Islam

Hva sier lovskolene om blasfemi? Kan journalister løfte mikrofonen?

Noen er så opptatt av å følge religiøse lover og forordninger at det omfatter alt i livet deres, fra påkledning og mat – til detaljer som halal-slips og halal-godteri. Hva er da sannsynligheten for at disse muslimske troende er likeglad med hva deres islamske lover sier om den aller største synden? Blasfemi som fortjener dødsstraff.

En viss logikk må det være lov å bruke. Vil rettroende muslimer, som i hver detalj i livet er opptatt av å leve etter sharia, gå imot straffen for brudd på den aller viktigste loven, mot den aller største synden: Blasfemi?

Avisene trekker stadig fram uttalelser fra norske islamister som Fahad Qureshi og Ubaydullah Hussain og framstiller deres syn på islam som ekstremisme.

Forleden dag var eksempelvis media sjokkert over Hussains utsagn om at det å drepe blasfemikere er fullstendig i henhold til sharia og islamske lovskoler. Dette har imidlertid Ubaydullah Hussain helt rett i.

hege_banner_rights_special_778x150

Samtlige fire anerkjente lovskoler innen sunni-islam; hanafi, maliki, hanbali og shafi´i, forordner dødsstraff for blasfemi. Det samme gjør ja´fari – lovskolen til sjiaislam.

Hanafi: Ser på blasfemi som synonymt med frafall fra islam, godtar omvendelse av frafalne, men hvis man nekter å omvende seg, er straffen døden (for en mann). Hvis det er en kvinne, må hun bli fengslet med tvang (juling) til hun angrer og vender tilbake til Islam. Hvis en ikke-muslim begår blasfemi, er straffen «skjønnsmessig»; det kan være død, arrest, pisking, e.l.

Maliki: Ser blasfemi som et lovbrudd forskjellig fra, og mer alvorlig enn frafall. Døden er obligatorisk i tilfeller av blasfemi for muslimske menn, og omvendelse godtas ikke. For en kvinne er ikke dødsstraff forordnet, men hun blir arrestert og straffet til hun angrer og vender tilbake til islam eller dør i varetekt. En ikke-muslim som begår blasfemi mot islam må straffes; men kan imidlertid unnslippe straff ved å konvertere og bli en troende muslim.

Hanbali: Ser også blasfemi som et lovbrudd forskjellig fra, og mer alvorlig enn frafall. Døden er obligatorisk i tilfeller av blasfemi, både for kvinner og menn, og omvendelse godtas ikke.

Shafi: Ser på blasfemi som en egen handling forskjellig fra frafall, men godtar omvendelse av blasfemikere. Hvis denne ikke omvender seg til islam, er straffen døden.

Jafari (Sjia): Anser blasfemi mot islam, profeten, eller noen av imamene, for å være straffbart med døden, dersom den som spotter er en muslim. Hvis den som spotter er en ikke-muslim, får han en sjanse til å konvertere til islam, eller bli drept.

Det er ekstremt viktig, for den som vil (be)holde hodet kaldt, å utvide kubesynet – fra fokus på detaljene, de tilsynelatende ufarlige tilpasningene til islam – til å se på de livsviktige lovene som muslimer må følge i henhold til sin religion.

For det er de lovene som står i direkte antagonistisk motsetning til lovene i vårt samfunn, og som grunnleggende skiller sekulært demokrati fra islamsk teokratisk diktatur.

Neste gang media skal intervjue eksempelvis Basim Ghozlan, må han konfronteres med spørsmål om han går imot sin egen hanafi-lovskole når det gjelder syn på blasfemi og dødsstraff. Har han noen gang hatt predikanter i Rabita som tydelig fraviker de sunnimuslimske lovene i synet på blasfemi? Hvem er i så fall disse predikantene?

Likeledes hadde det vært interessant om noen spurte samfunnsdebattant Mohammad Usman Rana om han går imot sin lovskole i synet på blasfemi. Hvis han er så opptatt av å følge islamsk lovverk at han bruker tid på å lete etter halal-slips, ser han kanskje ikke mellom fingrene på synder som ifølge de samme lovene er så alvorlige at de skal straffes med døden?

Og hva med leder av Islamsk Råd Norge, Mehtab Afsar, som tilhører Minhaj-ul-Quran, (barelvi fra hanafi-lovskolen); Går han imot sin egen lovskole og, ikke minst, sin egen organisasjons leder, Tahir ul Qadri, som har innført dødsstraff for blasfemi for alle i Pakistan, uansett religion og kjønn?

Det finnes faktisk en islamsk lovskole med et annet ideologisk grunnsyn, som ikke forfekter et antagonistisk syn på ikke-muslimer. Amadiyya-sekten forordner ikke dødsstraff for annerledes troende i sin tolkning av islam. De tror heller ikke på et islamsk kalifat innstiftet av mennesker. Denne islamske sekten teller imidlertid bare et par titalls millioner tilhengere, er dessverre ikke anerkjent som muslimer av de andre, men betraktes som vantro og utsettes for diskriminering, straffeforfølgelse, og også massakrer fra sivile sunnimuslimer med jevne mellomrom – bl.a. i Pakistan. I dette landet har de endog eksempelvis ikke lov å hilse på andre med den islamske frasen, Assalama Alaikum (fred være med deg), de har i det hele tatt ikke lov å «opptre som om de er muslimer». Det sier et eget lovverk mot dem, som også har dødsstraff som øvre strafferamme. I Norge er de helt utstøtt av sunni- og sjiamuslimske miljø. Derfor ser du dem aldri når muslimer demonstrerer her hjemme, med unntaket da Noman Mubashir selv tok initiativ til demonstrasjon i Oslo i 2004 etter at Theo van Gogh var henrettet på åpen gate i Amsterdam. Men da kom det knapt en eneste sunni- eller sjiamuslim. Islamsk Råd forklarte ærlig hvorfor.

Den islam som altså fremstår som mest kompatibel med demokratiet vårt (men like fullt sliter verdimessig med klassiske islamske dogmer, som underordning av kvinner, for å nevne ett eksempel), er støtt ut i kulden av samtlige andre moskeer og talspersoner.

Det hadde vært interessant om journalister nå løftet mikrofonene sine, la fakta på bordet for sentrale talspersoner og avkrevde svar. Ville ikke det være svært naturlig nå som (igjen) mennesker drepes fordi de har benyttet seg av vårt samfunns avgjørende DNA: ytringsfriheten, inkludert retten til å avkle religiøse dogmer?