Islam

«Mange velger en stilltiende aksept av terror»

«Ikke alle muslimer er terrorister, men mange velger en stilltiende aksept av terror,» sier den tidligere islamisten Ahmed Akkari, som var en hovedarkitekt bak den internasjonale Muhammedkrisen i 2006. Akkari mener at vårt samfunn vil oppleve en tiltakende polarisering. Han legger til dette: «Det er ingen tvil om at muslimer er en kilde til uro, fordi de bærer på dogmer som de må underkaste seg, stort sett uten kritikk.»

Ahmed Akkari postet et innlegg på Facebook 8.januar, altså dagen etter massakren i lokalene til Charlie Hebdo, som Bergens tidende snappet opp. Her påpeker han det han mener er et repeterende mønster blant muslimer: hver gang en voldshandling skjer, oppleves en stilltiende aksept for handlingen. Kun «utskuddene» tar offentlig til motmæle, sier Akkari, fordi den gjengse muslim er pålagt å underkaste seg islams dogmer.

I fjor advarte jeg mot et fåtall av farlige unge, som får trening og lærer taktikk gjennom reiser til utlandet. Men som så mange ganger før, så tier ekspertene og forsikrer oss om at alt er overdrevet.

Angrepet på bladet Charlie Hebdo i Paris 7. januar rykker oss alle tettere på virkelighetens verden, slik den kommer til å være i de kommende årene. Jeg står igjen som den påståelige Kassandra, som spår den dystre fremtid.

hege_banner_rights_special_778x150

Hendelsen kan nesten kun være utført av muslimer med en fatalistisk tankegang, som går til aksjon i Europa, eller av hjernevaskede høyreekstremister som iscenesetter et angrep, som Anders Behring Breivik.

Uansett hvem og hvorfor er det som nå skjer forferdelig, svært forkastelig og utrolig farlig for Europas sivile fred.

Polariseringene vil i fremtiden ta til i styrke, for jo nærmere faren for uro kommer oss, desto sterkere blir kraften i reaksjonen mot kildene til uroen. Det er ingen tvil om at muslimer er en kilde til uro, fordi de bærer på dogmer som de må underkaste seg, stort sett uten kritikk.

Derfor må en stor del av ansvaret også plasseres hos muslimer; de er religionens bærere – om de vil det eller ei – i alle avskygninger og variasjoner.

Nå iler mediene til for å kalle angriperne for «tosker», som tar «patent på islam». Det gjør de for ikke å puste til den glødende frykten, som viser seg sterkere og sterkere i Europa.

Det er korrekt nok, at muslimer ikke ser at islam per se deler holdningene som kom til uttrykk gjennom angrepet. Og det er riktig at en stor del muslimske borgere i Europa ønsker fred og fordragelighet i de europeiske nasjonene de har bosatt seg i. Muslimer kan tolke islam som en god og fredelig religion, akkurat som de voldelige muslimene også finner sin inspirasjon til krig og drap i de samme kildene.

Men hver gang der skjer et voldelig angrep, ser vi et gjentakende mønster blant europeiske muslimer: Den stilltiende aksepten for det som skjer.

Det er et mindretall av muslimer som tar til motmæle og tar stilling til de fanatiske handlingene, og det er «de forkastede». Altså muslimer som fra før er definert som utskudd, og sjelden blir sett på som representative.

Mens en del støtter angrepene uten å erklære det høyt, er det kritiske punktet at mange av de øvrige muslimene er medansvarlige for en stilltiende aksept av vold.

Den stilltiende aksept tillater at disse miljøene og tankene får lov til å vokse, fordi de ikke motarbeider dem eller rykker dem opp ved roten, selv om de aner – og må være klar over – at de huser voldelige tendenser. Tvert imot nøyer de seg med å tie, å erklære seg for uenige, eller å mene at «alt er en konspirasjon mot dem og islams fredelige misjon». På den måten fritar de seg selv for ansvar og for ytterligere spørsmål.

Den stilltiende aksepten av vold viser seg ved at man ikke tar et oppgjør med disse menneskene før de begår ugjerningen. Den stilltiende aksepten viser seg også gjennom at muslimer ikke sier tydelig at de som utøver vold er «avskåret fra Allahs nåde og muslimers sympati». Det er nemlig en moralsk dom de selv ville forstå, som ellers brukes mot kritiske muslimer.

Innimellom ser vi også noen islamske organisasjoner, som ved hjelp av muslimske sympatisører i politikk eller sosiale nettverk, fordømmer voldsmenn av den slags, uten å gjøre mer enn å erklære seg uskyldige overfor den ikke-muslimske offentlighet.

Fremdeles forstår mange ikke hvordan slike handlinger kan skje, når man til og med gjør seg umaken for å sikre folks frihet til å dyrke troen sin og verken skjele til tro, etnisitet eller farge ved ansettelse, dom eller faglig bedømmelse.

Det skjer fordi verdikonflikter ikke behandles gjennom tilskudd til boligblokker eller ved å ansette støttepersoner til hjemvendte krigere, men fordi voldelige verdier skal utfordres og utdebatteres av toleransens verdier. Uansett hvilken bakgrunn volden kommer fra.