Innvandring

Hvor står vi nå?

Terroren mot Charlie Hebdos journalister og tegninger bør få oss til å stoppe opp og reflektere over Europas vei videre. Skal vi gjøre det samme som når vi kræsjer bilen? Da stopper vi opp, sørger for at den taues til bilpleie der den finkjemmes i metall»sømmene». Det ødelagte fjernes og erstattes med nye funksjonelle deler, før vi kan kjøre videre. Kan våre politikere og medier overføre denne analogien til det nye Europa i jihadens svøpe?

En selvransakende offentlig samtale er hva Norge og Europa nå fortjener. Enhver ærlig sjel vil være enig i at Europa har kræsjet. Egentlig for lengst, men antakelig aldri så tydelig som etter blodbadet i lokalene til ærverdige Charlie Hebdo for fem dager siden. Jeg tror de fleste er i samme tilstand som meg selv: mentalt på tå hev. Når kommer neste angrep, hvor, mot hvem?

Terroren i Paris var Europas kulturelle 9/11. Kontinentet mistet sin uskyld. De fremste åndsforkjemperne ble massakrert. Ingenting blir som før.

Dette er ikke overilte ord. Det er tvert om en realitetsbehandling av den tilstanden vårt lederskap har satt befolkningen i. Vi har mistet tryggheten vår, og uansett hvor milde briller jeg setter på nesen, ser jeg ingen lysning. Ufri og voldelige grunnelement i islam har inntatt Europa.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Jeg tror nyheten i kjølvannet av henrettelsene som har gjort dypest inntrykk på meg, er at små barn – barn – født uskyldsrene – i franske gettoskoler ikke ville delta i minnestund for de massakrerte satirikerne og jødene. Barn som sier de støtter massakren. Barn som sier de ikke vil «assosieres» med de drepte ved å minne dem.

Det er så ekstremt at jeg mister ord.

30 prosent av Frankrikes unge har røtter i islam, et islam i voldskrise verden over. Hva sier dette om republikkens mulige fremtid? For tror vi fremdeles på trylleformularet «integrering»? Ingen land i Europa har lyktes med god integrering av muslimer generelt. Uansett resept som har vært brukt. Ingen. Men tas det lærdom av dette faktumet? Nei, våre politikere ignorerer totalt at bilen er kollisjonskadet. De kjører vraket videre. Vi skal fortsette dagens politikk: åpne våre armer for strømmen ut av mislykkede stater i særlig Midtøsten, av folk som, pent sagt, sjeldent har frihetsverdiene våre under huden. Mange vet knapt hva disse verdiene handler om.

Når den amerikanske generalen John Kelly, med erfaring fra krigen i Irak, varsler at voldskaoset i Midtøsten, særlig i Den islamske staten, vil vedvare i «flere tiår», burde ikke de politiske alarmklokkene brøle?

Men nei, våre politikere velger overmotet: det går bra til slutt! Som Dagbladets Sissel Benneche Osvold formulerte seg i sin tid om den pågående innvandringen. Vi må bare bli enda flinkere på integrering, ikke sant? Når 80 prosent av barna i en klasse i forstedet til Paris, Seine-Saint-Denis, der det jevnlig brennes biler og moralpolitiets lange skjegg vokter jenters kyskhet, nekter å hedre de drepte – fordi de elsker profeten høyere enn alt annet – trenger vi knapt mer dokumentasjon på bordet om hvordan Europa har stelt seg.

Vi bevitner et verdimessig havari.

Ayaan Hirsi Ali formaner oss om å fortsette å publisere islamkritikk. Ja, selvsagt skal vi det, og la oss håpe at 7.januar neste år blir en fellesdato for vestlige medier: Dagen da vi alle publiserer Charlie Hebdo og Jyllands-Postens karikaturer. Dette har HRS etterlyst for lenge siden, da danske og norske ambassader brant i 2006. For kun slik kan vi beskytte oss mot de indre fiendene: hvem skal uhyrene da gå løs på?

Men vil det hjelpe oss i den nye kampen for åndsfrihet?

Jeg er jammen ikke sikker lenger. Demografien og islams grunnatur taler mot en ny vekkelse av åndsfrihet på kontinentet vårt. Muslimer er den desidert raskest voksende befolkningsgruppen i Norge og Europa, samtidig som islam aldri har gått gjennom en humaniserende opplysningstid. Som den sveitsiske psykiateren og grunnleggeren av analytisk psykologi, Carl Jung (1875 – 1961) sa det med et friskt fraspark på 30-tallet:

«Vi vet ikke om Hitler kommer til å grunnlegge en ny islam. Han er allerede godt i gang; han er som Muhammed. Stemningen i Tyskland er islamsk; de er alle fulle med en vill gud.»

Selvsagt er ikke alle muslimer det, langt derifra. Men poenget er legitimt. Terroristene drepte i islams navn, og de som benekter dette er ikke annet enn nyttige idioter, som Richard Dawkins formulerer seg.

Vi vet dessuten godt hvilket formidabelt konformitetspress det er på den vanlige muslimene om å stå opp for islams dogmatikk. Frykten for utstøtelse, endog vold, lammer den frie tanken. Endog dette åpenbare poenget ser ikke ut til å skape realpolitisk handling. Europa har like åpne asylarmer overfor strømmen ut av Midtøsten i dag og i går. Alt annet ville være inhumant?

Vel, når man står overfor en brannstifter i sitt eget hus, rekker man ikke ut fyrstikkesken til vedkommende? Men det er jo det vi har gjort. Vi har tillatt etablering – i vidt monn – av ekstreme moskeer og bevegelser, finansiert av oss selv, og finansiert av despotier i den verden der islam daglig frarøver mennesker menneskeverd. Med åpne øyne har våre ledere latt dette pågå. Mens med den andre hånden pøses det milliarder inn for å «integrere». Helt logisk, ikke sant?

I jakten på de to terroristene i Charlie Hebdos lokaler, sendte franske myndigheter ut 90 000 personer fra politi og militæret. 90 000. Hva om vi hadde sett et samordnet angrep i flere større (eller mindre) byer? Hva da med forsvarskapasiteten? Jeg tror ikke jeg er den eneste som tenkte tanken da dramaet pågikk.

Det er 60 – 90 prosent sjanse for terrorangrep på norsk jord i år, sier PST. Ja, det vil overraske om PST vil klare å avverge at dette ikke skjer. At mer enn 20 jihadister har vendt tilbake fra Den islamske staten i Midtøsten, gir en pekepinn. Da telles ikke de som har trening sammen med Al-Shabaab eller Al-Qaida, ei heller sympatisører her hjemme.

Hva snakkes det om i de tunge politiske korridorene i landet vårt, undres jeg. Fremdeles er Norges regjerings hovedvirkemiddel i kulturkampen dialog/informasjon. Man tror på en islamsk indre revolusjon? Etter islams 1.400 år lange krig mot fornuft og opplysning? Man tror at det å bytte ut majoritetsbefolkningen på sikt, ikke endrer moral, verdier, samfunnslivet? Nei, du vet – «integrering».

Denne skjebnetiden krever noe av oss alle, hvis humanisme, frihet og vitenskap skal seire. Vi har alle et ansvar i våre daglige liv nå. Vi må stå opp for det vakreste skapt på jord: frihetsverdiene i våre fremdeles ganske åpne demokrati. Vi må overdøve orkesteret i media og politikken som fortsetter å spille. Viker vi, da har vi tapt.