Integrering og integreringspolitikk

En rekke innvandrere bringer med seg – og praktiserer - et menneskesyn om barn, kvinner og homofile som ikke er forenelig med norsk levesett. For noen år siden ble man puttet i skapet for slike uhyrlige påstander om innvandrere. Det ble tolket til å gjelde alle innvandrere, og turte man å konkretisere hvem det gjaldt, så ble man trykket enda lengre inn i skapet fordi man stigmatiserte visse grupper. Noen har fortsatt en slik bakstreversk holdning, men langt de fleste innser at uønskede verdier og praksiser ikke stopper ved landegrensene. Men fra å innse et problem til å finne egnede tiltak, kan veien være lengre enn lang. Trylleformularen har så langt vært dialog, som i praksis har vist seg å ikke være effektivt nok. Den nye trylleformularen er kurs. Det er i beste fall riktig svar på feil tid.

I går besøkte kong Harald og kronprins Haakon Islamsk Råd Norge (IRN) i moskeen i Calmeyers gate i Oslo. Kongen presiserte at det ikke er viktig hvilken religion borgerne av Norge har, men at alle opplever seg som nordmenn. Besøket skulle slik sett vise at kongen også er en konge for muslimer. Men kong Harald var klar på at kongen av Norge bør være kristen, og dermed gikk kongen på strømpelesten inn i et betent tema.

SVs kronprins Audun Lysbakken blir statsråd for integreringsarbeidet, som nå er lagt til departementet for barn og likestilling. Egentlig er dette en seier for HRS, da vi siden oppstarten har hatt fokus på kvinner og barn i front integreringsarbeidet: ”Integrer mor og to tredjedeler av jobben er gjort, for mor integrerer barna,” som vi formulerte vårt fremste slagord da arbeidet med HRS startet. Spørsmålet er likevel om et departement som både skal favne barn, likestilling og integrering blir for stort og at integreringen således kan drukne. Spørsmålet er også hvordan Knut Storberget (Ap) både skal klare å forvalte justissektoren og den pågående innvandringen gjennom ekteskap, asyl og FNs kvotepolitikk.

Hvorfor har integreringen gått så dårlig i Europa for en stor del særlig muslimer? Det kan antakelig de respektive myndighetene takke seg selv for. De overså betydningen av en ”sosial kontrakt” som skulle vært formidlet så tydelig at ingen kunne tvile på dennes budskap: Alle er velkomne og får ta full del i velferd, utdannelsesinstitusjoner, politiske institusjoner, ja, i alt alle måtte ønske av sosiale goder. Men til gjengjeld stilles følgende krav: utvetydig respekt for demokratiske verdier og ytringsfriheten. Vi trenger en bred debatt nå om ”Den sosiale kontrakten” som også innebærer klare krav om assimilering.

Majoran Vivekananthan, redaktør i Utrop, lanserte for noen dager siden det jeg har døpt ”det nye trikset”, nemlig ”nyrasisme”. Det skal vel lite fantasi til å forstå at jeg er fullstendig uenig med Vivekananthan, noe Vivekananthan har merket seg og ønsket å gi meg et tilsvar. Her følger det.

I går ble det nye begrepet ”nyrasisme” lansert, og vi fikk vite at den rødgrønne regjeringen er ”nyrasistisk”. I dag utnyttes utspillet i en politisk kamp av Dagsavisens politiske redaktør Arne Strand, samtidig som ”innvandrere” selv tar avstand fra begrepet. Men vel så viktig - utspillet kan benyttes til en debatt om det vesentlige: Finnes det de facto noen normer for norsk atferd?

Da er det ingen tvil lenger: Saera Khan (Ap) er en ekte HRS-er. Det tok bare litt tid før hun kom ut av skapet, selv om hun definitivt har gløttet på døren mang en gang. Det ser ut til at Aps høyreside lar Khan være en prøvekanin på den politiske stemningen: Khan kaller rett ut innvandrerbarn som ”visumslaver”. Hun vil gå i de danske fotsporene på henteekteskapene og sette hard lut inn mot vold mot innvandrerbarn.

Den rødgrønne regjeringen står for assimilering av innvandrere, noe som er en moderne form for rasisme, betegnet som ”nyrasisme”, hevder redaktør Majoran Vivekananthan i den såkalte flerkulturelle avisen Utrop. Regjeringen presser innvandrere inn i norsk kultur, og signalet er således at innvandreres kultur og religion er mindreverdig, fortsetter Vivekananthan. Utspillet er antakelig ikke annet enn et skittent triks for å få statsministeren til ikke å opprette et integreringsdepartement med en statsråd som ”noen” innvandrere ikke vil ha.

Ifølge ny svensk statistikk er tallenes tale klar: innvandrerandelen i Sverige øker raskt – og innvandrerne klynger seg sammen. Isolasjonen er nå så påtakelig at det ikke lenger er politisk mulig å skjule det, og de man virkelig har oversett i dette prosjektet er innvandrerne selv.

København har 83 integreringsprosjekter gående akkurat nå. Flere mener det kan betegnes som et integreringskaos. Brukerne klarer ikke å henge med, og dermed blir heller ikke tilbudene godt nok utnyttet. Derfor foreslås nå en samlet ”inngang”, en idé som flertallet av politikerne støtter opp om. Ideen er absolutt overførbar til Norge.

Landstedet Strømnes i Skiptvet er solgt rekordkjapt for 15,2 millioner kroner. Den gamle eieren forteller at ny eier er et medlem i Islamsk Råd Norge, og at landstedet visstnok skal brukes som et slags kurssted.

Siden begynnelsen av august har innvandrerungdom herjet i deler av Sverige. De brenner biler, kaster steiner, brannbomber , og hindrer brannfolk og politi å gjøre jobben sin. Folk er redde. De holder seg innendørs etter mørkets frembrudd. Nå først finner norsk media veien til Sverige. I går var NRK Dagsrevyen på besøk, der de møttes av følgende skrift på veggen ”Den som dreper politi, kommer til Paradis.”

Å snakke om integrering i den svenske bydelen Rosengård, gir ingen mening. Arabere og andre flytter til Rosengård for å være sammen med sine egne og få bekreftet sin Normalitet, sier Aje Calbom, sosialantropologen som har forsket på fenomenet Rosengård.

Ønsket om flere politifolk med innvandrerbakgrunn får regjeringen til å ta i bruk virkemidler som slår tilbake på dem de ønsker å hjelpe. Ikke før hadde debatten om hijab til politiuniformen lagt seg, som politifolk med innvandrerbakgrunn ikke ønsket, så fremkommer det at regjeringen gir innvandrere dispensasjon for norskkravet ved opptak på Politihøgskolen. – Uheldig, sier innvandrere selv, som mener dette kan skape et klasseskille innenfor politiet. Skjønner ikke politikerne at slik kvotering vil skade de innvandrere som har jobbet hardt nettopp for å vise at de ikke trenger noen særbehandling?

Innvandrere tilfører det norske samfunnet ”gode verdier”, sier Abid Raja. Han nevner så én verdi: ”hvordan man skal ta vare på sine eldre.” Punktum. Ikke et kritisk spørsmål fra Dagbladets journalist som kunne avkledd klovneriet elegant.

Lily Bandehy kritiserer Abid Raja og Mohammad Usman Rana for å være kamuflerte islamister som meler sin egen kake for politisk definisjonsmakt. De har oppnevnt seg selv som talsmenn for innvandrere, og misbruker at de er født i Norge til å fremme noe ”nytt norsk” som ”innvandrere” betakker seg for. Slik blir man ikke medieyndling av, for der passer det best med de ekstreme. Gjennom de ekstreme, gis ”humanistene” anledning til å bevise hvor tolerante de er.

Senterpartiets Ola Borten Moe viser seg nok en gang som en som tør der andre tier. I dag tar han et kraftig oppgjør med norsk integreringspolitikk, hvilket han ikke er alene om, men han henger bjella på katta: Den er mislykket i mangel på norsk selvtillit og fordi norske verdier hver dag blir truet. Hans oppskrift er like enkel, som den er genial: - Tenk norsk, sier Borten Moe.

Den såkalte integreringen går sin skjeve gang. I dag meldes det om den ”tilpassning” som skjer i norske barnehager ved at det synges muslimske sanger under muslimske høytider. Praksisen førte til at en assistent ved en av Oslos øst barnehager sluttet. Per-Willy Amundsen (FrP) kaller det snikislamisering, mens avdelingssjef Kerstin Berglund i Oslo kommune forsvarer sangene med andelen ”ikke-vestlige” i barnehagene. Tror virkelig Berglund at alle med ikke-vestlig opphav er muslimer?

Hadde jeg vært adoptivforelder til et mørkhudet barn, tror jeg rett og slett jeg hadde fått panikk etter valgdebattene på fjernsyn i går kveld. Enten det er en programleder eller en politiker, snakkes det om språk- og læringsproblemer i Osloskolene når ”de hvite barna” blir i mindretall. Slik settes debatten tilbake til 80-tallet og vel så det, da fokus var på farge, og ikke på hvordan vi kan klare å skape et kulturelt og verdimessig fellesskap. Mener politikere og journalister i fullt alvor at våre utfordringer handler om hudfarge? Kjenner de ikke et eneste adoptivbarn eller andre som er like helnorsk i sitt tankesett som enhver ”totning”?

Shakil Rehman tar et ramsalt oppgjør med andregenerasjonsinnvandrere som Abid Raja og Usman Rana: De kveler debatten om islam og undertrykking, mener Rehman. De får dertil god drahjelp fra journalister, som Rehman trodde skulle være opptatt av individuell frihet og likestilling. Slik går Rehman rett inn i kjernen av deler av boken ”Rundlurt: om innvandringen og islam i Norge”, som lanseres om noen dager.

Statistisk sentralbyrå (SSB) har for tiår siden bestemt seg for at integreringen av innvandrere i Norge går bra - det tar bare tid. I en ny rapport ”slår de hull i myten om at innvandrere generelt er dårlig integrert”. Den observante leser vil registrere SSBs taktiske moderering, for hvem er det som har hevdet at innvandrere generelt er dårlig integrert? At tidsperspektivet er viktig i integreringen er det vel heller ikke så mange som betviler, men tidsvariabelen er ikke det eneste saliggjørende.

Den norskpakistanske ektemannen dør, og for den gjenværende familie begynner arveoppgjøret. Som de fleste norskpakistanere har de formue, gjerne i form av eiendom og penger, i Pakistan. Så starter problemet; skal arveoppgjøret skje etter norsk eller pakistansk – eller islamsk – rett? Jurist Rukhsana Ashraf har forsket på norskpakistanske enker og arv. Hun mener kolliderende lovsystemer garantert kommer til å skape store utfordringer i tida som kommer.

Forfatter Vigdis Hjorth er ikke redd for at likestillingen i Norge er truet av konservative innvandrere. Hun er ikke redd for islamisering. Hun frykter ikke for homofiles rettigheter. Ei heller for den vestlige kulturen. Hun er nemlig overbevist om at det vestlige likestillingsprosjektets overlegenhet. Som hun skriver: ” At noen innvandrerkvinner holdes innendørs er trist, men ikke truende for kvinner flest. At fengsler fylles opp av menn med innvandrerbakgrunn representerer en kostnad og viser at integreringen har feilet, men er ingen trussel mot det norske samfunn. Det finnes ikke mindre innflytelsesrike grupper enn innelukkede kvinner og fengslede menn.” Dette må kunne kalles en ærlig fremlegging av mangel på solidaritet.

Inntil for et par år siden var standardsvaret når det gjaldt integrering at man skulle se til England, nærmere bestemt Bradford. Der hadde innvandrere, særlig pakistanere, vært i årtier lengre enn i Norge, og integreringen gikk så det suste. Helgas artikkel fra Bradford i Aftenposten kan imidlertid fortelle en helt annen historie.