Som kjent er barne- og ungdomskriminalitet, både i alder og råskap, kommet inn i et meget farlig spor, også i Norge. Grunnen til at vi er der er like enkel som ubehagelig: Politiledelsen har fornektet realitetene, til tider også villedet offentligheten, for så å havne i en slags desperat bortforklaringssituasjon. Her har nøkkelkortet vært «sosioøkonomiske faktorer», som om det låser opp noe i det hele tatt.
Da sørlandsavisen Fædrelandsvennen nylig arrangerte en temakveld om ungdomskriminalitet med representanter fra politiet, barnevernet og kommunen, fikk politistasjonssjef Anders Hareide følgende utfordring «Kan/tør politiet si noe om disse unge kommer fra spesielle miljøer eller kulturer? Er det en rød tråd […] rundt hvem som er overrepresentert?»
Ikke relevante?
Politisjef Hareides svar lyder mistenkelig kjent, for ifølge Jørgen Brudvik er det «hovedsakelig unge gutter eller menn», men når det kommer til kulturaspektet flyter det ut. Når politiet ikke har sagt noe om kulturell bakgrunn, er det fordi de ikke har tall på dette som «sier dem noe».
I den grad politiet ikke har slike tall, som Brudvik påpeker kan handle om «innvandringsbakgrunn, etnisitet, religion og tilhørende verdier og normer», er forklaringen snublende nær: De følger svensk praksis der man ikke turte tallfeste visse aspekter i frykt for å bli beskyldt for etnisk profilering. Alternativt har de «noen tall», men har ikke kunnskaper nok til å avkode hva tallene faktisk forteller.
Brudvik tror ikke at tall mangler, og viser blant annet til kriminalitetsstatistikk utarbeidet av SSB etter bestilling fra FrP. At tallene er bestilt av et politisk parti burde imidlertid i seg selv vekke oppsikt. Hvorfor er det ikke en overordnet interesse for slike tall – og hvor er MSM? Det er heller ingenting som hindrer, i dette tilfellet Agder politidistrikt, å bestille slike tall. Det de, og flere med dem, kanskje mangler er bestillerkompetanse på samme måte som analysekompetanse.
Brudviks konklusjon er plausibel: «Det er tatt en konsensus på vegne av samfunnet om at slike opplysninger ikke er relevante.»
Hvorfor slike opplysninger skulle være irrelevante, er det langt verre å få noen forklaring på. For hvorfor er kjønn relevant? Eller alder? For ikke å snakke om statsborgerskap. «Svensk mann (18) siktet for drapsforsøk på mann (21) i Kristiansand» ville vært en typisk overskrift i MSM, etter opplysninger fra politiet. Men informasjonen vi får er intetsigende.
Ærlighet og kontekst
Brudvik skriver:
Dersom visse miljøer er overrepresentert i statistikken, bør det føre til spørsmål som: Hva skyldes dette? Er det sosiale, økonomiske, kulturelle eller integreringsmessige forhold som gjør at noen ungdommer faller utenfor? Uten slik kunnskap famler vi i mørket, og da blir forebygging lite annet enn gjetting. Åpenhet handler også om respekt for befolkningen og tillit til institusjonene. Folk ser hva som skjer i sine egne nabolag, gater og byens sentrum. Vi merker mønstre, følger med, og forstår når virkeligheten ikke stemmer overens med den offisielle fortellingen – eller ved fravær av en fullstendig fortelling. Tilliten til både politi, presse og politikere bygges ikke gjennom å tie, men gjennom ærlighet.
«Ærlighet» er en av bærebjelkene i et tillitsbasert velferdssamfunn som vårt. Den tiden er imidlertid forbi, på samme måte som den tiden da det eksisterte en «gentleman agreement» mellom kjeltringer og politi om å ikke bære våpen.
I tillegg til tillit er et sterkt demokrati bygd på kunnskap. Når folk ikke får vite hvordan samfunnet faktisk utvikler seg, mister vi grunnlaget for å ta kloke valg om hvem som skal styre og hvilke løsninger vi bør satse på. Skal demokratiet fungere fullt ut, må vi ha tillit til at myndigheter og medier gir oss hele bildet. Først da kan vi stemme på politikk som løser virkelige problemer, ikke bare dem vi får presentert. Et opplyst folk er, og vil alltid være, demokratiets sterkeste forsvar.
Men et «opplyst folk» krever at vi er enige om premissene, og der skorter det brutalt.
Kultur
En annen student i statsvitenskap, Osman Islambegovic, har en helt annen tilnærming enn Brudvik. For Islambegovic er «kultur» (som han setter i anførselstegn) basert på «å gi fordommer en akademisk fasade og dermed gjøre dem stuerene i offentligheten».
Nå har vel akademia de siste tiårene fått seg en alvorlig knekk, så hvor «stuerent» budskap derfra mottas i offentligheten er et åpent spørsmål. Men for Islambegovic er selve bruken av begrepet «kultur», i alle fall i Brudviks kontekst, «en forkledd stempling av innvandrere som problem».
Hvilken tolkning av kultur Islambegovic lener seg på, presiseres ikke, men sånn rimelig akseptert er det at kultur er et sett av verdier, holdninger, skikker og praksis som deles av en gruppe mennesker, gjerne fra generasjon til generasjon, uten at de i seg selv er statistiske.
Det er ikke en objektiv observasjon, men en ideologisk dreining forklart med selektive tall. Han forsøker å fremstå som en nøktern observatør, men retorikken hans peker mot noe langt mer urovekkende: en vilje til å gjøre bakgrunn til forklaring, og statistikk til mistenkeliggjøring, fastslår Islambegovic.
Påpekningen av at kultur i Brudviks tolkning ikke er en «objektiv observasjon», altså basert på nøytralitet, upartiskhet og fakta (som om noe slikt i det hele tatt eksisterer), der motsatsen er en subjektiv observasjon (personlig ut fra oppfatninger og følelser), drar han hakket lengre ved å påstå at den bygges på «selektive tall».
Misbruk av statistikk
At bakgrunn avvises som en forklaringsvariabel blir direkte feil, noe Islambegovic ellers gjør bruk av selv i egen forklaringsmodell, men jeg er mer enig i at statistikk kan brukes til mistenkeliggjøring – dog kanskje ikke akkurat i den retningen Islambegovic tenker.
Her kan vi dra inn et eksempel som nettopp kommer fra politiet selv. Det ble omtalt i denne saken (fra 2018) der vi kommenterte en politirapport (fra Oslo politidistrikt) som gjaldt spørsmålet er om innvandrere/utlendingers overrepresentasjon på ulike kriminalitetstyper – gitt hvor få de er sammenlignet med den øvrige befolkningen.
En sammenligning av statsborgerskap eller landbakgrunn blant gjerningspersoner med den bofaste befolkningens bakgrunn, gir derfor liten mening. Siden det da ikke er klart hvilken befolkning man kan sammenligne med, blir statistisk beregning av over- og underrepresentasjon av utenlandske lovbrytere umulig.
Med andre ord: Hvis en med opprinnelse fra Somalia bedriver kriminalitet i Oslo, skal vi da sammenligne med befolkningen i Somalia eller i Norge? «Dette er så statistisk tøvete at man vet knapt hva en skal tro», påpekte vi og la til at det er nettopp «tro» politiet her gjør, mest sannsynlig for å skjule faktuelle forhold.
Islambegovic har åpenbart høy tillit til «autoriteter», slik som for eksempel SSB, som han viser til «advarer mot å bruke kriminalitetsstatistikk ukritisk». Men kanskje Islambegovic skulle spørre seg selv hvorfor ikke SSB utarbeider denne form for statistikk for egen maskin, slik som deres kollegaer i Danmark gjør, til og med årlig?
Sosioøkonomiske forhold
Der bakgrunn ikke har noen betydning for Islambegovic når det gjelder kultur, så er det annerledes når det kommer til sosioøkonomiske forhold (utdanning, levestandard, boforhold, inntekt, yrke etc.).
Islambegovic innrømmer at det finnes ulikheter mellom grupper, men påstår at «når man kontrollerer for sosioøkonomiske forhold, reduseres disse drastisk». Det er ikke sant. De reduseres, men hvor «drastisk» er varierende. For de fleste kriminalitetstyper vedvarer overrepresentasjon for dem med innvandrerbakgrunn, derfor er påstanden om at «Utenforskap, fattigdom og lavt utdanningsnivå forklarer langt mer enn etnisitet» en betydelig overdrivelse.
Dessuten har sosioøkonomiske forhold også sine forklaringsvariabler, og for den som for eksempel blir knivstukket eller voldtatt er det av liten betydning hvilke sosioøkonomiske forhold gjerningspersonen måtte ha.
Prinsipielt valg
Brudvik fremstiller det som et problem at politiet ikke fører statistikk over kulturell bakgrunn. I virkeligheten er dette et prinsipielt valg i en rettsstat: Vi skal dømmes for handlinger, ikke for hvem vi er. Ønsket om å kartlegge mennesker etter etnisitet og opprinnelse er ikke løsningen på kriminalitet – det er en vei mot økt mistenksomhet, ikke trygghet.
Ja, la oss håpe at vi fortsatt dømmes for våre handlinger, ikke for hvem vi er (vi er nok flere som tviler på akkurat det ikke minst etter Hamsa-saken i Bergen), men kriminalitetsdebatten handler både om straffeutmåling og om å avdekke og forebygge kriminalitet.
Forestillinger om at enkelte miljøer naturlig produserer kriminalitet, har historisk banet vei for stigmatisering, ikke løsning. Det fører sjelden til konstruktive løsninger – men ofte til fordommer og polarisering.
( … )
Bak akademisk språk skjuler det seg et følelsesdrevet narrativ som ikke tåler møtet med statistikk eller fagkunnskap. Det må våge å sies. Hans hypotese, om at det er kulturen det «brenner» i, henger ikke sammen med verken tall eller forskning. Det brenner i sosialt utenforskap, ikke i opprinnelse.
Hadde jeg fortsatt vært sensor på universitetet hadde dette ikke gitt noen toppkarakter. Verre er det at denne meningsutvekslingen forteller noe om de dype skillelinjene vi står i for å faktisk kunne stoppe den negative spiralen i barne- og ungdomskriminaliteten.