Hva var det vi tok opp i rapporten ”Ute av syne, ute av sinn. Norske barn i utlandet”? Den fullstendige rettsløse tilstanden til barn, som typisk er norske statsborgere, og som enten dumpes i familiens opprinnelsesland som et optimalt verdimessig antiintegreringstiltak, eller som sendes typisk sammen med mor tilbake for ”kulturell oppdragelse”, altså igjen: antiintegreringstiltak.
Ethvert noenlunde oppegående menneske forstår at slike opphold er svært skadelig for barnets fremtidige mestringsevne i et moderne samfunn som Norge.
Men som vi pekte på i rapporten i 2004, og også dokumentert i rapport i 2005, settes barna i en svært sårbar situasjon i forhold til overgrep, enten det handler om barneekteskap eller kjønnslemlestelse.
Daværende regjering, anført av Erna Solberg, likte dårlig blesten rapporten fikk i media. Mottiltak ble satt inn. Først benektelse av omfanget av barn og unge dette kunne omhandle. Vi sa (dertil i en fotnote) vi fryktet et sted mellom 4 – 5 000 barn til enhver tid som kunne befinne seg i foreldrenes hjemland på opphold av lengre varighet. Tallet var ikke grepet ut av luften, men særlig basert på samtaler på den norske ambassaden i Islamabad og innhenting av informasjon fra andre lands ambassader. Men, som vi understreket, det er det enkelte barns ve og vel vi er opptatt av. For: ingen vet noe om omsorgs- eller skolesituasjonen. Om rettstilstanden. Om konsekvenser for en mulig integrering i Norge i voksen alder. Myndighetene er helt ute av kontroll, påpekte vi helt korrekt.
Første konkrete mottiltak var at Solberg og co snakket om foreldres rett til å bestemme hvor barna skal vokse opp. Kan du se for deg at det samme ville bli sagt dersom tusener av barn fra Finmark ble dumpet på Bjørnøya?
Solberg og co snakket videre varmt om hvor dyktige barna kunne bli i matte og naturfag, som det visstnok satses bredt på i skoler i Pakistan, kvalifikasjoner Norge trenger.
For å si det rett ut: kvaliteten på skoler i eksempelvis Pakistan er generelt så elendig at til tross for at barna går på såkalte engelske skoler, kan man være ganske sikker på at endog engelskkunnskapene er magre ved eventuell tilbakereise til Norge.
Så skulle tallet knuses. Oppdraget ga Solberg til SSB. Da kom politiske løgner på bordet. SSB viste at grunnet folkeregistreringssystemet, så skal det svært mye til for å bli registrert utvandret. Har man en forelder eller søsken igjen i Norge, står man oppført bosatt her. Dette gjelder for eksempel barna i rapporten om kjønnslemlestelse fra 2005, som ble dumpet i 2003 av foreldrene i Gambia.
Hold deg fast: de fire norskfødte søstrene i Gambia er fremdeles registrert bosatt på Manglerud i Oslo. Nå ti år senere.
Så hva gjorde Solberg da SSB sa noe helt annet enn hva temaet var, nemlig at rundt 1 200 barn og unge med bakgrunn fra Pakistan, Marokko og Tyrkia er registrert utvandret? Flott, sa hun, da fikk vi korrigert tallet til HRS.
”Kun” rundt 1 200. Men det var jo ikke sant, og det visste Solberg. Det kunne hun selv lese i kapittel 5 i SSB-rapporten Barna vi snakker om finnes ikke i et eneste register. Det var jo derfor vi kjørte prosjektet. For å få på plass et system som ivaretar menneskerettighetene til disse barna.
Så da Solberg lot statssekretæren sin gå ut og si det med følgende gladmelding om at man nå gjennom SSB hadde ”fått kvalitetssikret tallene”, så skyldes dette enten lesevansker eller bunn uredelighet. Korrigerte SSB manipulasjonen/feilmeldingen? Nei.
Neste trekk: egen rapport fra Solbergs departement. Her kan man også lese om alle de flotte konsekvensene av lange opphold i tredje verden. Man får kjennskap til egne røtter, familie, kultur og språk, trygghet på ”hvem man er” og styrket selvbilde. Og som Solberg formulerte seg på departementets hjemmeside:
– Hvilke konsekvenser et lengre opphold i utlandet får vil være helt avhengig av den enkeltes ressurser og situasjon.
Arbeidet med å knuse HRS’ rapport er ikke ferdig med dette. Forskningsprosjekt gis den røde horden ved Høyskolen i Oslo, anført av Sissel Østberg. De drar til Pakistan og oppsøker skoler der, slik vi gjorde. Men de ser helt andre ”problemstillinger”. De ser nytten av slike opphold, formulert på denne måten i kronikk 19.august 2006 i Aftenposten:
«Den helhet som kultur, språk, familieforhold og religion til sammen gir, oppleves som en viktig kilde til å gi barnet den rette oppdragelse.»
At ungdom selv forteller om tapt skolegang som må tas igjen i Norge, se det tones ned. (Vi ble for øvrig senere fortalt fra regjeringshold at rapporten fra HiO gikk rett i søpla).
Nei, det er ikke over: Vi tok et nytt tallgrep i 2009 i rapporten De glemte barna der vi endelig kunne legge langt mer håndfaste tall på bordet ved å sjekke antall barn registrert i norsk grunnskole (GSI-statistikk) opp mot SSBs befolkningsstatistikk over andelen bostedsregistrert i Norge i samme alder.
Da knuste vi enhver som hadde prøvd seg på skitne triks for å underkjenne omfanget. Tallenes tale i 2009 var følgende:
- Oslo kommune manglet 1 852 elever på skolebenken.
- På landsbasis manglet 3 877 elever.
Husk nå dette: tallet er høyere, for her har vi ikke med barn før grunnskolealder, og ungdom i videregående skolealder.
Anslag på 4 – 5 000 barn og unge var nesten mer presist enn vi våget å håpe i 2004-rapporten.
Og tallet førte til at Ap insisterte på at bedre oppfølging av norske barn i utlandet skulle inn i Soria Moria-erklæringen samme år. Slik ble det.
Siste nytt er dog et nytt stunt fra SV i regjering: Institutt for samfunnsforskning er gitt i oppdrag å skrive rapport om norske barn på skoler i Pakistan. Hva skal Inge Marte og co med den rapporten? Hva mer trenger de å vite enn det som står i HRS sin ni år gamle rapport?
Det er et ekstremt uverdig spil som har fått pågå på grov bekostning av barn.
Kronikken i dagens Aftenposten kommenteres straks. Som handler om barn som oppsøker norske ambassader for å få norske pass til barna sine…