Integrering og integreringspolitikk

Den sosiale kontrakten

Hvorfor har integreringen gått så dårlig i Europa for en stor del særlig muslimer? Det kan antakelig de respektive myndighetene takke seg selv for. De overså betydningen av en ”sosial kontrakt” som skulle vært formidlet så tydelig at ingen kunne tvile på dennes budskap: Alle er velkomne og får ta full del i velferd, utdannelsesinstitusjoner, politiske institusjoner, ja, i alt alle måtte ønske av sosiale goder. Men til gjengjeld stilles følgende krav: utvetydig respekt for demokratiske verdier og ytringsfriheten. Vi trenger en bred debatt nå om ”Den sosiale kontrakten” som også innebærer klare krav om assimilering.

Hege Storhaug, HRS

De innledende ordene er en oppsummering og tolkning av tegneren Kurt Westergaards tanker og hans såkalte ”enkle test”. Aksepterer du denne kontrakten eller ei? Westergaard, som er tegneren bak Muhammed med bombe i turbanen, er på turne i Canada sammen med lederen av Trykkefrihedsselskabet, Lars Hedegaard. Nationalpost.co merket seg et vesentlig poeng fra Westergaards side, som jeg har definert som ”Den sosiale kontrakten”. Han sier:

As I see it, many of the immigrants who came to Denmark, they had nothing. We gave them everything – money, apartments, their own schools, free university, health care. In return, we asked one thing – respect for democratic values, including free speech. Do they agree? This is my simple test.»

I 2003 tok jeg opp det ordet i Berlingske Tidendesom ikke må nevnes fordelaktig i offentligheten. Anledningen var HRS sitt første møte med den daværende danske innvandrings- og integreringsstatsråd Bertel Haarder. Jeg dro litt til, og sa for første gang høyt det som egentlig burde være en selvfølge: Innvandrere må assimileres inn i demokratiets bærende verdier, som er likestilling, likeverd uansett bakgrunn etnisk, sosialt, religiøst eller nasjonalt, religiøs frihet og ytringsfrihet. Går vi på akkord med dette prinsippet, radbrekkes menneskerettighetene ikke minst etter etnisk og religiøs bakgrunn, sa jeg, og tok således også et radikalt oppgjør med multikulturalismen. Ordene står jeg ved, og jeg føyer til nok et assimileringskrav her: innvandrere må assimileres inn i det norske språket, en grunnleggende forutsetning for sosial kontakt på tvers av ulik bakgrunn, og en grunnleggende forutsetning for fullt ut å kunne gripe kjernen i det norske demokratiet.

Egentlig tror jeg at jeg med disse tankene har den store majoriteten på Stortinget i ryggen. For hvem ville avvise demokratiets grunnverdier og språk som essensielle mål og virkemidler for et bredt norsk fellesskap? ”Utfordringen” er dog dette fyordet, assimilering.

Språklig presisjon er dog avgjørende for at vi skal forstå hva vi faktisk snakker og dermed hvordan målsetninger skal kunne oppnås. For integrering er noe ganske annet enn assimilering. Det er ingen problem med min norskhet at jeg elsker pakistansk masala og thaimat (jeg er en kløpper på det pakistanske kjøkkenet, og er under opptrening i thaimatkunsten, virkelig artig og deilig kulinarisk opplevelse). Likeledes er det ingen problem med iransk leikarring i et tradisjonelt bygdehus på Toten, eller at vi får nye sportslag med ”drageløpere” i pakistansk og afghansk tradisjon (her må det tas et klart forbehold; ingen kjønnsdeling, gutter og jenter i samme idrettslag, for vi skal jo være tro mot vårt ideal om likestilling).

Det er klar tale som dette, jeg mener at våre fremste politikere svikter. Den uklare ”veivisningen” overfor nye landsmenn har selvsagt en smittende effekt på dem. Så lenge vi vakler på hvem vi er, hva vi forventer, og hva ”det norske prosjektet” er, brer usikkerheten seg, og smitteeffekten ”når helt til Punjab”. Best illustreres antakelig denne identitetsvaklingen når utenriksminister Jonas Gahr Støre maner om ”det store nye norske vi”. Hver gang han taler som fra prekestolen om dette ”vi-et”, mister han i hvert fall et medlem av menigheten: meg. Jeg kjenner meg ikke igjen i dette ”vi-et”, for innholdet i ”vi-et” er så preget av mangel på en solid og ikke-kompromissbar verdiplattform, på hva den norske nasjonens identitet skal bygges på, og hvor veien for fellesskapet skal gå videre inn i fremtiden.

”Den sosiale kontrakten” fordrer også reaksjoner når den brytes. Jeg er sjeldent sint, men det er en ”sak” som opprører meg så sterkt at jeg i avmakten blir rasende. Det handler om det siktede gambiske ekteparet i Oslo som på sjette året har dumpet fire forsvarsløse døtre i Gambia hos mannens kone nummer to, kjønnslemlestet dem, og også sørget for at en datter her i Norge er kjønnslemlestet. Jeg benevner dem bevisst ikke som norskgambiere, selv om de har norsk statsborgerskap. Det er et ”behaglighetsstatsborgerskap” for å melke velferdsgoder. Ekteparet er mentalt i Gambia. Nå har Oslopolitiet siden 2005, da HRS anmeldte dem for kjønnslemlestelse, gjort alt hva de makter ut fra dagens virkemidler for å få tilbakeført jentene – alle født i Oslo. Politiet klarer fremdeles ikke å få jentene hjem igjen til Norge. Og bare det som det er klart; det er ikke politiets skyld. Politiet mangler virkemidler.

På et foredrag på etterutdanningskurs for politi i forrige uke på Politihøyskolen, sa jeg følgende etter å ha presentert denne saken: Når foreldre så åpenbart ignorerer barnas behov og rettssikkerhet, endog utsetter dem for rituell lemlesting, og nekter barna oppvekst i Norge, bør statens svar være kontant: Ta fra slike foreldre det norske statsborgerskapet og returner dem til opprinnelseslandet, og behold de barna som eventuelt er i Norge her. Dette virkemidlet vil ha en formidabel forebyggende effekt. For hva tror dere foreldrene hadde gjort dersom de visste at dette kunne bli en reell konsekvens av at de så brutalt bryter ”Den sosiale kontrakten”? Få, om noen, ville unnlatt å hente barna hjem, og i tillegg ville en slik politikk hatt en formidabel forebyggende effekt: De som fremdeles lever mentalt i opprinnelseslandet, ville indirekte blitt tvunget til å gå mange runder med seg selv.

Hvilket ville vært et godt grunnlag for det nye ”vi”.