Først er det åpenbart at alle er enige om dette, uansett hvilken side av krigen man står på eller hvordan man forsøker å forstå den: Sudan er midt i en av verdens mest alvorlige humanitære kriser, med en borgerkrig som startet i april 2023 og som nå har vart i over to og et halvt år.
Over 150.000 mennesker har mistet livet, mer enn 12 millioner er fordrevet internt eller som flyktninger, og nesten 25 millioner trenger øyeblikkelig bistand, skriver BBC. Sult rammer over 25 millioner, med bekreftet hungersnød i Nord-Darfur, og krigen involverer krigsforbrytelser, etnisk rensing og muligens folkemord, spesielt i Darfur-regionen, ifølge Human Rights Watch.
Deretter blir det vanskeligere å få oversikt.
Men en ting er tydelig når det gjelder Sudan. Norske medier har vært svært lite interesserte i tiden som har gått. Inntil nå.
Borgerkrig
Krigen er slik jeg forstår det i hovedsak en maktkamp mellom to militære fraksjoner som tidligere samarbeidet under diktator Omar al-Bashir, som ble styrtet i 2019. Ifølge Store norske leksikon tok al-Bashir selv makten under opprør i 1989, og han ble altså sittende i tre tiår.
I 2008 ble Bashir den første sittende statslederen som ble anklaget for folkemord, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten av Den internasjonale domstolen i Haag. Året etter ble det utstedt arrestordre på ham for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten på bakgrunn av overgrep mot sivilbefolkningen i Darfur; i 2010 ble arrestordren utvidet til å omfatte folkemord. Omar al-Bashir har like fullt avlagt Egypt, Kenya og Kina offisielle besøk uten å bli arrestert. I 2020 ble saken gjenåpnet, men i 2024 er overgivelsen fortsatt ikke effektiv.
Det som foregår i etterkant er ikke roligere. Krigen brøt ut over uenigheter om militær fusjon og politisk innflytelse. Kampene er intense i Khartoum, som er hovedstaden, Darfur, som Egeland trekker fram, og andre regioner, med nylige eskaleringer i el-Fasher i Nord-Darfur, som falt til paramilitære styrker i slutten av oktober etter 18 måneders beleiring.
– Dette er bilder av soldater fra Rapid Support Force, militsen som går brutalt fram for å ta makten i Sudan, kommenterte NRK med Jan Egeland i studio i Dagsrevyen forrige uke.
At de er brutale skal ingen betvile. Og de er ikke de eneste. Grunnen til at jeg tar Egelands framstilling med en viss skepsis er erfaringen med at han tradisjonelt representerer Norges støtte til de mest islamistiske gruppene – ikke direkte i form av støtte til våpen, men indirekte i form av støtte til infrastruktur og pleie av skadde soldater.
Et tilbakeblikk
Jan Egeland har holdt på som gjedda i sivet i tiår etter tiår. Regjeringen beskriver selv hvordan de laget en hemmelig bakkanal inn i palestinsk terror – og bygget tro på fredsløsning i Israel.
Dette er bakgrunnen for etableringen av den hemmelige Oslo-kanalen. Ledende israelere og palestinere var misfornøyde med mangelen på fremskritt i Washington og lette etter andre former for kontakt. Samtidig hadde Jan Egeland og Mona Juul fra Utenriksdepartementet og Terje Rød-Larsen (daværende direktør for Institutt for anvendt samfunnsvitenskap (FAFO)) bemerket behovet for konfidensiell kontakt mellom partene.
(…) Dette prosjektet gjorde det naturlig å ha kontakt med både israelere og palestinere uten å vekke mistanke.
Det var selvsagt ikke nok, og vi har belyst aktivitetene til Egeland i blant annet saken om hvordan Hizbollah ble bygget opp av Norge.
NGO Monitor har oversik, og der dukker også bekymring over Hizbollah-finansiering opp.
Det er sågar utarbeidet en egen rapport om norske Flyktninghjelpen, som i årtier har samarbeidet med Hizbollah – og Hamas. Overskriften på rapporten, som ble publisert i fjor sommer, er Flyktninghjelpens kampanje for å svekke og omgå amerikansk antiterrorpolitikk:
Flyktninghjelpens generalsekretær Jan Egeland på en konferanse i desember 2020 organisert av det franske departementet for Europa og utenrikssaker: «Unntak fra antiterrorlover og sanksjonsregimer … Vi trenger generelle humanitære unntak.» Han la til: «Vi trenger at dere kjemper for at det ikke blir noen kontroll av de endelige mottakerne av humanitær hjelp.»
Antiterrorforskrifter søker å redusere potensialet for at bistand ment for uskyldige sivile vil bli beslaglagt av terrorister og andre væpnede grupper, noe som vil forlenge konflikter og forverre humanitære kriser. Som ulike studier og konflikter har vist, brukes en rekke bistandsavledningstaktikker av terrororganisasjoner som søker å skaffe seg utstyr, forsyninger, midler og annen materiell støtte.
Eller vi kan minne om da Egeland skulle gjøre Taliban mer feministisk i samarbeid med en selvmordsbomber-klan i Afghanistan for et par år siden, og hvordan Egelands organisasjon dukker opp i et langt intervju med den kristne hjelpearbeideren Judd Saul, direktør for Equipping the Persecuted.
Han forteller om hvordan kristne over hele Nord-Nigeria blir myrdet i hjemmene sine, kidnappet og fordrevet av islamske terrorister – så mange at 90 prosent av alle målrettede kristne drap over hele verden de siste fem årene skjer i disse isolerte landsbyene. Handlingene er groteske. Fulani-klanen, som tilhører terrorbevegelsen Boko Haram, bruker ofte macheter når de reiser fra landsby til landsby. De kapper ihjel både småbarn, kvinner og gamle. Andre holdes fanget og tortureres, mens Norge får sitt pass påskrevet, der norske myndigheter er i gang med husbygging for de islamske massedrapsmennene.
Min skepsis til Egeland er så vidt jeg kan vurdere godt begrunnet, og med det kan vi se videre på hva som foregår i Sudan.
Norge og Brorskapet
Norge er en av de største donorene til humanitær bistand i Sudan gjennom organisasjoner som Egelands Flyktninghjelpen og Leger Uten Grenser. I 2024 ga Norge over 1 milliard kroner til Sudan-bistand, og dette fortsetter i år med fokus på nødhjelp og nå uttalte krav om mer penger.
Som nevnt er Sudans borgerkrig primært en maktkamp mellom to militære fraksjoner – Sudanese Armed Forces (SAF) og Rapid Support Forces (RSF) – som begge stammer fra det tidligere regimet under den islamistiske diktatoren Omar al-Bashir, men der Egeland uttaler at det er RSF som er verst.
Da kan man med sikkerhet vite at RSF ikke er Brorskapet, var min første tanke, og ja, den var rett. Egeland, som er Norges bistandsansikt utad, støtter nemlig alltid de terrorgruppene som har Brorskapstilknytning, og Sudan er ikke noe unntak fra regelen.
På overflaten handler krigen om maktkamp etter kuppet i 2021, men dypere ligger ideologiske spenninger knyttet til Det muslimske brorskapet, samt et nettverk av regionale og globale allianser som har gjort krigen til en proxy-konflikt, ikke minst fordi Sudan har enorme mineralressurser og Afrikas tredje største forekomst av gull.
Leser man rapporten fra Jameson Institute får man et ganske annet bilde av hva som utspiller seg enn hva man får av NRK og BBC. Delingen av landet i 2011, der Sør-Sudan ble et eget land uten Brorskapet, løste ikke Sudans religiøse spenninger – den flyttet dem inn i Nord-Sudan. SAF representerer den offisielle hæren og er dypt infiltrert av Brorskapets nettverk. Burhan, som tok makten etter Bashir, har gjenopplivet allianser med islamister for å sikre militær støtte i stedet for å fjerne islamismen, slik det ble lovet. SAFs ideologi er preget av en konservativ, arabisk-islamistisk nasjonalisme som avviser sekulær styring og ser Brorskapet som en alliert mot «utenlandske trusler».
Ifølge Memri bruker SAF slamistiske fraksjoner som Al-Bara Bin Malik-brigaden (Brorskapets militære gren) og Bunyan Al-Marsous-brigaden, som har røtter i Bashirs National Intelligence and Security Service. De fundamentale islamistene kjemper nå under SAFs flagg og bruker krigen som uttalt «jihad» mot RSF. RSF derimot oppsto fra Janjaweed-militsene i Darfur og mangler SAFs dype islamistiske røtter. RSF har posisjonert seg som en anti-islamistisk kraft og erklærte i oktober at RSF vil «frigjøre det sudanesiske folket fra Det muslimske brorskapets organisasjon», og skylder på islamistene for å ha utløst krigen for å gjenoppta makten. Og det er akkurat på dette tidspunktet norsk og vestlig presse forøvrig blir veldig opptatt av Sudan.
For å besvare spørsmålet i overskriften, tror jeg svaret er at man må lese seg opp. Grundig. Det begås garantert grusomheter, men hvem som gjør hva – og hvorfor – uteblir fra mediefortellingene. Som vi har skrevet før: Folkemordanklager brukes som politisk verktøy. Slik kriger framstilles i mediene blir de stadig vanskeligere å forstå for oss alminnelige mennesker, selv om de gir klingende mynt i både bistandsaktørenes lommer og oljefondet.