Islam

Islams representanter i møte med media

Etter terroren i Paris får profilerte muslimer ytterligere profilere seg i media. Det er deres selvsagte rett i et sekulært demokrati. I Storbritannia får Anjem Choudary fritt uttrykke at «muslimer ikke tror på ytringsfrihet» (sic) og indignert spørre «hvordan Frankrike kunne tillate en avis å provosere muslimer».

I norsk media har eksempelvis leder for IslamNet, leder for Islamsk Råd Norge og leder i Alnor moskeen i Tromsø, fått uttale seg om drapene i Frankrike.

Fahad Qureshi, Mehtab Afsar og Sandra Maryam Moe er alle tre representanter for muslimske organisasjoner som åpent står fram med ønske om sharia og islamske lover. Og igjen, det har de selvsagt rett til.

Men hva skjer med media? Ikke engang i en sak som dreier seg om muslimsk terror mot media selv; et tidsskrift, journalister og tegnere, blir disse profilerte antidemokratene konfrontert med sitt ideologiske ståsted.

hege_banner_rights_special_778x150

Fahad Qureshi var tvert imot svært fornøyd etter sin opptreden i NRK, da hans religiøse identitet tydeligvis er så ukrenkelig at han kan være trygg på at ingen i studio konfronterer ham med den menneskerettsfiendtlige ideologien han daglig forfekter.

Organisasjonen Islam Net hadde for et par år siden enstemmig håndsopprekning FOR dødsstraff  for alle tilfeller der det kreves i de muslimske hellige skriftene. Det vil si for homofili, frafall fra islam, utroskap og også blasfemi; krenkelser av Profeten.

NRK velger altså en muslimsk talsmann som offentlig har stått fram og forfektet at blasfemikere skal drepes – uten å konfrontere ham nettopp med det. I en sak der muslimer har drept blasfemikere i islams navn. Utrolig.

Likeledes forundrer det meg at leder for Islamsk Råd, Mehtab Afsar, ikke blir konfrontert med at hans egen organisasjons leder, altså Minhaj ul Qurans åndelige, ideologiske og politiske overhode, var mannen som innførte dødsstraff for nettopp blasfemi i Pakistan. Hans religiøse blasfemilover fører til at mennesker blir henrettet for langt mindre enn å tegne profeten. Er Afsar fremdeles fredet av norske medier? Hva skal i så fall til for å fredningen oppheves – når tydeligvis 16 drepte i Frankrike ikke rokker ved medienes vegring for å konfrontrere han med fakta?

For hvorfor spør ingen journalister Mehtab Afsar om han, i likhet med sitt ideologiske forbilde Tahir ul-Qadri, vil at «enhver som begår blasfemi – enten muslim eller ikke-muslim, mann eller kvinne, skal drepes og sparkes til helvete som en hund – uansett om de angrer seg etter de har begått blasfemi».

Tar leder for Islamsk Råd Norge avstand fra sin egen organisasjons sjefsideolog? Hvordan kan han og andre muslimske representanter si at drap på blasfemikere i Paris «ikke er islam», når deres egne religiøse og ideologiske ledere sier de skal drepes?

I avisa Nordlys får likeledes leder i Alnormoskeen i Tromsø, Sandra Maryam Moe, gjenta for leserne mantraet om at terroren i Paris «ikke er islam». Avisa bruker til overmål samme bilde av henne som de brukte i en artikkel for et par år siden. Den gang skrev avisa om Alnormoskeen og de ekstreme hatpredikantene de inviterte. Disse predikantene lærer Alnormoskeens nordnorske ungdom at Allah krever islamske hududstraffer. Altså dødsstraff for blasfemi.

Hvorfor spør ikke Nordlysjournalisten om Sandra Maryam Moe har forandret syn på dødsstraff for blasfemi. Er hun nå uenig med sine religiøse forbilder og ideologer? Hvilke religiøse lærde vil hun da i tilfelle eventuelt trekke fram for å begrunne at drap på blasfemikere «ikke er islam»?

Alnor har, i likhet med flere store norske moskeer, i årevis invitert predikanter som sprer wahabi- og salafistideologi. Muslimske miljøer og moskeer i Norge: Islam Net, Rabita, ICC, Tawfiq, Alnor, Bergen Moske, Fredrikstad, Sandnes m. fl. sprer religiøs ideologisk intoleranse og angrep på menneskers tro og legning. I den grad at de åpent forfekter at annerledes tenkende fortjener å drepes. I den grad at flere titalls norske ungdommer har vervet seg til islamsk terror for å gjøre akkurat det.

Hvordan kan de unngå å bli konfrontert med dette i media, etter at terroristene i Paris nå har gjort nettopp det som deres egne predikanter lærer norsk ungdom.

I 13 land i verden – alle muslimske, risikerer man dødsstraff for ikke ha noen religion eller for å kritisere islam. Er ikke dette heller islam?

Samtlige muslimske land ønsker skjerpede straffer verden over for religionskritikk.

Det dreier seg om 57 medlemsland i organisasjonen av islamske land, som har base i Saudi-Arabia. Det er den største mellomstatlige organisasjonen etter FN. De vil ha internasjonale, verdensomspennende regler for media og sosiale medier som kan «stanse spredningen av provoserende materiale».

Å tegne profeten er bare ett av forbudene i islam.

Jeg ser i Aftenposten i dag at Jon Michelet «aldri ville ha trykket karikaturtegningene». Lurer på om Michelet har tenkt på at det også er like forbudt å si eller skrive noe nedsettende om islam? Og lage film. Det er også forbudt å være homofil, utro og ateist. Og alkoholforbudet står fast. Anjem Choudary vil innføre 40 piskeslag i Storbritannia for å nyte de edle dråpene.

Det er altså forholdsvis mye man bør begynne med – evnt. slutte med, for ikke å krenke retttroende muslimer. De blir ikke nødvendigvis krenket av å se kvinner, bare disse dekker seg til og holder seg mest mulig hjemme.

Tidligere Klassekampenredaktør Michelet burde heller spørre seg hva slags ideologisk plattform denne avisa ønsker å formidle, når journalist i avisa, Amal Wahab, skriver på Facebook at hun «vil ha sharia og følger den personlig så langt hun klarer». Dessuten sier hun at «hudud(straffene) bare er en bitteliten del av sharia – den overveldende delen av den handler om det personlige».

Det er selvsagt riktig at hududstraffene er en liten del av en religion som i stor grad detaljstyrer sine tilhengere i hverdagen. For ideologiske motstandere av denne religionen, derimot, er straffene av bokstavelig talt av livsviktig betydning.

Heldigvis er det folk fra venstresiden i norsk politikk som er åpne for å diskutere islam som reaksjonær religionsideologi. Pål Steigan tar for seg dem han kaller fascistiske predikanter som IslamNet og sentrale moskeer inviterer hit på bloggen sin, steigan.no.

I dag skriver Steigan: Hvordan møte hatprofeter?

Norge får regelmessig besøk av hatprofeter, folk som propaganderer for blant annet:

  • De som fordømmer selvmordsbombing er forrædere.
  • Gode muslimer må gå inn for å etablere hudud-straffer (halshogging, steining, amputasjoner og pisking).
  • En mann har rett til å slå sin kone og han skal ikke kritiseres for det.
  • Folk som blir tatt i utroskap skal steines til døde.
  • Homoseksualitet er en «forbrytelse mot menneskeheten» og bør straffes med døden.
  • Jøder er fiender av Gud og etterkommere av aper og griser.
  • Muslimer bør helst ikke bo i de vantros land, men hvis de gjør det, må de opptre hatefullt mot de vantro.

De mottas som høyt respekterte gjester hos IslamNet og brukes til å lære opp ungdommer i den rette lære. Og de har fått gjøre det uten mye offentlig kritikk. Mener jeg at sånne ekstreme ytringer bør forbys? Nei! Men de bør definitivt møtes med politisk kamp, og gjerne spott, satire og utdriting.

En krig mot det sivile samfunnet

Det er ennå for tidlig (9.1.2015) å si helt sikkert hvem som sto bak massakren i Paris, men den grusomme handlingen er helt i tråd med marsjordren fra Den islamske staten: «Drep de vantro, enten de er sivile eller militære, for det gjelder det samme for begge parter.  … Sett opp bomber i veiene deres. Angrip dem i hjemmene deres. Kapp hodene av dem. La dem aldri føle seg sikre. Jakt på dem hvor de enn befinner seg. Gjør dagliglivet deres om til  frykt og ild. Fjern familiene deres fra hjemmene deres og spreng så hjemmene deres i lufta.»

En venstreorientert debattant skrev på nettet at jihadistene er å oppfatte som «anti-    imperialister på avveier», og jeg tror det er ei holdning som er nokså utbredt. Jihadismen er liksom en «rettferdig» reaksjon på vestlig imperialisme. Men både prinsipielt og faktisk er dette totalt uriktig. Jihadismen er imperialistisk i sitt vesen. Politisk er den svært nær fascismen både i menneskesyn og metode, og reint faktisk opptrer jihadistene som støttetropper for USA og NATO når det passer og for Saudi Arabia og Qatar når det passer. Jihadismens program er reaksjonært i hele sitt vesen, siden det handler om å ødelegge samfunnet, vitenskapen og sivilisasjonen og «gjenskape» et regime basert på modeller fra 600-tallet.

For et par dager siden sendte DR1 en dokumentar, «Den fordømte moske» – om moskeen på Grimshøjvej i Århus. Der fikk imamen og andre representanter profilere seg. De forklarte åpent og inngående hvordan de benyttet seg av demokratiske rettigheter i Danmark for å styrte det danske demokratiet og erstatte det med islamsk styre.

Det var deres fulle rett, sa de, så lenge de holdt seg innenfor danske lover. De oppfordrer ikke direkte til terror, oppfordrer ingen direkte til å dra til Syria, men «begrenser» seg til å spre islam og hylle IS- jihadistene sine som helter.

Det er et paradoks at muslimer er seg så bevisst sin demokratiske ytringsfrihet og bruker den aktivt for å spre sin demokratifiendtlige ideologi. Mens media i så liten grad er seg bevisst å bruke ytringsfriheten til å forsvare og bevare den samme – og demokratiet.