Da jeg skrev Islam. Den 11. landeplage i 2015, var jeg svært opptatt av å skille mellom dem som er våre muslimske venner og dem som ikke er det. Ene og alene fordi dette er et korrekt bilde, og fordi at dersom man har et etisk kompass noenlunde i vater, vil man jo ikke sause sammen alle i en og samme gruppe.
Nettopp sammensausing er vel det ingen av oss som selv vil bli utsatt for. Ja, man er norsk, men du verden så mange nordmenn det er som det ikke er mulig å føle et fellesskap med, ikke minst grunnet politiske oppfatninger (ingen nevnt, ingen glemt).
Den mest voldelige religionen
Da er spørsmålet: Hvordan kan man samtale om islam og denne ideologiens totalitære sider uten at det rammer alle muslimer? Dette vil jeg påstå er en av vår tids største utfordringer, for det er ingen tankesett eller ideer som påvirker samfunnet vårt mer enn islam. Ja, slik har det blitt, ikke minst på grunn av politikere som ikke aner hvordan de skal forholde seg til den nytilflyttede ideologien, som er den mest voldelige religionen av alle religioner, grundig dokumentert av forskeren Tina Magaard.
I tre år studerte Magaard ti religioners grunntekster. Magaard konkluderte med at det i koranen er «hundrevis av oppfordringer til kamp mot annerledes troende».
Magaard sa videre at «tekstene i islam adskiller seg klart fra de øvrige religioners tekster ved i høyere grad å oppfordre til vold og aggresjon overfor annerledes troende. Det finnes også direkte oppfordringer til terror. Dette har lenge vært et tabu i islamforskningen, men det er et faktum som man er nødt til å forholde seg til».
Voldspassasjene i islam er med andre ord svært omfattende. Vet politikerne våre dette? Ja, en del, men hvor mange er vanskelig – om ikke umulig – å kjenne til. Det som synes åpenbart er at politisk ledelse ikke ønsker seg en slik debatt, og at de velger det hvite flagget i håp om at de voldelige kreftene innen islams rekker stagger seg.
Da er det andre som må ta jobben med å være åpen, ærlig og sannhetssøkende. Som Pierre Collignon i Berlingske, som flere ganger de siste årene har utpekt seg som en frittenkende mann.
Alle kan bli som oss – hvis de selv vil
La oss først peke på en annen danske, han som mer enn noen andre er far bak den gode danske nasjonalfølelsen og identiteten, Nikolai Frederik Severin Grundtvig (1783-1872). For Grundtvig kan alle, uansett rase eller opphav, bli et fullverdig medlem av det danske folket hvis man selv ønsker det – og «har øre for morsmålet og flamme for fedrelandet».
Grundtvigs grunntanke er for meg kjernen i hva som burde vært selve drevet i Norges og Europas innvandringspolitikk fra dag en. Alle som kommer er velkomne om de vil bli som oss.
Dette er også den verdimessige kjernen i Collignons tanker. Han erkjenner at problemene med islam er kommet for å bli, men «svaret på det er ikke å gjøre den enkelte muslim til problemet eller å innføre en definisjon av danskhet som bestemt av etnisitet…».
Hvis vi vil være tro mot både dansk historie og europeiske verdier, er ikke tilgang til det danske fellesskapet bare et blodsbånd. Danskhet kan tilegnes, og det er ikke bare av idealisme at vi bør holde fast ved det prinsippet.
Man kan til og med se på statistikken at de frihetsorienterte og nasjonslojale finnes her i Norge. Når Frp har seilt opp som innvandrernes parti, faktisk det nest største blant innvandrere, sier det seg selv at det er flere enn etniske nordmenn som er lei av at de mest kravstore moskemiljø-muslimene presenteres ustanselig i norske medier. Det finnes hardarbeidende, integrerte innvandrere som har tilegnet seg norske fellesskapsverdier – de får bare ikke mediefokus for sitt verdivalg.
Collignon mener at for å vinne verdikampen, er det avgjørende å ikke skyve fra oss personer med opphav på andre kontinenter, ene og alene grunnet deres nasjonale/etniske opprinnelse. Vi må ikke minst gripe begjærlig alle de stemmene i dag som har muslimsk opphav og som kjemper en ærlig kamp mot æreskulturens klamme klør. De er våre allierte.
Det er islamistenes villeste drøm å splitte oss og gjøre enhver kritikk av islam til et angrep på muslimers identitet. Et angrep på hele gruppen, som islamistene deretter posisjonerer seg som forsvarere av.
Derfor må vi være presise: Identitet er ikke etnisk. Den er kulturell.
Det kan høres for mykt ut for noen, men samtidig må vi tørre å være skarpe og tydelige i vår kritikk av både kultur og religion.
Ikke minst islam.
Som Collignon slår fast – uten blygsel, og med fakta på sin side: «Fordi ingen annen religion utløser verdikonflikter og vold i Europa som islam. Religionen er utformet til å være i strid med opplysningstidens og det liberale demokratiets idealer.»
Arabiske stater sablet ned av FN-forskere
Det er jo bare å ta et blikk utover den havarerte islamdominerte verden. Demokratisk underskudd er noe av det mest påfallende. Kvinner parkert på samfunnets sidelinje det samme. Økonomisk stagnasjon like så.
Det fastlåste forholdet til islam og sharia som menneskehetens frigjøring og frelse har katastrofale konsekvenser på både individ- og samfunnsnivå. I tre omganger etter totusenårsskiftet har FN publisert rapporter om utviklingen i den arabiske verdenen. Rapportene ser på de siste 30 års utvikling, eller mangel på sådan, i den arabiske ligas 22 medlemsland. Rapportene, som er skrevet av arabere, sjokkerte både arabere og det internasjonale samfunnet. Både de sosiale, politiske og økonomiske forholdene var langt verre enn antatt.
FN fastslo at den arabiske verden lider under tre grunnleggende mangler: mangel på ytringsfrihet, mangel på kunnskap, og mangel på kvinnefrigjøring, og dermed en veritabel sløsing med halve befolkningens ressurser. Autoritær barneoppdragelse hemmer nysgjerrighet og vitetrang, hette det. Samfunnet fremmer kollektiv tenkning og inviterer til
passivitet og lavt engasjement. Det pågår en religiøs/politisk nedbryting av individets selvtillit og selvstendighet.
Det er dette mørket som har vandret inn med islam her hos oss. Arabiske stater er blant de rikeste i verden, like fullt klarer de ikke å utvikle sunne demokratier som setter mennesket fri. Dette skjer ene og alene på grunn av islam, «og spesielt islams iboende fundamentalisme og voldelige aggressivitet overfor frafalne og vantro».
Religionskritikk er vanskelig i hele den muslimske verden, og religiøs ensartethet bidrar til å forhindre spredning av fri debatt i den politiske sfæren, slik Richard K. Rowley og Nathanael Smith uttalte i en ofte sitert forskningsartikkel fra 2009 .
Problemet er at mange muslimske innvandrere tar med seg fundamentalisme når de kommer til Europa.
En studie fra Justisdepartementet i 2020 slo ned som en bombe i Danmark. Studien viste at hele 76 prosent av de danske muslimene lovmessig ville forby islamkritikk. Med islams inntog kommer også kvinneundertrykking, hat mot ikke-muslimer generelt og jøder og homofile spesielt.
Med islams grunnleggende tekster kommer en oppskrift på en kontrollerende religion som skal ta makt over både det sosiale rommet og den politiske verden. Det er altfor lett å sette isme bak islam og forfekte en politisk religion.
Med islam følger oss voldspotensialet mot enhver som tenker annerledes enn oppskriftene til islam. Islam tar over det sosiale rommet (det er bare å ta seg en tur på Grønland i Oslo, særlig på fredagene). Dette har hjerneforskeren og forfatteren Sam Haris skrevet tusener av sider om,m som i sin bok fra 2016: The End of Faith. «Islam, mer enn noen annen religion utarbeidet av mennesker, har alle kjennetegnene ved en radikal dødskult.»
Nettopp, og det er her man er ved kjernen. Som jeg til stadighet overhørte pakistanere i Pakistan si seg imellom: – Det er to tung vi ikke respekterer, tid og menneskeliv.
Vi trenger de frihetselskende muslimene og de frafalne
Islam, og det lærer man endog om i skolen, er en lovreligion, påbud og forbud er helliggjort, og dette kan vanskelig, om enn umulig, reformeres, ikke minst også fordi profeten var en juridisk, politisk og militær leder. Hans liv er til etterfølgelse i ett og alt, han var et guddommelig inspirert, feilfritt menneske, og hans liv er nedfelt i Halvor Tjønns bok Muhammed – slik samtiden så ham, en bok til forferdelse. Som redaktør Olav Verst skrev i VG i sin anmeldelse av Tjønns bok i 2011:
«De tre muslimske historikerne forteller om holdninger og handlinger som krenker absolutt alle de verdier og prinsipper som vår vestlige samfunnsform, moral og lovgivning er tuftet på. Det hadde vært naturlig i en bokomtale som denne i vår tids avisspråk å summere opp de viktigste av hovedpersonens gjerninger og gi en vurdering av dem. Men jeg tør ikke. Folk er drept for langt mindre.»
Ordene til Versto ble etterfulgt av denne kommentaren fra kollegaen og tegneren Roar Hagen: «Jeg vil ikke tegne ham. Jeg vil ikke bli tvunget til å leve som min danske kollega Kurt Westergaard (tegneren i Jyllands-Posten som levde med drapstrusler fram til sin død i 2021, min anm).»
Hagen fortsatte slik: «Muhammed er det eneste mennesket i verdenshistorien jeg ikke kan tegne».
Islam angriper alt ved moderniteten (minus offentlige trygder). Det er derfor islam må og skal kritiseres. Og i den kampen trenger vi muslimer som er frittenkende og frihetsorienterte. De er like gode nordmenn eller europeere som vi ikke-muslimer som står på den samme frihetens side.
Hovedillustrasjon: HRS
Berlingske: Problemer er ikke Ali og Yaqoub. Problemet er islam.