Terrorisme og ekstremisme

Den islamske staten kidnapper irakiske barn til sexslaveri, dreper unge ved halshugging, korsfestelse eller ved å begrave dem levende. Dette kommer frem i en FN-rapport.

Islamsk Råd i Storbritannia har reagert med sinne over at myndighetene i vennlige ordlag i brevs form har oppfordret over 1 000 imamer og moskeer til å ta et oppgjør med ”hatets menn”. Nå er det slik at nettopp dette rådet har åpne bånd til ekstremisme både nasjonalt og internasjonalt, inkludert samme mann som er stjerne hos Islam Net i Norge, Haitham al-Haddad. Hvorfor skal et slikt råd representere Storbritannias muslimer?

Norge og Europa er nå en regelrett slagmark for kamp om ideer og dermed en slagmark for terror. Vi er få som våger å peke på det virkelige problemet: Islam, ikke den religiøse delen, men islam som et totalsystem for samfunnslivet og politikken. Gir man tydelig beskjed, defineres man som høyreorientert (i beste fall), islamofob og rasist. Når så en fritenker fra en salafistfamilie i Egypt nettopp gir klar beskjed, hva skal han da kalles? Den politisk forfulgte Kareem Amer (30) er fribyforfatter i Bergen. Han undrer seg: Hvor mange terrorangrep må Europa oppleve ”for å innse hvor farlig islam er”?

(Kronikk i Dagbladet): Vi vet hvem som står bak den økende jødeforfølgelsen på det europeiske kontinentet. Hvis vi ikke forstår hvorfor dette skjer, kan vi heller ikke bekjempe den nye jødefordrivelsen. Et Europa som igjen feiler i å beskytte jødene, er varslet om et ideologisk tapt Europa på alle måter.

"La oss innrømme det uten å lyge overfor oss selv, at vi muslimer er tidsinnstilte bomber. Når jeg sier ’vi muslimer’, mener jeg selvsagt ikke hver eneste muslim,” sier Brooklyn-imamen Tareq Yousef Al-Masri, som tar et generaloppgjør med nåværende og tidligere hatpredikanter som han mener er årsaken til blant annet terroren mot Charlie Hebdos medarbeidere.

-Vi kan ikke ha et samfunn der du ikke lar barna dine dra på egne feriereiser. Å la seg verve som kriger for å utøve dødelig vold er faktisk også å bli offer for vold. Disse ordene tilhører arvtakeren etter Fredrik Reinfeldt, den nye lederen av Moderaterna, Anna Kinberg Batra. Batra er opptatt av ”åpenheten” i samfunnet”.

Egypts president Abdel Fattah al-Sisi kom med en klar appell til folket i talen på Muhammeds fødselsdag, som sammenfalt med vår nyttårsfeiring: islam trenger «en religiøs revolusjon». Sisi sa rett ut at «det er de islamske tekster og ideer, som vi har holdt hellige gjennom århundrer, som skaper fiendskap til resten av verden”. "Det er ubegripelig," sa han, "at den tenkning vi holder mest hellig, skulle gjøre hele ummaen (den islamske verden) til en kilde til engstelse, fare, drap og ødeleggelse for resten av verden.» Slik snakker ingen vestlige ledere.

Dreper man polemikken, dreper man demokratiet. Så enkelt, så åpenbart. Ordene tilhører han som selv risikerer å bli drept, filosofilæreren Robert Redeker, som lever under jorden i hjemlandet til Voltaire etter at han kritiserte – ja, selvsagt, islam.

Som kjent har hatpredikanter fått turnere og også være fast inventar i britiske moskeer i et par tiår uten at myndighetene har grepet inn. I de nye terrortider nå, der særlig de britiske øyene er en målskive, oppfordrer regjeringen moskeene om å ta et oppgjør med «hatets menn». Det likte Islamsk Råd Storbritannia dårlig. I Tyskland skapte flytende såpe rabalder. På flasken var det nemlig avbildet en moské, da såpen hadde fått navn etter 1001-natt. Den er nå fjernet fra butikkhyllene.

Statsminister Manuel Valls sier at det er nesten 3 000 islamister i Frankrike som må overvåkes. I tillegg kommer hundrevis av personer som mistenkes å være tilknyttet ekstremisme via andre land. Over 3,5 milliarder kroner legges på bordet.

Noen er så opptatt av å følge religiøse lover og forordninger at det omfatter alt i livet deres, fra påkledning og mat – til detaljer som halal-slips og halal-godteri. Hva er da sannsynligheten for at disse muslimske troende er likeglad med hva deres islamske lover sier om den aller største synden? Blasfemi som fortjener dødsstraff.

I dag er det protestert kraftig og bredt i Tsjetsjenia mot karikaturene til Charlie Hebdo. 800 000 tok til gatene. I Pakistan skjer det samme, der blant annet franske flagg og figurer som portrettere politikere brennes. Også i Teheran har massene begynt å bevege seg utenfor den franske ambassaden. Det ligger an til at dette vil spre seg.

Massakren på noen av Europas fremste åndsmennesker i Charlie Hebdos lokaler, setter lyskasterne på de svært mange franske sonene som republikken mer eller mindre har mistet kontroll over, og der islams formørkende ideologer har fått grep om befolkningen. Eksempelvis konverterer mange franskmenn, også med «jugekors», for å lette presset i hverdagen.

Den islamske staten rykker nærmere og nærmere oss mentalt og fysisk ved deres sympatisører. Det tydeligste eksemplet er nå i Örebro, der befolkningen i et innvandrertett område frykter både for voldtekt og sine liv dersom de opponerer mot ideologien til en islamske staten. En lokalpolitiker bekrefter folks frykt og drapstruslene. Sympatien med IS er betydelig i Europa, særlig blant de unge.

Demonstrasjonen mot terroren i Paris samlet nesten fire millioner i hovedstaden. Men vi så nok ikke en mobilisering mot terror, jihad og antisemittisme. Til stede var det saudiske regimet som nettopp hadde startet piskingen av bloggeren Raif Badawi. Mahmoud Abbas, palestinernes president, inkludert Hamas, deltok også. Franske representanter forlot området da Israels statsminister ville si noen ord, mens president Hollande begikk den mentale knebøyningen: Terroren “har ingenting med islam å gjøre”. Islam og jihad ble ikke nevnt. De få muslimske talerørene som deltok var kun opptatt av en ting: «Unngå stigmatisering av det muslimske samfunnet!»

Etter mange år med fredelige tider er Europa på vei inn i en form for krigstilstand etter flere tiår med fred og velstandsøkning. Krigstilstanden er ny i europeiske historie; den kan ramme helt vilkårlig fra grupper og enkeltpersoner. Den kan ramme hver og en av oss som ut av det blå. De europeiske samfunnene har gått inn i en helt ny epoke.

Europa strakte ikke ut hånden til de muslimene som trosset radikale elementer i sine egne nærmiljø. Utdannelsessystemet har sviktet: den oppvoksende generasjonen fikk ikke de nødvendige dosene med historisk forståelsen av hva som skapte det frie Europa. Istedenfor å eksportere opplysning og frihet til den islamske verden, undergravet vi heller det samme på hjemmebane. Hvis vi ikke makter å stå opp for verdiene våre, vil heller ingen andre gjøre det.

Ordene tilhører Ayatollah Khomeini. Selv om han var sjiamuslim, ser det ut til at nettopp det å ha det moro på tegneblokken med islam og profeten, er det som antenner Muhammeds følgere raskest og mest intenst, enten de er sunni eller sjia. Det vitner dødslisten til al-Qaida om, der sjefredaktøren i Charlie Hebdo, Charb, var oppført.

Støtte til Den islamske staten, rekruttering til den, og mye mer, har nå fått begeret til å renne over for danske politikere i Folketinget. Med unntak av de blodrøde i Enhedslisten, krever nå samtlige partier at moskene i Aarhus stenges.

Tysk politi har bevis for at «nøkkelbyer i Europa kan angripes når som helst». Den tyske innenriksministeren Thomas de Maiziere karakteriserer situasjonen som alvorlig. To som nylig angrep avisen Hamburger Morgenpost, som publiserte tegninger fra Carlie Hebdo, er arrestert, men deres identitet er ikke offentliggjort.

Den islamske statens hoderullinger, sexhandel med barn i Storbritannia, nedslakting av kristne og andre minoriteter i Midtøsten og Nigeria, terroren mot Charlie Hebdos ærverdige tegnere og journalister – alt i islams navn. Mange spør seg: Hva er egentlig islams sanne natur? Er det slik at selv om det finnes svært mange fredelige muslimer, så er ikke islam i seg selv fredelig?

Terroren mot Charlie Hebdos journalister og tegninger bør få oss til å stoppe opp og reflektere over Europas vei videre. Skal vi gjøre det samme som når vi kræsjer bilen? Da stopper vi opp, sørger for at den taues til bilpleie der den finkjemmes i metall»sømmene». Det ødelagte fjernes og erstattes med nye funksjonelle deler, før vi kan kjøre videre. Kan våre politikere og medier overføre denne analogien til det nye Europa i jihadens svøpe?

Etter terroren i Paris får profilerte muslimer ytterligere profilere seg i media. Det er deres selvsagte rett i et sekulært demokrati. I Storbritannia får Anjem Choudary fritt uttrykke at «muslimer ikke tror på ytringsfrihet» (sic) og indignert spørre «hvordan Frankrike kunne tillate en avis å provosere muslimer».

«Ikke alle muslimer er terrorister, men mange velger en stilltiende aksept av terror,» sier den tidligere islamisten Ahmed Akkari, som var en hovedarkitekt bak den internasjonale Muhammedkrisen i 2006. Akkari mener at vårt samfunn vil oppleve en tiltakende polarisering. Han legger til dette: «Det er ingen tvil om at muslimer er en kilde til uro, fordi de bærer på dogmer som de må underkaste seg, stort sett uten kritikk.»