Politikk

Israels regjering er under press fra mange sider. Dels fra gislenes familier som ikke synes det gjøres nok for å bringe gislene hjem, og dels fra venstreorienterte vestlige politikere som snakker om menneskerettigheter og humanisme og vedtar at det allerede eksisterer en palestinsk stat som de kan anerkjenne. Samtidig lar Hamas de israelske gislene grave sine egne graver.

Som profesjonell kan jeg ikke lengre tie, sier psykoterapeut Taj Adeel. Han er bosatt i Danmark og mener at hans muslimske bakgrunn og tilgang til ellers lukkede miljøer, har gitt han mulighetene til å møte utallige unge mennesker som sliter med konsekvensene av psykisk vold i islams navn. Adeel påpeker at respekt, tro og lojalitet til familien er viktige verdier - men når de brukes som våpen mot barns rett til trygghet, omdannes verdiene til kontrollmekanismer.

Kulturminister Lubna Jaffery (Ap) fronter regjeringens ønske om å innføre EUs Digital Services Act i Norge. Det markerer et betydelig skritt mot større offentlig kontroll over informasjon og ytringer. Parallellene til bokbålene på 1930-tallet er tydelige: begge involverer undertrykkelse av uenige stemmer, straff av de som tenker annerledes, og skjuling av informasjon ansett som uønsket.

I mer enn halvannet år har Israel forsøkt å frigjøre sine gisler og ødelegge terrororganisasjonen Hamas som massakrerte 1.200 israelere og kidnappet over 200 og førte dem til Gaza. Israels utfordring har hele tiden vært at Hamas skjuler seg i et nettverk av tunneler dypt under bakken, samtidig som de bruker de israelske gislene, så vel som hele sivilbefolkningen i Gaza, som menneskelige skjold. Nå bekrefter palestinske selvstyremyndigheter at Hamas' dødsskvadroner også står bak drap på palestinere i matkøer. Stikk i strid med hva som konsekvent omtales i norske medier.

Khoda er ikke Allah – og Iran er ikke skapt for underkastelse. Da islam kom til Iran, kom det ikke som en tro. Det kom som en invasjon.

Det blir tydeligere og tydeligere i våre gater og på våre torg: Vår tids fremadstormende brune krefter marsjerer tryggere og tryggere sammen. Enten de er kommunister, sosialister eller muslimske fundamentalister forenes de i et felles hat mot Israel, USA og kapitalismen. Dette fellesskapet rundt jødehatet har et 100 års gammelt bakteppe, med Nazi-Tyskland i sin kjerne. Dette ubehaget er så voldsomt at man nærmest mister normalt vokabular. Det er desverre god grunn til å anta at politisk ledelse ikke helt forstår hvilken ideologiske tsunami som har bygget seg opp. I Norge i 2025.

Itamar Marcus, grunnlegger og daglig leder av Palestinian Media Watch, har nylig gitt en halvtimes intervju med en av Oslos frikirker, Oslokirken. Her forteller han om hva som er PMW's oppgaver, og hvorfor PMW er en viktig kilde for informasjon - ikke bare for HRS.

Salafistene i Islam Net - denne gang med støtte av blant annet Rabita-moskeen - planlegger å samle 10.000 islamister på Youngstorget fredag for å "bruke makt". Maktdemonstrasjonen er for Palestina. Lørdag følger Palestinakomiteen opp med parolen "No Pride in Genocide", som kombinerer støtte til Palestina-saken med skeiv aktivisme, et arrangement som ifølge komiteen samlet 5.000 personer i fjor. Det blir en helg i den kognitive dissonansens ånd - og et tydelig tidsbilde. 

FrP på Stortinget ville gjerne vite hvor stor andel av innvandrere og flyktninger i Norge som er selvforsørgende, hvorpå spørsmålet ble stilt til arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna (Ap). Brenna sender forespørselen til Statistisk sentralbyrå (SSB) og får et eventyr av et svar tilbake. Den åpenbart lite reflekterende ministeren viderebringer så dette svaret ukritisk videre. Den lykkelige historien er nemlig at 79 prosent av innvandrerne er selvforsørget, det samme er 57 prosent av flyktningene. Ifølge SSB. Men hvordan i all verden klarte de å komme frem til disse tallene? Vi kan slå fast: SSBs uredelighet når det kommer til innvandring er ikke blitt bedre med årene.

MENA Research Center har denne måneden publisert en analyse av hvordan Gaza-krigen påvirker islamistiske nettverk i Europa. Funnene er entydige: "Med hver nye eskalering i Midtøsten blir trusselbildet i Europa stadig mer ustabilt. Gaza-krigen former ikke bare diplomatiske relasjoner og innenlandske debatter, men fungerer også som en strategisk plattform for islamistiske nettverk på tvers av kontinentet", skriver forskningssenteret. 

David Betz, professor i krig i den moderne verden ved King’s College London, advarer om at mange europeiske land nå viser tegn på å være i en tilstand før borgerkrig. Han argumenterer for at det er en statistisk signifikant sjanse for at en krig bryter ut i en vestlig stat i løpet av de neste fem årene. Alle de kjente utløserfaktorene er til stede, sier han. 

En mye omtalt rapport om selvsensur i danske skoler er «konfliktsky», «nesten ubrukelig» og et uttrykk for den berøringsangsten undersøkelsen skulle avsløre. Det mener flere av ekspertene som var utnevnt av departementet som referansegruppe. Forskerne bak rapporten avviser kritikken.

På Palestina-plassen i Teheran har folk siden 2017 kunnet følge nedtellingen til utslettelsen av Israel. Året for den jødiske statens endelikt ble av ayatolla Khamenei satt til senest 2040. Det iranske regimet har aldri vært sterkt nok til å oppfylle drømmen om Israels undergang, og det er en symbolsk seier når israelske styrker i dag har knust "dommedagsklokken". Det iranske mullaregimet har bygget en dødsakse rundt Israel i flere tiår: Hizbollah i Libanon, Hamas i Gaza, Assads Syria, Jemen, Irak og Det muslimske brorskapet i Egypt. Går både denne aksen og Irans geistlige mot slutten?

Ifølge kilder til NBC News sendte Iran et personlig budskap til president Donald Trump under G7-møtet i Canada tidligere denne måneden, der de advarte om at angrep på Irans atomanlegg ville føre til terrorangrep på amerikansk jord utført av sovende celler. Til tross for denne trusselen beordret Trump luftangrep på tre sentrale iranske atomanlegg – Fordo, Natanz og Isfahan – 22. juni. Situasjonen setter Iran i et komplekst hevndilemma, der både internasjonale og innenrikspolitiske hensyn spiller en avgjørende rolle.

Nok en gang serverer NRK et fortegnet bilde av situasjonen i Iran. Journalist Aida Khoramis analyse er et skoleeksempel på hvordan statsfinansierte medier stadig gir taletid til aktører som pakker virkeligheten inn i venstredreid retorikk og forsiktige floskler – krydret med akkurat nok realitetsnære detaljer til å fremstå troverdig. Men les mellom linjene: Dette er ikke en tekst som løfter frem folkets stemme – det er en tekst som tar avstand fra den. "Kvinne – liv – frihet" brukes her som en omvei for å rette kritikk mot Vesten, snarere enn mot mullaenes regime.

Karl Rössel skriver om tradisjonen med eliminerende antisemittisme i Midtøsten og trivialisering av dette i Tyskland frem til i dag. Norge mangler i likhet med Tyskland en venstreside som er selvkritisk til egen historie. 

Det er stortingsvalg i september. Valget står da i praksis om vi skal få en Ap-regjering med støtte fra bøndene i Sp, sosialistene i SV og kommunistene i Rødt, alternativt en regjering utgått av H og Frp, med støtte fra et par småpartier. Alle trodde det var easy match. Men så dukket Jens Stoltenberg opp.

Det er et paradoksalt øyeblikk. Etter snart et halvt århundre med undertrykkelse, roper verden nå på ro. I en region hvor millioner har lidd under et regime som aldri har kjent grensene for maktmisbruk, er det ikke rettferdighet som etterlyses – men stillhet.

I dag dundret den "sjokkerende" nyheten inn: Norges Bank setter ned styringsrenten. De eneste som ikke var det minste sjokkert, var antakelig Ap-regjeringen. Rentekuttet kommer rett etter at revidert nasjonalbudsjett (RNB) ble lagt frem, og det vi kan si om det er at det ikke er "revidert". For det er ikke måte på hva man har funnet "plass til", for å sikre at SV og Sp skulle stemme for. Mange gjennomskuer nok det ekle politiske spillet, og det ser ut til at den tidligere ansvarlige politikeren Jens Stoltenberg (Ap) har lært mange politisk triks i sin tid i utlandet. Men det er du og jeg som må plukke opp regningen.

Det er med stor sorg og en bunnløs frustrasjon jeg leser kommentarer og analyser i ulike medier om Iran. Mennesker – ofte langt unna virkeligheten – uttaler seg med skråsikkerhet om landet mitt. De hevder at Iran har hatt en «liten revolusjon» i 2021–2023. At kvinner nå kjører bil, går uten hijab, og at dette skulle være tegn på «liberalisering». Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Jeg velger nok det siste.

«Tenk nytt om skolen. Tenk nytt om utenforskap. Flere må fullføre videregående.» Venstres valgkamp i 2025 består av en rekke plakater og budskap, strategisk plassert i kollektivtrafikken og sosiale medier. Alt bygger på samme logikk: Grunnleggende samfunnsmekanismer selges nå inn som radikal nytenkning. Dette er ikke politisk innovasjon, men panikkforvaltning.

De borgerlige har våknet til et sjokk: De innfødte blir en minoritet. Dette skjer først i Sverige, dernest i Norge eller Danmark. Skandinavia blir på sikt en kopi av det utvidede Midtøsten. Dette kan ikke benektes lenger. Men benekte, det gjør mange ennå, og mediene vil helst ikke ta i problemstillingen. Det som skal til for å stanse denne utviklingen vil kreve så hard lut at kun mindretallet i dag vil akseptere tiltakene. Hva gjør vi som har forstått hvor det bærer?

Ved utveksling av israelske gisler i bytte mot enorme antall palestinske fanger, framstår representanter fra Røde Kors trygge og fortrolige med Hamas. Røde Kors har fremdeles ikke besøkt noen av de 53 personene som fremdeles holdes i Gaza som gisler - de har siden 7. oktober 2023 ikke besøkt eller gitt hjelp til et eneste gissel. Denne passiviteten er ikke et isolert tilfelle, men kan spores tilbake til en mørk historie der organisasjonen sviktet jødene under Holocaust. Røde Kors visste den gang også, men samarbeidet med nazistene.

Danske politikere, ikke minst representert ved Socialdemokratiet og statsminister Mette Frederiken, har gang på gang skrytt av hvilke innstramninger de har gjort i lovverket overfor innvandringen, ikke minst overfor de kriminelle med innvandrerbakgrunn. Men de kalde fakta tilsier noe helt annet. For selv etter en rekke advarsler om utvisning, noen opptil syv slike advarsler, så forblir de i Danmark.