Tina Magaard har gjort seg bemerket i mangfoldige år som en uredd og klarttenkende forsker, lenger tilbake enn Muhammed-krisen i 2006. Magaard har med stor interesse registrert at det danske Folketinget har avvist å gi statsborgerskap til imam Hafiz Muhammad Idrees fra den totalitære bevegelsen Minhaj-ul-Quran. Denne politiske avgjørelsen har falt tidligere direktør for Institutt for Menneskerettigheter, Jonas Christoffersen, tungt for brystet. Dette er utgangspunktet for Magaards kronikk i Weekendavisen sist helg, betalingsmur).
Det er verdt å merke seg at Christoffersen også er Idrees’ advokat i saken om statsborgerskap.
Et norsk bakteppe
Idrees oppfyller alle krav til å bli dansk statsborger. Han snakker dansk, har samfunnskunnskap om Danmark, han forsørger seg selv og han har ikke begått kriminalitet.
«De har plukket ut en mann, og han har ikke gjort eller sagt noe som på noen måte kan tyde på at han ikke deler demokratiske verdier», uttaler Christoffersen.
Demokratiske verdier. Det er her Magaard retter sine kunnskapsbasert skyts mot lureriet. Først: Komiteen i Folketinget som bestemmer hvem som skal tildeles dansk statsborgerskap, kan også avvise søkere som anses å ha antidemokratiske synspunkter. Dernest: Dette betyr at Christoffersen helt overser hva Minhaj-ul-Quran faktisk forfekter av verdier, sier Magaard.
Minhaj er fullstendig toppstyrt av han som er deres «profet», Tahir ul-Qadri fra Pakistan. HRS har omtalt ham i 20 år nå, og grunnen er følgende: Qadris mål for sine tanker og sin ideologi er ikke bare et samfunn underlagt sharia på alle nivå, men at hele verden skal bli et islamsk kalifat. At Qadri også er den ideologiske hjernen bak innføringen av dødsstraff for blasfemi i Pakistan, er således verken underlig eller oppsiktsvekkende.
Da Qadri besøkte Norge i 2017, møtte han motstand fra daværende innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug.
I innledningen sin sa Listhaug blant annet at han har tatt til orde for dødsstraff som straff for blasfemi, noe blant annet den danske avisen Politiken har skrevet.
– Dette er ikke forenlig med norske verdier, og jeg vil spørre hovedtaleren om han står for dette, sa innvandrings- og integreringsministeren.
Listhaug pekte også at Qadri vil steine folk som har sex utenfor ekteskap, altså helt uforenelig med demokratiske verdier.
Qadri svarte ikke på Listhaugs oppfordring. Det gjorde derimot en Minhaj-talsperson i Norge, Hamza Ansari. Han svarte at han ikke kjente til Qadris visjoner og verdier, visjoner og verdier som ligger åpent i dagen.
Ifølge egne opplysninger jobber organisasjonen for å fremme «utdanning og kunnskap, velferd, grunnleggende forståelse av menneskerettigheter og toleranse for forskjeller.» På lang sikt jobber organisasjonen for etableringen av en islamsk stat, og grunnleggeren har uttrykt støtte til Taliban og er for dødsstraff for å fornærme Muhammed.
Å påstå at man ikke kjenner til dette, er det samme som at man stemmer Ap men ikke kjenner til at Støre er partileder og Stoltenberg er finansminister i dagens regjering.
Som avdøde islamekspert Walid uttrykte seg om Qadri på Facebook etter Ansaris kommentar:
Denne teologen er en løgner som snakker med to tunger. Han er farlig for menneskeheten ved å legitimere blasfemimord, og han har mange menigheter i Europa, deriblant Minhaj-menigheten i Oslo. De er knyttet til denne teologen og de betrakter hans fatwaer og tanker som veiledning. Likevel får menigheten støtte og lov til å utøve troen. Fortell meg, hvorfor aksepteres denne menigheten i Norge og beskyttes av media og myndigheter?
– Hvorfor skulle de ellers plante ham her?
Nettopp kunnskapen om Minhaj gjør den nå omstridte saken om avvist statsborgerskap i Danmark til en lavthengende frukt for Magaard, kunnskap åpenbart Idrees’ advokat Christoffersen ikke besitter – eller nekter å ta innover seg. Hvorfor er Idrees selvforsørget? Jo, sier Magaard, fordi han er utpekt av den sterkt toppstyrte internasjonale organisasjonen Minhaj til å dra til Danmark og spre sine visjoner. Altså er det Minhaj som lønner ham. Og man lønner dem som støtter oppunder verdiene og visjonene til Minhaj – selvfølgelig.
Den muligheten får du bare hvis du har bevist at du kan forvalte organisasjonens mål og ressurser lojalt.
Magaard går til Danmarks fremst islamekspert, den iranske avhopperen og forskeren Mehdi Mozaffari. Sistnevnte definerer fundamentalistisk islam slik:
«Islamisme er en regressiv, religiøst inspirert ideologi med en totalitær tolkning av islam, hvis endelige mål er å erobre verden med alle midler.»
Magaards anliggende er å bevise, punkt for punkt, at det nettopp er i denne religiøst inspirerte ideologien Minhaj befinner seg i med begge bena.
En «regressiv» ideologi er en ideologi som idealiserer en tidligere samfunnsmodell som man ønsker å vende tilbake til. For nazismen var det en svunnen germansk fortid. For italiensk fascisme var det Romerriket. Ideologien til Minhaj-ul-Quran inneholder også en regressiv komponent: Her er idealet den islamske staten grunnlagt av profeten Muhammed i byen Medina.
Dette bekreftes i oppslagsverket Medinas grunnlov og velferdsstatens konsept, som Minhaj-ul-Quran lanserte i Danmark 14. februar 2025 på et storstilt arrangement på Hotel Marriott i København.
Forfatteren av dette verket er barnebarnet til Qadri, som i dag er en sentral skikkelse i Minhaj i Pakistan. At det er en «rent teokratisk samfunnsmodell» som forfektes, er det ingen grunn til å betvile. I oppslagsverket heter det således: «I islam tjener staten religionen.»
Vi har derfor å gjøre med en rent teokratisk samfunnsmodell. Han skriver også at Medina-modellen bør «veilede dagens samfunn» og at fremtidige samfunn bør være basert på «den hellige loven og reglene som er nødvendige for å anvende sharia korrekt».
Man må anta at dette er formålet Hafiz Muhammad Idrees skal jobbe for i Danmark. Hvorfor ellers skulle Minhaj-ul-Quran investere i å plante ham her?
Islam på toppen av pyramiden
Det totalitære Medina-samfunnet som Muhammed skapte i 622, året islam ble stiftet, «signaliserer at Medina-modellen likestilles med en ‘velferdsstat’. Det er et typisk eksempel på en islamistisk fortelling, der man bruker vestlige moteord for å ‘selge produktet’, men tømmer ordene for det opprinnelige innholdet for å la dem dekke over islamsk innhold. Som det vil fremgå, er det en noe annerledes modell enn den skandinaviske velferdsmodellen som Minhaj fremmer», sier Magaard.
Qadri har også skrevet boken Islamsk straffesystem og filosofi. Her heter det at sharia bør «regulere menneskelivet på alle nivåer», så vel private anliggender, juridiske anliggender og krigs- og internasjonale anliggender. Dette er ingenting annet enn totalitært, selv om dets frontpersoner er mestre i å pakke inn ordene sine i den offentlige samtalen i vestlige fraser om respekt, toleranse, pluralisme og mangfold, etc.
Ifølge den tyske filosofen Hannah Arendt kjennetegnes det totalitære regimet av at staten terroriserer sine borgere til lydighet gjennom frykt og terror, født av statsstyrt vold og henrettelser. Det er nettopp dette Minhaj-ul-Qurans øverste leder, Tahir-ul-Qadri, sikter mot i sitt banebrytende verk Islamsk straffesystem og filosofi. Når den islamske staten blir en realitet, vil straffesystemet fra Medina-perioden bli gjenopprettet. Tahir-ul-Qadri forklarer arsenalet av straffer dette innebærer, som steining, halshugging, henging, blodpenger og avskjæring av hender og føtter.
Men disse straffene skal innføres først når den islamske staten ellers er etablert, i tråd med meningene til forbildene til Mohammad Usman Rana som i 2016 skrev brevet «A Letter to Al-Baghdadi (IS-lederen den gang). I brevet slås det fast at drap og kroppslige straffer er nedfelt i koranen, altså er de hellige og urørlige. I Qadris bok forklares «arsenalet av straffer dette innebærer, som steining, halshugging, henging, blodpenger og avskjæring av hender og føtter». Dette er altså idealsamfunnet til Minhaj som Ap-politikere i topposisjon i Oslo støtter oppunder, som Nasir Ahmed.
Formålet med sharias mange dødsdommer er ifølge Qadri «å rense samfunnet for ondskap, og hva kan være mer edelt enn en fullstendig djeveleksorsisme?» Ifølge Hannah Arendt, er den totalitære staten også preget av en intensjon om å utrydde de menneskegruppene som står i veien for å oppnå det perfekte samfunnet. Sett på denne måten gir det mening når frafalne også dømmes til døden i det ideelle samfunnet Minhaj-ul-Quran. Som ul-Qadri skriver, er frafall en trussel mot «statens ideologiske samhold og integritet».
Det er viktig å kjenne til denne typen uttalelser fordi Qadri i en vestlig kontekst ofte markedsfører seg selv som en forkjemper for dialog og ikkevold. Det er bare viktig å forstå hvordan han forstår konseptet «ikkevold». Han forsvarer dødsstraff for muslimer som forlater sin tro for å «beskytte muslimenes tro». Skal vi forstå at «ikkevold» i hans verden betyr at det er islam som er «beskyttet mot vold» ved å henrette frafalne?
Islam skal beskyttes i henhold til islams egne tekster, sier Magaard.
Uttrykket «å ville erobre verden med alle midler» betyr ikke å bruke alle midler samtidig. Det handler om å velge de midlene man bruker for å fremme den islamske saken best i en gitt kontekst.
Ideologisk kartlegging
For Minhaj-bevegelsen i Europa er målet å gjøre våre samfunn her mest mulig kompatible med islam og sharia. Vi husker jo godt at Usman Rana ble så lykkelig i sin tid fordi han hadde funnet en nettbutikk som selger silkefrie slips, for silke er forbudt for muslimske menn i henhold til profeten. Det er de små dryppene, hele tiden, som alle leder i samme retning. Målet er på sikt å realisere det perfekte islamske samfunnet med sharia i dets midte. Det er dette som Idrees sin forsvarer Christoffersen ikke ser ut til å forstå. Å jobbe for muliggjørelse av den islamske staten skjer på flere måter:
Å jobbe med samfunnets støtteinstitusjoner innenfra er én måte. Å utnytte respekterte danske ledere er en annen måte å fremme den gode saken på. Når den tidligere direktøren for det danske instituttet for menneskerettigheter står frem og forsvarer en imam fra en religiøs-politisk bevegelse hvis fremtidsideal er en totalitær stat basert på ultravoldelige straffer, bidrar han til å tilsløre Minhaj-ul-Qurans virkelige formål. Dermed forvrenger han også den viktige debatten om hvem det danske Stortinget bør gi dansk statsborgerskap.
Den danske regjeringen signaliserte allerede i fjor at den vil foreta en ideologisk kartlegging av personer før statsborgerskap kan tildeles. I den forbindelse skrev vi: «Man kan ikke dele ut statsborgerskap til personer som jobber mot demokratiets bærende verdier. Å gjøre det, er nasjonal selvskading.»
Det er nedsatt en ekspertgruppe som skal «undersøke mulighetene for å screene søkere om dansk statsborgerskap for antidemokratiske holdninger», skriver Magaard. Hun spør:
En betydelig utfordring for denne ekspertgruppen vil være å komme med et forslag til hvordan man skal håndtere søkere som pakker antidemokratiske budskap inn i vestlige positive ord. Slik som Minhaj-ul-Quran, som pakker drømmen om en fremtidig, totalitær islamsk stat inn i begreper som «menneskelighet», «ikkevold» og «velferdsstat». Hva bør vi gjøre?
I det minste bør vi ha alle følere ute med en gang personer som tilhører totalitære bevegelser søker statsborgerskap hos oss. Idrees-saken er således en opplagt sak. Langs vanskeligere er det å håndtere andre med samme totalitære ideologi som har lært seg hvilke strenger det skal spilles på i møte med et fritt demokrati. Hvordan dette skal avdekkes er opp til fageksperter å finne løsningen på.