Politikk

Stueren verdikapitulasjon

Trine Skei Grande + AUF = sant. Begge parter har et verdensbilde som deles av islamister: kritikk av islam er rasisme. Å påpeke faktiske kritikkverdige forhold ved integreringen, er visstnok også rasisme. FrPs Christian Tybring-Gjedde er nå anmeldt av AUF for, ja, nettopp rasisme. Slik får AUF sitt one minute of fame, mens i dag slår Christian Tybring-Gjedde tilbake mot Skei Grandes ”historiske kronikk” i Aftenposten.

Hege Storhaug, HRS

AUFs anmeldelse av Christian Tybring-Gjedde opplever jeg som pinlig. Den oser av oppmerksomhetsbehov, det samme behovet AUD i debatt i TV2 i dag morges påstod ligger bak FrPs utspill siste tiden om innvandringens konsekvenser. Kanskje vi må minne AUF om at FrP nylig har hatt landsmøte, og at Brochmann-utvalget har avlagt rapport om innvandringens økonomiske utfordringer, bebudet gjennom to år?

Anmeldelsen blir forhåpentligvis henlagt, slik at vi slipper et politisk sirkus i dansk (Lars Hedegaard) eller nederlandsk stil (Geert Wilders). Vi registrerer at interessen for anmeldelsen har vært forholdsvis lunken i media. Tross at det er FrP som er skyteskiven. Anmeldelsen vurderes antakelig som tynn. Torbjørn Røe Isaksen sier på Twitter følgende: ”Mener AUF virkelig at politiske motstandere på Stortinget skal arresteres for sine ytringer? Det komplette idioti.” Og han fortsetter: ”Vitner om et udemokratisk sinnelag”.

Christian Tybring-Gjedde slår kontant tilbake i dag i Aftenposten mot Trine Skei Grandes påstander mot han om rasisme. Innlegget ”Stueren verdikapitulasjon” er gjengitt med Tybring-Gjeddes tillatelse:

Stueren verdikapitulasjon

Av Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for FrP og leder av Oslo FrP

Frihetsverdiene våre er under økende press. Islamismen er på fremmarsj. Dette er vår tids største ideologiske utfordring. Statsledere Europa over er bekymret. Trine Skei Grande derimot, går til sengs med islamistene. Der bør hun sove i hundre år, mens vi som elsker Norge og Europa skal yte ekstremismen en så durabelig motstand at den tvinges inn i avkrokene til evig tid.

Aldri, absolutt aldri vil jeg gi etter for noen som helst ekstremisme, selv om det innebærer at uansvarlige, kriminelt naive og uopplyste politikere som Skei Grande nettopp klistrer etiketten ”ekstremist” på meg (Aftenposten 14.mai). Skei Grandes taktikk er nøyaktig den samme som benyttes av de kreftene som marsjerer taktfast for å utslette Norge og Europas verdigrunnlag.

Skei Grande mener åpenbart at islam ikke skal være gjenstand for samme kritikk som kristendommen er blitt til del gjennom årtier. Muligens skyldes det at hun mener at den islamske konfesjonen er ekstraordinær og så fornem, at den er hevet over enhver rasjonell tilnærming. Et syn hun i så fall deler med islamister verden over. Skei Grande likestiller nemlig kritikk av islam med ”islamofobi” og ”rasisme” – endog ”stueren rasisme”. Hensikten er å true oss som forsvarer friheten og Norges grunnverdier til taushet.

Vel, jeg kommer aldri til å tie. Kjærligheten til Norge og lidenskapen for frihet er naglet fast i min ryggrad for alltid.

I opplysningstidens ånd bør Skei Grande notere seg at begrepet islamofobi ble konstruert på 1970-tallet for å få den amerikanske feministen Kate Millet til å tie. Dette fordi hun oppfordret iranske kvinner til å kaste sløret. Begrepet ble også systematisk benyttet av Londons islamistiske miljø i kampanjer mot Salman Rushdie, etter dødsfatwaen i 1989. Rushdie og forsvarere av ytringsfriheten ble anklaget for ”kriminell islamofobi”. Begrepet islamofobi er dermed opprinnelig et våpen skapt av islamister for å tjene deres mål om å påtvinge verden sin totalitære visjon, viss røtter er festet i den dypeste åndsformørkelse, skriver den franske filosofilæreren, Robert Redecker, selv drapstruet av islamister (Information 4.oktober 2006).

Skei Grande spiller også på samme banehalvdel som paraplyorganisasjonen for muslimske stater (OIC). OIC jobber nidkjært i FN-systemet for å likestille kritikk av islam med rasisme. OIC har underlagt hele FNs universelle menneskerettighetserklæring barbarisk sharia (Kairoerklæringen 1990). Slik forklarer OIC selv at islam ikke er forenelig med en eneste frihetsverdi, enten det handler om straffemetoder, religiøs frihet eller personlig frihet. Erklæringen står like fast i dag.

Her er noen smakebiter:

· Det er forbudt å ta et liv, hvis ikke sharia foreskriver en begrunnelse

· Det er en rett å være forskånet fra kroppslig skade, hvis ikke sharia foreskriver en begrunnelse

· Alle har ytringsfrihet så lenge den ikke er i strid med sharia

· Ingen annen straff enn hva som foreskrives i sharia tillates

Kanskje Skei Grande nå bedre forstår hvorfor Norges største muslimske studentorganisasjon, Islam Net, flyr inn ekstremister som forfekter klassisk sharia, som dødsstraff for homofili, menns rett til å tukte sine hustruer og dødsstraff for frafall fra islam? I juni fortsetter de sin kamp mot våre frihetsverdier. Da skal ekstremisten Khalid Yasin forpeste unge sjeler med samme budskap. Yasin har endog beviselig kontakt med terrorister og forsvarer selvmordsbombere, ifølge Human Rights Service.

Skei Grande sier hun tror ekstremisme bekjempes med toleranse. Sagt på en annen måte: Skei Grande mener vi bør utvise toleranse for ekstremister. Jeg deler ikke hennes syn. Historien er heller ikke på hennes side. Tro og toleranse har aldri nedkjempet totalitære ideologier. Og på tro bygger man heller ikke forsvarlig politikk.

Jeg konstaterer at intellektuelt er Skei Grandes kronikk bankerott og minner om den verdimessige kapitulasjonen til den svenske statsråden Jens Orback: ”Vi skal være åpne og sjenerøse med islam og muslimer for når vi blir i minoritet vil de være det samme mot oss” (SR, P1, 9.november 2004).

Skei Grande ynder å fremstå som liberal. Men, å utvise toleranse for det intolerante er grunnleggende anti-liberalt, og i det lange løp er det selvutslettende.