En ofte oversett del av historien om andre verdenskrigs slutt er at krigen ikke endte med en entydig seier for de allierte, men snarere med forhandlinger som lot sentrale nazistiske ledere unnslippe. Operasjon Paperclip var en topphemmelig amerikansk etterretningsoperasjon etter andre verdenskrig. Da krigen var slutt oppsto et kjempedilemma. Ikke bare var USA og resten av Vesten livredde for framveksten av kommunismen, de var tilsvarende redde for å ikke ha tilstrekkelig kunnskap til å gå en ny verden i møte.
En verden i endring
Etter Tysklands kapitulasjon i mai 1945 sto de allierte overfor en ny geopolitisk virkelighet. Den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen var i sin spede begynnelse, og begge supermaktene var desperate etter å sikre seg tysk teknologi og ekspertise, spesielt innen rakettforskning, aeronautikk og kjemiske våpen. Tyskland hadde under krigen utviklet avanserte teknologier som V-2-raketten, verdens første ballistiske missil, og jetfly som Messerschmitt Me 262. Disse innovasjonene ble sett som kritiske for å opprettholde militær og vitenskapelig overlegenhet i den gryende globale maktkampen.
Samtidig sto de allierte overfor et moralsk dilemma. Mange av Tysklands fremste forskere, som Wernher von Braun og Walter Dornberger, hadde vært medlemmer av nazipartiet eller SS, og noen hadde direkte bidratt til krigsforbrytelser, inkludert bruk av slavearbeid i produksjonen av V-2-raketter ved konsentrasjonsleiren, Dora-Mittelbau, der arbeidsforholdene var så fæle at leiren hadde høyere dødelighet enn noen annen konsentrasjonsleir. Likevel ble ekspertisen nazistene satt på ansett som så verdifull at USA valgte å overse fortiden de hadde for å hindre at Sovjetunionen rekrutterte dem først.
Operasjon Paperclip ble initiert av Joint Chiefs of Staff i 1945, under ledelse av Joint Intelligence Objectives Agency (JIOA). Navnet «Paperclip» kom fra bindersene som ble brukt til å merke dokumentene til utvalgte forskere i arkivene. Programmet hadde som mål å identifisere og rekruttere tyske vitenskapsfolk, gi dem amnesti og transportere dem til USA for å arbeide på militære og sivile prosjekter.
Hvitvaskede nazi-kollaboratører
Over 1.600 tyske forskere og teknikere ble brakt til USA gjennom Paperclip og relaterte programmer mellom 1945 og 1959. Blant de mest kjente var Wernher von Braun, som senere ble en nøkkelperson i NASAs romprogram og utviklingen av Saturn V-raketten som tok mennesket til månen. Andre inkluderte Kurt Debus, som ble direktør for Kennedy Space Center, og Hubertus Strughold, som ble en pioner innen rommedisin. Senere ble det avdekket at han var involvert i medisinske tortureksperimenter på fanger under krigen.
For å få disse forskerne inn i USA, måtte den nazistiske fortiden deres «hvitvaskes». JIOA og andre amerikanske myndigheter fjernet eller omskrev belastende informasjon, slik at de tidligere nazistene kunne få sikkerhetsklarering. Dette betydde at selv personer med dokumenterte bånd til naziregimet ble presentert som «ufarlige» eller «rehabiliterte». For eksempel hadde von Braun vært medlem av SS og visste om slavearbeidet ved V-2-fabrikkene.
Ifølge dokumenter som ble avklassifisert på 1980- og 1990-tallet, var flere Paperclip-forskere direkte knyttet til krigsforbrytelser. For eksempel var Arthur Rudolph, en annen rakettforsker, involvert i ledelsen av Mittelwerk-fabrikken som produserte V-2. Han ble etterhvert høyt dekorert i USA og omtalt som «uunnværlig» i forskning, men han var altså blant de første USA hentet ut sammen med Wernher von Braun. Til slutt innhentet fortiden ham, og han ble utvist fra USA i bytte mot å slippe å bli tiltalt for krigsforbrytelser.
Operasjon Paperclip hadde en enorm innvirkning på amerikansk vitenskap og teknologi. Uten de tyske forskernes ekspertise ville USA sannsynligvis hatt vanskeligere for å utvikle sitt romprogram så raskt. Wernher von Braun ble en nasjonalhelt i USA til tross for sin fortid, og hans arbeid var avgjørende for Apollo-programmet. Samtidig bidro Paperclip-forskere til utviklingen av militære teknologier, inkludert interkontinentale ballistiske missiler, som formet den kalde krigens våpenkappløp.
Man kan selvsagt hevde at Operasjon Paperclip var et produkt av sin tid og at det var en tid preget av geopolitisk rivalisering og desperat jakt på teknologisk overlegenhet. Slik sett kan man forstå at den amerikanske etterretningen valgte som de gjorde. De plukket ut de beste vitenskapsmennene, ikke hjernene bak Holocaust. Vatikanet foretok noen ganske andre valg.
Vatikanets rolle i rotterutene
Vatikanets involvering i rotterutene etter andre verdenskrig er et av de mest kontroversielle kapitlene i kirkehistorien. Nazistiske krigsforbrytere som Adolf Eichmann og Josef Mengele ble hjulpet med falske identitetsdokumenter og fluktveier via Italia og Spania til Latin-Amerika gjennom katolske nettverk. Hvor mye paven visste er fremdeles ikke fullstendig kartlagt, for siste runde avklassifiserte dokumenter ble ikke gjort tilgjengelige før i slutten av april i år. Likevel vet man en god del etter at mye materiale ble avklassifisert i 2020. Deutsche Welle hadde en artikkel på trykk samme år.
«Rotterutene var ikke et grundig strukturert system, men besto av mange individuelle komponenter», sa Daniel Stahl, historiker ved Institutt for moderne og samtidshistorie ved Friedrich Schiller-universitetet i Jena. «Det var mer et spontant samarbeid mellom forskjellige institusjoner som gradvis etablerte seg etter andre verdenskrig.»
Rundt 90 % av nazistenes gjerningsmenn som rømte fra Europa antas å ha flyktet over Alpene til Italia – det var det første smutthullet.
Deres første stopp var i Sør-Tirol-regionen i Nord-Italia: Klosteret til Den tyske orden i Merano, kapusinerklosteret nær Bressanone eller fransiskanerklosteret nær Bolzano. Krigsforbryterne gjemte seg ofte i klostre – disse rotterutene er også kjent som «klosterruten» – i årevis, og samlet inn penger for å fortsette flukten utenlands. Noen ganger ble nazistene innlosjert rett ved siden av sine tidligere ofre, jøder på vei til Israel.
Roma var neste stopp. Nazistene som hadde et brev fra den katolske kirken som bekreftet identiteten deres, fikk utdelt et pass av Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC), som utstedte rundt 120.000 papirer frem til 1951 – en ren formalitet.
Pave Pius XIIs intense frykt for kommunismen var angivelig en sentral drivkraft. Under den kalde krigen så Vatikanet nazistiske og fascistiske flyktninger som potensielle allierte mot Sovjetunionen og kommunistiske bevegelser i Latin-Amerika. Dette inkluderte å sende «nasjonalistiske» individer til land som Argentina for å motvirke kommunistisk innflytelse. Historikerne peker på at CIA oppfordret Vatikanet til dette, og at pavefrykten for en «kommunistisk overtaking» i Europa var godt dokumentert. Dette forklarer kanskje hvorfor figurer som Eichmann konverterte til katolisismen som «takk» for hjelpen.
Bildet viser altså Eichmanns falske pass. Deutsche Welle skriver om de «renvaskede» nazistene:
Adolf Eichmann
Mannen som organiserte Holocaust flyktet fra Bolzano til Argentina i 1950 under navnet Riccardo Klement. Familien hans sluttet seg senere til ham. Eichmann var takknemlig for Vatikanets hjelp i flukten og konverterte til katolisismen. Han jobbet som elektriker på en Daimler-Benz lastebilfabrikk. I 1960 ble han kidnappet av Mossad, Israels hemmelige tjeneste, og stilt for retten i Israel. Han ble henrettet natten fra 31. mai til 1. juni 1962.
Josef Mengele
Den sadistiske legen fra Auschwitz konsentrasjonsleir flyktet til Sør-Tirol i 1949, hvor støttespillere ga ham et nytt pass. Hans nye navn var Helmut Gregor, 38, katolikk og mekaniker, født i den sør-tyrolske landsbyen Tramin. Detaljene om hans fødsel i Sør-Tirol skulle vise seg å være den viktigste betingelsen for å forlate landet. Som sør-tyrolsk statsborger ble han ansett som etnisk tysker så vel som statsløs, og derfor berettiget til et ICRC-pass. Mengele bodde i Argentina, Paraguay og Brasil, hvor han fikk hjerneslag mens han svømte og druknet 7. februar 1979.
Pave Pius XIIs tidlige kontakter med Argentina (kontakten ble opprettet i 1942) om immigranter ble senere utnyttet for rotterutene. Forfattere som har gransket avklassifiserte dokumenter hevder dette var en bevisst strategi for å beskytte katolikker og anti-kommunister, mens Vatikanet insisterer på at det var uvitende medvirkning. Pavens generelle taushet under krigen, til tross for privat kunnskap om Holocaust fra ganske tidlig av, førte til legitim kritikk for medvirkning. Etter krigen fortsatte dette mønsteret: Vatikanet motarbeidet Nürnberg-prosessene, som de så som «vinnernes rettferdighet». Dette knyttet seg til rotterutene, der Vatikanet hjalp nazister å unnslippe rettsoppgjør.
Hamas’ ekspertise
Fritt leide er altså ikke noe nytt konsept som har oppstått under fredsforhandlinger mellom Israel og Hamas, der Hamas-ledelsen har blitt lovet å få reise ut og vekk. Vår etterretningskontakt har tidligere gjort seg noen betraktninger om nettopp dette – og om sannsynligheten for at de havner i Norge. I saken Ekko fra Beirut gjenga jeg hva han sa:
– Mitt poeng er: hva hvis Hamas evakuerer? Får vi en 1982-løsning? I hvilken grad blir Norge involvert? Det er mye grining og klaging og forsømmelser av Israel og sjelden det samme mot Hamas. Landene i den arabiske ligaen og – muligens – OIC vil neppe være vertskap for denne morderiske syklubben. Men kan det tenkes at europeiske land vil være vertskap? I et Storting med et knapt rødgrønt flertall, vil partier som Rødt og MDG kunne tvinge gjennom en løsning der ledelsen i Hamas relokaliseres til Norge? Dette er kanskje konspiratorisk resonnert av meg. Men vi lever i urolige tider og når man har mer eller mindre åpent antisemittiske partier (som de før nevnte), er jeg villig til å leke med denne skumle tanken. Et mer sannsynlig sted er muligens Irland da landet ikke er NATO-medlem, men åpent Israelfiendtlig ledelse både til høyre og venstre. Tanken er i alle fall sådd. Jeg håper og tror ikke det blir virkelighet i dag. Men…
Jeg tror ikke han er konspiratorisk. Norge i Midtøsten er et kapittel i vår historie som handler om mye penger og mye støtte til de islamistiske opprørsbegelsene. Vi bygget til og med opp Hizbollah, sammen med Iran. Et Hizbollah som nå er etablert ikke bare i Midtøsten, men også i Latin-Amerika.
At Hamas-ledelsen skal relokaliseres er sikkert, og skal man gjøre seg noen tanker om hvorfor stater som eksempelvis Norge vil huse dem, så er det ikke vanskeligere enn å tenke på motivasjonen til å ta imot nazister. De byr på noe.
Hamas står for grusomhet, det kan ikke benektes. Angrepet på jødene 7. oktober 2023 var den verste massakren på jøder siden Holocaust. På samme tid har Hamas en ledelse som er preget av en blanding av militær, politisk og diplomatisk ekspertise. Denne kompetansen har gjort gruppen i stand til å navigere komplekse konflikter, bygge allianser og opprettholde en motstandsdyktig struktur midt i regionale og internasjonale utfordringer. Ledelsen er delt mellom interne figurer i Gaza, som fokuserer på militære operasjoner, og eksterne ledere i eksil i Qatar, Tyrkia og Libanon, som håndterer diplomati og finansiering. Selv etter tap av sentrale figurer som Yahya Sinwar (drept i oktober 2024) og Ismail Haniyeh (drept i juli 2024), viser Hamas’ ledelse evne til tilpasning og arv av spesialisert kunnskap.
Det må synke inn hos flere enn oss som er Israel-vennlige at dette er en kunnskap som kan komme til uttrykk i europeiske gater idet islam virkelig skal manifestere seg på vårt kontinent. For det er vanskelig å benekte at globalismen har islam som signatur.
Villet politikk
En ting er at historien viser hvordan nazistiske ledere ble hentet til Latin-Amerika etter krigen, men historien viser også hvordan nazistenes samarbeid med muslimene dannet grunnlaget for Palestina-saken, og hvordan kommunist-Sovjet plukket opp kontaktnettet etter krigen. Jødeutryddelse var alltid agendaen, fra Nazi-Tyskland via grunnleggeren av Brorskapet, Hassan al-Banna, til hans nevø Yasser Arafat og hans kontakt med KGB. Dagens jødehat spinner videre på bakgrunn av det svarteste kapitlet i vår historie, og den historien har globale nettverk.
Politiske, sosiale og militære fløyer er alltid tett sammenvevde, enten man ser på nazistiske nettverk, kommunistiske nettverk, religøse nettverk eller bistandsnettverk – akkurat som Hamas sosiale og militære fløyer er det på Gaza.
I spenningsfelt mellom humanitære prinsipper og sikkerhetspolitiske realiteter svikter norske politikere å adressere rollen disse gruppene har som terroraktører. De hopper elegant bukk over det og roper i stedet om «sivil lidelse», som om lidelse er noe som utelukkende rammer regionens Hamasstøttende muslimer. Hvilken lidelse det iranske regimets terrorproxyer påfører israelske sivile, er ikke bare underkommunisert, det er et ikketema. De hvitvaskes, slik nazistene ble hvitvasket etter andre verdenskrig.
Da Klassekampen meldte at Norges Fredsråd forrige fredag hadde bestemt seg for å avlyse det tradisjonelle fakkeltoget som organisasjonen arrangerer for årets fredsprisvinner hvert år, kunne jeg ikke gjøre annet enn å tenke at historien gjentar seg – og vi er på feil side. Det var Venezuelas opposisjonsleder María Corina Machado som ble tildelt Nobels fredspris for sitt arbeid for demokratiske rettigheter, men norske «fredsinteresser» er altså så imot det at de avlyser en 70 år gammel tradisjon. Det handler selvsagt om storpolitikk, der de vet at Machado signaliserer støtte til Trumps harde linje mot autoritære regimer som Nicolás Maduros i Venezuela.
Latin-Amerika strever under et autoritært, sosialistisk vanstyre, og det har nettverksopprinnelse i ideologi. Tilhentet, nazistisk ideologi, påkoplet islamsk opprør.
Når Hamasledelsen skal gis fritt leide etter at fredsforhandlingene er ferdige, er historien en god rettesnor for å vite hva som skal skje. Det er bare statene som har behov for kompetansen Hamas besitter som kommer til å ønske dem velkommen, og etter Iran, Qatar og Tyrkia kommer Norge og Maduro til å stille seg i køen av interessenter. Vent og se.
Hovedllustrasjon: Skjermbilde YouTube