Barn i utlandet

Danmark har, som Norge, i årevis kjent til at innvandrere kan sende sine barn til opprinnelseslandet uten at man har klart å stoppe det. Nå er det nok, sier den danske integreringsministeren Inger Støjberg, som vil sette en stopper for praksisen - hvilket hun fint kan gjøre da det allerede er flertall i Folketinget for å frata foreldre oppholdstillatelsen ved slike reiser. Men er det lurt å hoppe direkte på en slik lov?

Den ene etter den andre regjeringen innser at vi har et problem med at barn holdes på lange utenlandsopphold. Men den ene etter den andre regjering har kun det samme svaret: retten til barnetrygd i utlandet strammes inn. Dette tiltaket er ikke tilstrekkelig. Vi må også få på plass et nasjonalt elevregister.

Akhtar Chaudhry som i mange år har representert SV på Stortinget har fått seg jobb. Han jobber nå i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) og skjønner "plutselig" at det er et problem at foreldre i Norge lar sine barn ha lange opphold i opprinnelseslandet. Ja, til og med begrepet "dumpe" er blitt legitimt.

Statsråd Solveig Horne (FrP) ønsker kutt i barnetrygden for familier som har sine barn på lange utenlandsopphold. Ønsket er sikkert velment nok, men for puslete.

Det har gått opp for skolebyråden i Oslo at hun både mangler elever og at mange elever har et svært høyt fravær. Nå vil hun ved hjelp av regjeringen stramme inn barnetrygdutbetalingene for disse barna, for å sikre barna skolegang etter opplæringsloven. Men det finnes en rekke tiltak som kan iverksettes, de følger her. Dessuten kan vi fortelle skolebyråden at hun mangler flere elever enn hun tror.

Human Rights Service har anmeldt et forelderpar med norsk statsborgerskap for aktivt å hindre barna i å bli integrert I Norge. Foreldrene etterlot fire døtre i Gambia i 2003. Så vidt vi kjenner til, er det første gang at foreldre i Norge anmeldes for slike forhold. Frps Per Sandberg ber fire statsråder ta grep.

Jeg leser for tiden på Institutt for samfunnsforskning (ISF) sin rapport om barn i utlandet. Denne rapporten bygger i hovedsak på en rapport som HRS publiserte i 2004, og jeg kom i denne sammenheng til å tenke på norsksomaliske Samira. Hennes historie bevitner hvor vanskelig det er å få norske myndigheter til å ta disse barnas utfordringer på alvor.

HRS møtte Solveig Horne i går, statsråd for barn og integrering, der vi la frem sentrale tema vi mener tidligere regjeringer har vanskjøttet. Da handler det særlig om to verkebyller som vi mener er vår tids klareste uttrykk for statlig diskriminering: rituell legemsbeskadigelse og aktive anti-integreringstiltak fra foreldres side.

Noen «nyheter» kommer like sikkert som årstidene. På forsommeren advares vi om forestående tvangsekteskap og om høsten om forsvunne barn fra grunnskolen. Realpolitiske tiltak uteblir, men med enkle grep kan mye gjøres.

-Forutgående regjeringer har sviktet Norges mest sårbare barn, barn av foreldre med opphav i islamsk æreskultur. Kan en ny barneminister vise oss et nytt menneskesyn, der etnisitet er irrelevant? Spørsmålet stilles Solveig Horne av Hege Storhaug i kronikk hos NRK Ytring.

Artisten Deeyah er klar med ny dokumentar etter den store suksessen med forrige om æresdrap. Nå tar hun opp hansken til HRS: de tusener av barn som dumpes i foreldrenes opprinnelsesland. I Storbritannia anslås det å handle om fem til åtte tusen barn i året. Vil ny regjering i Norge orke å ta et grep?

Kronikken i Aftenposten i dag bekrefter hva HRS har advart høylytt om siden 2004: barn dumpes i foreldrenes opprinnelsesland og utsettes for grove overgrep. Overgrepene får ingen konsekvenser for foreldrene.

En medarbeider i Inkluderings- og mangfoldsdirektoratet har kronikken i dagens Aftenposten. Det var svært underlig lesning. Rett og slett en sterk fornemmelse av déjà vu. Kronikken omhandler de aller mest marginaliserte barna med tilknytning til Norge, barna som dumpes, barna HRS satte ettertrykkelig på dagsordenen i Norge og Danmark i 2004 i rapporten ”Ute av syne, ute av sinn”. Da startet den politiske kampen prompte for å dekke over realitetene, og svært få realpolitiske grep ble tatt på vegne av barna. Det er derfor vi mener at de verste rasistene er å finne blant dem som har snudd disse barna ryggen. For ryggen handler kun om deres hudfarge

Etter at SOS Rasisme ble tatt med buksene nede for grovt underslag og økonomisk svineri, har Antirasistisk senter regjert i antirasisme-businessen. En svært lukrativ business har det vært også, det er åpenbart for alle som har sett i regnskapene deres. Som de moralsk opphøyde vesener de er, kan de med solide finanser i ryggen fortelle alle oss andre hvor rasistiske vi er, innerst inne. De har blant annet fått en hel masse penger for å lage en film som skal fortelle deg og meg at vi skal gå på teselskap til muslimer. Det er jo flott.

Hvert år skjer det samme: En rekke barn i grunnskolen uteblir til skolestart. De fleste av disse antas å være i foreldrenes opprinnelsesland. Men ingen vet og nasjonale regler er ikke kommet på plass. Samtidig er de avdekkende tallene bare toppen av et isfjell, men å få tallene på plass er ikke Utdanningsetaten i Oslo veldig behjelpelig med.

Den dansksomaliske unge kvinnen Lul (19) som med et nødskrik unnslapp kjønnslemlestelse i Somalia, frykter for livet til brødrene sine på 10 og 11 år. De holdes tilbake i Somalia på en militær- koranskole der vold er hverdagen. Den ene av dem har også en medfødt alvorlig sykdom.

De glemte barna er ikke glemt lenger. Media fokuserer nå på barn i Oslo som er fraværende etter årets skolestart. Siden HRS startet opp for 10 år siden, har vi hatt fokus på det ”ubehagelige” temaet ”hjemsendelse/dumping” av barn i foreldrenes opprinnelsesland. Det har vært et arbeid i motbakke, dog med små fremskritt i ny og ne. Vi har merket oss følgende: å arbeide for barns rettigheter gir lite status. Videre: den politiske vinden har snudd. Ingen politikere ser lenger ut til å kjøpe argumentasjon om at lange opphold i foreldrenes hjemland – for såkalt å lære kultur og språk der – er av det gode. Men verktøyene mangler. Det er fremdeles fritt frem for foreldre å holde barna på de mest lugubre skolene i tredje verden under hvilke som helst elendige forhold sosialt. At kunnskapsminister Halvorsen og co våger å la være å ta i dette, er oss nærmest en gåte.

Sikkert som årstiden er det at før sommerferien kommer problemene med at unge kan risikere et ufrivillig ekteskap eller å bli kjønnslemlestet i utlandet, mens høsten og skolestart handler om unge som ikke møter på skolen. Like sikkert er det at ingen politikere eller myndighet så langt har klart å få bukt med problemene.

Praksisen med at foreldre med innvandrerbakgrunn sender sine barn på lengre opphold i foreldrenes opprinnelsesland, er velkjent. Det var det, i alle fall for politikere, byråkrater og mange av dem som jobber i skolen, allerede i 2004 da HRS dokumenterte praksisen gjennom en egen rapport. Siden har stadig flere erkjent at slike utenlandsopphold for barn er problematisk, men det skjer ingenting fra politisk hold. Nå foreslår Tord Lien (FrP) at vi innfører skoleplikt. Det er et godt forslag.

Som eneste organisasjon i Norge har HRS hatt dumping/hjemsendelse av innvandrerbarn høyt på agendaen. Vårt notat i fjor om ”De glemte barna”, der vi statistisk dokumenterer at nesten 4 000 barn i grunnskolealder, ikke er å finne på skolebenken, presset frem et eget punkt i Stoltenbergs regjeringsplattform som skal styrke arbeidet med ”norske barn i utlandet”. Det ser likevel ikke ut til at Regjeringen har eller vil forstå problemets omfang og karakter. Kristin Halvorsen skal løse problemet nå med en brosjyre til kommunene. At dette ikke hjelper verken Aisha i Somalia eller Ali i Pakistan, forstår enhver som kan legge sammen to pluss to.

HRS har siden 2003 jobbet med problematikken med barn som forsvinner fra Norge. I dag kan vi konstatere at temaet er blitt anerkjent som et problem, men fortsatt sliter myndighetene med å finne ut hvordan problemet kan løses. Det er derfor mer enn gledelig at FrPs Mette Hanekamphaug i dagens muntlige spørretime på Stortinget benyttet sjansen til å spørre kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV) om hva som gjøres med problemet. Desto større nedtur var Halvorsens svar.

Skolestart bringer også den årlige mediekommentaren: Mange elever ikke dukket opp til skolestart. Det nye dette året er at leder av Foreldreutvalget for grunnskoleopplæringen (og leder av Lysbakkens kvinnepanel), Loveleen Brenna, kommer ”nyheten” i forkjøpet med å hevde at forsvunne elever urettferdig er blitt presentert som et innvandrerproblem. Samtidig hevder den samme Brenna, riktig nok, at vi mangler registrertingsrutiner for å kunne gripe fatt i problemet. Men hvordan kan da Brenna hevde dette ikke i hovedsak er innvandrerproblem? Kunnskapsminister Halvorsen (SV) sier nå at hun skal snakke med Foreldreutvalget om hvordan dette skal ordnes. Men antakelig må SV igjen ty til HRS’ forslag.

Utdanningsdirektør Petter Skarheim ønsker at rektorer skal være mer restriktive med å gi elever fri utover ordinære ferier. På enkelte skoler drar fire av ti elever på lange ferieopphold i skoleåret. Men enda har ikke skolemyndighetene fått på plass noen statistikk over fenomenet.

Etter at HRS i 2004 avdekket at barn i Norge kan ha store deler av sin oppvekst og skolegang i utlandet, grep Danmark fatt i problematikken. Blant annet fikk kommunene i oppdrag å kontrollere om dette også var vanlig praksis i Danmark, samt å etablere rutiner for kontroll med hvor danske barn faktisk oppholder seg. I fjor ble det i København kommune avdekket 380 økonomiske svindelsaker med barn, det vil si at foreldrene hevet både barnetrygd og ekstra boligstøtte – til tross for at barna ikke befant seg i Danmark.