Barn i utlandet

Strammer inn barnetrygdregler

Den ene etter den andre regjeringen innser at vi har et problem med at barn holdes på lange utenlandsopphold. Men den ene etter den andre regjering har kun det samme svaret: retten til barnetrygd i utlandet strammes inn. Dette tiltaket er ikke tilstrekkelig. Vi må også få på plass et nasjonalt elevregister.

Som del av innstramningspakken til Regjeringen var forslaget om å stramme inn for reglene for å ha rett til barnetrygd når barnet oppholder seg i utlandet. Fra og med 1. oktober er retten til barnetrygd under utenlandsopphold strammet inn fra seks til tre måneder. Bakgrunnen for lovendringen er at Regjeringen vil forhindre at foreldrene tar ut barna fra skolen over lengre perioder, heter det i pressemeldingen.

Barn i utlandet

Stadig flere barn i Norge opplever forsørger på sosialhjelp

En av HRS’ «hjertesaker» siden begynnelsen av 2000-tallet har vært å unngå at barn sendes på lange utenlandsopphold, typisk i foreldrenes opprinnelsesland. I 2004 publiserte vi rapporten Norske barn i utlandet: Ute av syne, ute av sinn – og fikk kritikk fordi at vi hevdet at slike utenlandsopphold kunne utgjøre et problem, og da ikke bare for dem det gjaldt, men også for det norske samfunnet.

Som vi rapporterte den gang:

Omfanget av praksisen er langt mer vanlig enn antatt. Det er god grunn til å anta at det til enhver tid befinner seg flere tusen barn med norsk statsborgerskap eller med fast bosettingstillatelse i Norge i foreldrenes opprinnelsesland. Hvilke forhold de lever under eller hvilke skolegang de eventuelt får, er ukjent for norske myndigheter. Foreldrenes motiv for praksisen er av både verdimessig og økonomisk karakter.

Men ikke alle likte at vi kom med slik informasjon. Selv daværende kommunalminister, med ansvar for integreringen, nåværende statsminister, Erna Solberg (H), mente at vår rapport var sterkt overdrevet. I etterpåklokskapens lys har hun kanskje kommet på andre tanker.

Krever regulering

Åpenbart kan slike opphold, som på den tiden var spesielt «populært» blant pakistanske familier, være til hinder for integreringen. Å være årevis som barn i et land som f.eks. Pakistan, som HRS besøkte under arbeidet med denne rapporten, er til hinder for forståelsen av det norske samfunnet og bidrar ikke positivt for det den norske språkforståelsen.

Vår studietur i Pakistan avdekket da også at barna levde under svært forskjellige forhold. Noen gikk på gode skoler og bodde i veletablerte strøk, andre gikk på religiøse internatskoler, der typisk jentene var innelåst, og der studietilbudet stort sett var begrenset til at de samme skulle bli «gode muslimer». Men uansett hvor god – eller dårlig – utdanningstilbudet var, så hadde det én ting til felles: det er ikke tilpasset livet i Norge.

Vi påpekte at praksisen burde reguleres, da  både for å ivareta det enkelte barns rettigheter og omsorgsbehov, og for å sikre integreringen generelt. Samtidig viste vi til at det eksisterer en rekke lovverk og retningslinjer som har relevans for regulering av praksisen. I denne sammenhengen løftet vi frem både barneloven, barnevernsloven, opplæringsloven, straffeloven, utlendingsloven og eksempelvis loven om sosiale ytelser.

Men da, som nå, ble ett tiltak valgt: nemlig innstramning for retten til barnetrygden for barn i utlandet. I 2004 var gjeldende regelverk at utenlandsopphold over 12 måneder kunne føre til bortfall av barnetrygden. Etter at vi satte søkelyset på problematikken, var svaret fra daværende regjering å halvere den legale tiden for barnetrygd og utenlandsopphold, altså til seks måneder.

Nasjonalt elevregister

Denne Regjeringen har samme svar som på midten på 2000-tallet. Nå halveres tiden igjen for å kunne få utbetalt barnetrygd i utlandet, fra seks til tre måneder.

Dette tiltaket er ikke tilstrekkelig. Noe av det viktigste som må gjennomføres, er å opprette et nasjonalt elevregister. For ett av hovedproblemene er at vi mangler gode systemer og rutiner for å finne ut om barna faktisk er i Norge eller ikke. Et nasjonalt elevregister kunne i alle fall fanget opp barn i skolepliktig alder.

I 2009 satte vi igjen søkelyset på problematikken, der vi kunne statistisk dokumenterer at nesten 4.000 barn i grunnskolealder ikke var å finne på skolebenken i Norge. Vi klarte også å få tematikken inn som et eget punkt i Stoltenbergs regjeringsplattform, men heller ikke daværende regjering evnet å forstå problemets omfang og karakter. Kristin Halvorsen (SV), som kunnskapsminister, svarte med en brosjyre til kommunene.

Det er skuffende at heller ikke denne Regjeringen synes å få på plass et slikt register. En kan undre seg over hvorfor.