Integrering og integreringspolitikk

Debatten om islam, om det så gjelder snikislamisering, radikal islam, ekstrem islam eller annet, har tatt en interessant vending. Det synes som om det begynner å gå opp for Ap, med partisekretær Martin Kolberg som mer eller mindre ubevisst veiviser, at islam innebærer noen verdier. Noen av disse er en utfordring for integreringen. Det begynner også å gå opp for en del muslimer at denne erkjennelsen tar form i det offentlige rom. Regnestykket blir således enkelt: kritiseres islam, hevder muslimer å være offer. Tar man islam på alvor, hevder muslimer seg mobbet. Media på sin side klarer overhodet ikke å skille mellom islam og muslimer. Men det norske folk har fått selvtillit.

Bandekrigene raser i sentrale deler av København. Folket holder seg vekk, i redsel for å bli skutt. Politiet vegrer seg for å gå inn, det samme med tjenestepersonell fra brann- og helsevesen. Bussjåfører nekter å kjøre uten politibeskyttelse. Helle Merete Brix rapporterer i dag om situasjonen, der hennes tolkning er at fraværet av far fører til at unge henvender seg til radikal islam, og islamiseringsprosessen fører til at menn har overtatt steder som Nørrebro. For selv om statsminister Fogh Rasmussen nærmest har sneket seg rundt i Nørrebro, så er han mentalt i NATO, og Københavns overborgermester Ritt Bjerrgaard forsøker å betale seg ut av elendigheten. Hvor er så dem som skal gripe fatt i problemene?

Pseudonymet og briten Hannah Shah har skrevet boken om livet sitt med en imam-far som misbrukte henne seksuelt fra hun var fem år gammel, og som skulle gifte henne bort i Pakistan. Da hun ba om hjelp i det offentlige, skjedde det samme som HRS har vitnet uttallige ganger i Norge: Det profesjonelle apparatet tilkaller en av sine såkalte ”kultureksperter”, som typisk torpederte Hannahs forsøk på å redde seg selv. Kultureksperten sendte henne hjem igjen. Hannah måtte ikke “svikte eget miljø”.

Somaliske Abdisamed Mohamed har fundert over hvordan han blir oppfattet av det norske samfunnet. Han skriver: ”Hvert eneste hjørne jeg er på, så er det meg de snakker om. Nettopp, en somalisk mann. Den onde mannen. Voldtektsmann. Kvinne- og barnemishandler. Narkoman. Det er slike framstillinger jeg får av meg selv hver dag. Er dette virkelig meg?”

Så blir det likevel Malmö-tur på FrP. I morgen drar en delegasjon på fire personer til området Rosengård, som mange hevder er Skandinavias mest mislykkede integreringsprosjekt. FrP har blitt latterliggjort etter at Siv Jensen hevdet at sharialover dominerer i Rosengård. Er Jensen på ”sharia-tur”, eller er det media og politikere som ”ikke ser skogen” fordi deres egne skylapper stenger for inn- og utsyn?

På kvinnedagen meldes det fra Danmark at bandeoppgjørene i bydelen Nørrebro i Danmark har endret innbyggernes adferd. Spesielt gjelder dette kvinnene; om lag halvparten av kvinnene sier de føler seg utrygge og at de etter 30 skuddepisoder og ett drap, har endret sin oppførsel.

Så skjedde det mange har ønsket og mange har fryktet: Forfatteren av boka ”Se oss”, står frem i full offentlighet. Amal Aden eksisterer altså, det var ikke en norsk kvinne som i samarbeid med Aschehoug hadde begått århundrets stunt av en manipulasjon likevel, slik blant andre Bashe Musse mer enn antydet. Aden kan bli en svært viktig stemme for særlig de marginaliserte somaliske barna. Med hennes brede erfaring fra magre og vonde barne- og ungdomsliv i de indre sirkler, kan hun bidra til at nødvendige politiske løsninger endelig kommer på bordet. Vi er håpefulle, og forhåpentligvis mange med oss. Makteliten i de somaliske klanene derimot, tror jeg skjelver i buksene, det samme gjør antakelig politikere, viss prosjekt synes å være å tegne et bilde av et Norge som fredfylt, harmonisk flerkulturelt samfunn. De skal få noe å bryne seg på.

Ute av kontroll. Den siste tiden har Human Rights Service (HRS) fokusert på kjønnslemlestelse blant somaliere. Prosjektet avdekket i tillegg andre grove kriminelle forhold, innvandringsjuks, identitetsjuks, barneekteskap, et offentlig hjelpeapparat som ikke klarer å stille opp; med andre ord en integrerings- og innvandringspolitikk ute av kontroll. Denne og foregående regjeringer har vegret seg mot å erkjenne sentrale integreringsproblemer. Derav uteblir adekvat handling. Hvor lenge skal vi vente på oppvåkningen? Her kan du lese våre krav til Regjeringen, publisert i dagens Aftenposten. BLI MED I NETTDEBATTEN MED HEGE STORHAUG.

Rektoren ved Møllergata skole sier at innføringen av kjønnsdelt kroppsøving ikke har noe med islam å gjøre, og Dagbladet er gladelig mikrofonstativ. Problemet er bare at rektoren sa noe helt annet for et halvt år siden.

Nicolai Sennels er autorisert psykolog i København. Han har i en årrekke jobbet som psykolog for muslimske innvandrere, både første- og andregenerasjon, og flyktninger. Han forteller i dag hvordan integreringsbildet ser ut når man ikke snakker om innvandrere, men med dem. Sennels girper fatt i ulike integreringsmyter, som at det ikke er forskjell på innvandrere, at kulturell bakgrunn ikke har noen betydning, at religiøs ekstremisme bare finnes i de snevre kretser og at kulturelle og religiøse faktorer ikke har betydning for innvandrernes ofte dårlige sosiale og økonomiske situasjon.

Karita Bekkemellem (Ap) støtter Siv Jensen (FrP) i at vi må være tøffere overfor uønskede praksiser og tradisjoner, og ikke naivitet ha klokketro på at dialog og humanisme ordner alle integreringsproblemer. Hun føler seg derimot ikke truffet av kritikken Jensen retter mot kvinnebevegelsen, noe heller ikke andre i kvinnebevegelsen synes å gjøre.

Kravet om å kunne det norske språk ble raskt møtt med kravet om at opplæringen måtte være gratis, da bare et fåtall ville ha mulighet til å betale selv for slik opplæring. Men stort sett alle var enige om at de fleste ønsket å lære seg norsk. Opplæringen er nå gratis, med mange tomme pulter som resultat.

En uavhengig radikal avis som Klassekampen, mindre og mindre eid av Arbeidernes Kommunistparti (AKP), har i dag en leder som går til sterkt forsvar for religion, i integreringens navn. Og jeg har herjet med den.

Danske sosialdemokrater tyr til kontroversielle midler for å sikre integrering av innvandrerbarn. Innvandrerforeldre som har dårlige danskkunnskaper skal ikke få ha deres ettåringer hjemme. Barna skal tvangsendes til barnehage, eller såkalte vuggestue. Velferds- og likestillingsminister avviser ikke ideen.

En ny studie fra OECD avdekker at dårlig integrering er svært så belastende for den danske hovedstaden København, blant annet ved markant høyere arbeidsledighet. Samtidig kommer en studie fra Tyskland som konkluderer med en alarmerende høy prosentandel innvandrere som lever i parallelle samfunn. Spesielt gjelder dette innvandrere av tyrkisk herkomst, som selv i tredjegenerasjon i liten grad deltar i det tyske samfunnet.

Selv om ikke-vestlig ungdom strømmer inn på utdannelsesinstitusjoner i Danmark, fører ikke dette til bedre samspill mellom dem og danske elever. Til og med 3. generasjon lever isolert fra danske medelever, rapporterer integrasjonskonsulenter og skoleledere. Særlig ikke-vestlige jenter, les muslimske, deltar i liten grad i sosiale aktiviteter ved skolene. Tendensen til sosial isolasjon er økende og forventes å vedvare når de unge blir voksne.

Ungdommen i Rosengärd får nok en gang rettet søkelyset mot seg. Hva ligger til grunn for de voldelige opptøyene? Og hvem sloss de egentlig mot? Antropolog Aje Carlbom kaller etablissementets forklaring om ”utenforskap” for en ”ideologisk røre”. Knapt et eneste europeisk land har gjort så mye for å integrere muslimer enn Sverige. Hvis ikke tankene ledes bort fra offerperspektivet, kommer Rosengärds ungdom vanskelig nærmere Sverige. Ungdommen trenger ikke flere moskeer. De trenger utdanningen og flere veier inn i det svenske samfunnet, konkluderer Carlcom.

Herjingene i Malmøs forstad Rosengård preges igjen av brannbomber, steinkasting og politi som beskytter personell fra brannvesenet og ambulansen. Denne gangen er det oppsigelsen av en leiekontrakt for en moské og ditto husokkupasjon som har utløst ungdommenes herjinger. Vi får nok høre mye om hva dette ikke skyldes, og enda mer om det svenske utenforskapet.

Heller ikke 2008 har gjort Sverige til det politikerne og media forgjeves prøver å få det svenske folk til å tro: Innvandringen er problemfri. Visse steder er det gått så langt at det betegnes som å ikke eksistere noen normaltilstand lengre.

Mens norske regjeringer de siste tiårene har valgt dialog som en av sine fremste strategier i integreringsarbeidet, er den danske regjeringen langt mer uvillig til å gi blankofullmakt til dialogen. Der heter det at man slett ikke bør snakke med hvem som helst, nettopp fordi dialogen kan tjene som legitimering. Men det har ikke den danske integreringsministeren helt fått med seg.

I Lillehammer har de så langt de kan huske arrangert skoleegudstjeneste opp mot jul. Arrangementet, som elevene selv er med å forberede, har alltid vært godt mottatt, både av elever, foreldre og besteforeldre. Elever som ikke har ønsket å delta, har fått annet tilbud, men dette har vært en forsvinnende liten gruppe. Selv elever med annen religiøs tilknytning har fornøyd deltatt i julegudstjenesten. Så egentlig har det bare vært fryd og gammen. Men det var til skolesjefen og rektorene fant ut at slik velstand kan man ikke ha. Rektorkollegiet har vedtatt at skolegudstjenester ikke skal finne sted. Lærerne fortviler, ikke minst fordi ”muslimer får skylda”, men skolesjefen viker ikke en tomme. Her får du en god veiledning i hvordan man kan skape konflikt.

I et innlegg i Aftenposten 13. november utfordrer forfatteren av boken ”Se oss”, Amal Aden, norsksomaliske talspersoner og organisasjoner til å ta avstand offentlig fra de voldelige islamistene i al-Shabab, som blant annet står bak steining av en 13 år gammel jente. Talspersonene og organisasjonene har tidligere åpent støttet al-Shabab, moralsk og økonomisk. Men Amal Aden, som har skrevet en hjerteskjærende bok om undertrykking og vold mot barn og kvinner i somaliske miljø i Oslo, møter en mur av taushet. For en skam. Og for en tragedie.

Moa hylles av Klanen og fotball-Norge. Landslagstrener Åge Hareide sier han har ”hele pakka”. Men mens Moa leverer varene – han lager mål, så lager den somaliske kvinnen Fatima Al Madar selvmål med sin kritikk av Amal Aden.

Ting tar tid, ingen tvil om det. Nå har Norge ”oppdaget” at ulike innvandrer også kan importere en barneoppdragelse som strider mot norsk praksis. HRS har i flere år prøvd å få blant annet Barnombudet til å rette oppmerksomheten til at vold i barneoppdragelsen slett ikke er uvanlig blant ulike innvandrere, noe ikke minst ansatte ved helsestasjoner, barnehager og skoler har erfart. ”Forklaringen” på arr og annet er gjerne at barnet ble påført dette i sitt opprinnelsesland, en forklaring som mange har mistet tillit til. Men veien derfra til handling, synes uendelig lang. Noen kan jo føle seg ”stigmatisert” – og barna betaler prisen.