk makt som ikke hører en domstol til, mener den danske filosofen og forfatteren Kai Sørlander.

Svenskene står foran et nytt riksdagsvalg, som kan vise seg å bli et folkelig svar på politisk – og medias – tiltale. For så langt har Sverige etter manges mening klart å undertrykke den svenske opinionen hva gjelder å få frem deres meninger om innvandringen til Sverige. Noen kaller det sensur. Den dansksvenske bloggen Snaphanen.dk minner oss om at ved valgene i 2002 og 2006 ble det spådd at internett ville bryte disse sensurlenkene, hvilket ikke skjedde. Derimot er det flere tegn på at det nå vil skje i 2010 med forsinket effekt, for eksempel med etableringen av en rekke blogger, nettkommentarer og nettsteder som Newsmill. Samtidig avdekker en ny meningsmåling at Sverigedemokratene (SD) fosser fram, mens oppslutningen til Socialdemokraterna går ned.

TV2 har fulgt etter pengene som Norge gir til koranskoler i Nordvest-Pakistan, og avdekker at deler av midlene slett ikke blir benyttet etter norske myndigheters intensjoner. Og mens tusenvise av nye koranskoler nå prøver å få kloa i disse pengene, hevder andre at pengestrømmen må stoppes. Hvem vil norske myndigheter lytte til?

I flere år har Norge pøst millioner av kroner inn i religiøse skoler i Nord-Pakistan, altså i selve Taliban-hjertet. Dialogindustriens absurditet og naivitet har åpenbart ingen grenser, bokstavelig talt. Denne skandalen bør få konsekvenser i form av offentlig granskning.

Vi er heldige i Norge og Danmark. Vi har sluppet unna rasistiske og fascistiske politiske parti med reell politisk innflytelse. Både norske FrP og Dansk Folkeparti står på frihetsverdiene og menneskerettighetenes side. Slik er det ikke Storbritannia. Landet har hatt en voldsom høy innvandring, særlig etter at Labour slapp tøylene frie for blant annet henteekteskap i 1997. I tillegg har den multikulturelle ideologien blitt gjødslet kraftig, og resultatet er blant annet økende sosial uro, oppsplitting og parallelle samfunn med betydelig islamistisk innflytelse. Slik skapes det grobunn for et brunt parti som British National Front (BNP). Forfatteren Melanie Phillips er urolig for utviklingen. Hun mener at myndighetene har seg selv å takke for den økende oppslutningen om BNP, særlig ved å ignorere den økende islamistiske innflytelsen.

Svenske Aftonbladet publiserte en kronikk av det innvandringskritiske partiet Sverigedemokratene (SD) sin leder Jimmi Åkesson. Kronikken ble fulgt av avisens egen moralske pekefinger-kommentar. Så startet svenske medier en åpenlys slakt av SD. Mens norske Aftenposten refererer slakten, tar danske Jyllands-Postens leder til ordet for grunnleggende demokratiske verdier.

Media melder at statssekretær i Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Libe Rieber-Mohn, trekker seg. Dette kan i så fall få dramatiske konsekvenser for statsminister Jens Stoltenberg. Riber-Mohn var den dyktigste fagpersonen på feltet som Stoltenberg hadde i forrige regjering. Vi tror også at uten Riber-Mohn hadde ikke den nye Soria Moria-erklæringen inneholdt den nye fireårsregelen og de mest kontroversielle, men nødvendige, asylinnstramningene. Spørsmålet er nå om Stoltenbergs ønske om en reell innstramning innen feltet forsvinner ut sammen med Rieber-Mohn. Eller var det hele bare et spill?