Integrering og integreringspolitikk

De sloss mot Sverige og mot hverandre

Ungdommen i Rosengärd får nok en gang rettet søkelyset mot seg. Hva ligger til grunn for de voldelige opptøyene? Og hvem sloss de egentlig mot? Antropolog Aje Carlbom kaller etablissementets forklaring om ”utenforskap” for en ”ideologisk røre”. Knapt et eneste europeisk land har gjort så mye for å integrere muslimer enn Sverige. Hvis ikke tankene ledes bort fra offerperspektivet, kommer Rosengärds ungdom vanskelig nærmere Sverige. Ungdommen trenger ikke flere moskeer. De trenger utdanningen og flere veier inn i det svenske samfunnet, konkluderer Carlcom.

Hege Storhaug, HRS

Den siste tiden har det igjen vært gateopptøyer i Rosengärd, kanskje noen av de verste vi har sett de siste årene. Opptøyene ble utløst da en såkalt ”kjeller-moské” mistet leiekontrakten og eieren ville ha trossamfunnet ut av lokalene. ”Det ”fant ikke de unge seg i”, de såkalt provoseres, og dermed svarer de på autopilot med vold. Det vil si de unge guttene og mennene, for jentene sitter hjemme og ”visker bak gardinene”, som den ledende tyske feministen Alice Schwarzer formulerte det under opptøyene i enklavene ved Paris i 2005. Som jeg skrev i boken Men størst av alt er friheten:

Under de voldsomme opptøyene i Frankrike i 2005, var det få i Europa som pekte på de religiøse aspektene og kvinneperspektivet som aktuelle forklaringsfaktorer. Fokuset var på marginalisering, arbeidsløshet, liten fremtidstro og rasisme. Ett hederlig unntak er den ledende tyske feministen Alice Schwarzer. Hun påpeker at blant de 40 prosentene arbeidsledige unge med innvandrerbakgrunn i Frankrike, er 25 prosent av dem unge menn og 50 prosent er unge kvinner. ”I sosiale termer skulle således kvinnene ha dobbelt så sterk grunn til å protestere”. Men muslimske kvinner roper ikke i gatene. Schwarzer sier det slik: ”De visker bak gardinene.” Og når jenter og kvinner først protesterer i gatene er det sjeldent mot staten. De protesterer mot voldsbruken til deres egne menn.

Schwarzer viser til at i hennes hjemland Tyskland, er unge tyrkere sterkt overrepresentert på kriminalstatistikker. Hele 25 prosent av tyrkiske gutter støtter oppunder voldsbruk, mot bare seks prosent av tyske gutter, og fire prosent av tyrkiske jenter. Voldsnivået i tyrkiske familier er tre ganger større enn i tyske familier. Ofrene er kvinner og barn, også guttebarn. Til tross for at guttene selv ofte er direkte ofre for voldsutøvelsen, identifiserer de seg med voldspersonen. Altså deres egen far. Så lenge disse faktaene forties, med en ”naiv henvisning til rasisme”, vil vi ikke forstå kjernen i de voldelige opptøyene, mener Schwarzer. Guttene oppdras i et ekstremt patriarkalsk miljø, der de lærer at en ”ekte mann” er en voldelig mann. Og gjennom voldsbruken som mange oppdras i, læres de også opp til å forakte søstere og mødre – de læres opp til kvinneforakt: ”Voldsbruken er kjernen i mannsdominansen i enklavene. Vold er kult. Vold er nøkkelkjennetegnet på ’mannlig’ identitet – særlig sterkt påkrevd når mannlighet rokkes ved og er utrygg.” Schwarzer mener islamister utnytter disse unge mennenes håpløshet. De unge tilbys ny og stolt identitet, mot at de skal få både deres egne kvinner og vantro til å underkaste seg dem. Når disse unge mennene skrek mot fransk politi under opptøyene i 2005, ropte de derfor ikke politiske slagord som under ungdomsopprørene i 1968. De ropte ”horesønner” til politiet.

Arje Carlbom er inne på samme forklaringsvariabler i et innlegg på Newsmill.se.Han peker bekymringsfullt på hvordan ekstreme islamistiske krefter, som fritt har fått lov å etablere seg, drar ungdommen bort fra Sverige og inn i den ”saudiske varmen”. Men først tar han et oppgjør med etablissementets hjelpeløse bortforklaringer, som ikke gjør annet enn å forlenge den allerede lange veien så mange marginaliserte unge i Rosengärd har foran seg.

För tillfället är det en ideologisk röra som dominerar tolkningarna av händelserna i RosengÂrd. Många är alltför snabba att göra som Anders Lago i Södertälje och rama in händelseförloppet i det så kallade «utanförskapet».

Inbyggt i detta ligger olika idéer om att invandrare i Rosengård inte släpps in i samhället, att samhället inte gör tillräckligt mycket för invånarna, att trångboddhet och kackerlackor helt och hollet är fastighetsägarnas ansvar och så vidare. Det är ett märkligt synsätt. Fastighetsägarna kan ju knappast beskyllas för att ha dragit in ohyra eller fuktskadat sina egna fastigheter.

Carlbom peker så på et ubehaglig faktum, et faktum som likevel er helt åpenbart: I årevis har svenske myndigheter pøst inn ressurser for å løfte særlig muslimer inn i samfunnet, stort sett til liten nytte.

Frågan är om det finns något land i Europa som gjort mer än Sverige de senaste decennierna för att integrera människor från andra länder. Ett oräkneligt antal projekt har genomförts, muslimer har kunnat praktisera islam fritt och uttrycka vilka kritiska idéer om samhället som helst utan att drabbas av repressalier. Muslimer har dessutom i minst två decennier haft goda relationer med regering och riksdag som ofta lyssnat till deras idéer.

Så länge offerperspektivet dominerar tänkandet kommer det att vara svårt att förstå stadsdelen Rosengård och andra etniskt och religiöst segregerade områden. Människorna i de här områdena är också i allra högsta grad aktörer som medvetet beslutat sig för att dra sig undan svenska miljöer. Skälen för detta kan variera. Många vill bo nära familj, vänner och landsmän och väljer därför trångboddhet i Rosengård framför egen lägenhet i andra städer eller stadsdelar. Bland muslimer är det vanligt att välja boende i Rosengård av det enkla skälet att det redan bor många muslimer där. Det är enklare att leva som muslim i området än utanför.

Å kunne leve helt og holdent som muslim i hverdagen, synes å være alfa omega for flere og flere muslimer i Sveriges voksende enklaver. Slik videreføres maktstrukturene fra opprinnelseslandene, slik etableres det et kjønnsapartheid. Jeg våger knapt å tenke tanken på hvor omfattende overgrep i religionen og kulturens navn er i disse enklavene: Hvor mange – eller hvor få – jenter fra eksempelvis Somalia slipper unna barberbladet, kniven eller saksa? Hvor mange jentebarn giftes bort i wahhabistenes moskeer? Hvor mange jentebarn og kvinner lever fullstendig marginaliserte liv rettighetsmessig, og er helt eller delvis frihetsberøvet i hverdagen? Hvor mange barn tvinges til å gå på koranskoler der imamer innprenter hatefulle læresetninger i de små barnesinnene, barnesinn som læres opp til å ta full avstand til den friheten svenske barn får inn med morsmelken?

Men det er ikke bare mot Sverige de ekstreme sloss. De sloss også internt, akkurat som i opprinnelseslandene.

Moskén är utan tvekan den viktigaste religiösa institutionen för muslimer. I Rosengård finns flera olika så kallade «källarmoskéer», bönerum som är inhysta i cykelförråd eller förvaringslokaler. En uppfattning om den här situationen är att muslimer etablerat källarmoskéer i väntan på att kunna bygga upp arkitektoniskt riktiga moskéer.

Detta är en idé som behöver modifieras, åtminstone när det handlar om Rosengård. Här avspeglar moskéstrukturen politiska och religiösa skillnader i åsikter mellan islamistiska och andra grupper. Dessa problem har ingenting att göra med det svenska samhället utan är en «intern» fråga mellan muslimer. Det ser likadant ut i andra länder.

I Rosengård etablerades den stora moskén (Islamic center) 1984, det vill säga först av alla moskéer. Genom åren har moskén dragit till sig muslimer från olika delar av Sverige och världen. Dessa har träffats i moskén och etablerat grupper inom gruppen som initierat politiska diskussioner som lett till konflikter. Den stora moskéns ledning, med grundaren Beijzat Becirov i spetsen, har på grund av konflikterna tvingat bort «fraktionerna» från moskén och detta har gjort att de etablerat egna moskéer.

Källarmoskén som avhysts av fastighetsägaren har ingått i det religiösa nätverket kring en av Rosengårds äldsta källarmoskéer, Islamiska kulturföreningen. Jag intervjuade företrädare för den här moskén i början av 1990-talet och redan då var det känt att det var en så kallat «wahhabistisk» tolkning av islam som dominerade aktivisternas synsätt.

I wahhabismens kjølvann finner man isolasjonisme. En ekstrem konformitet, der enkeltindividet knuses i et kynisk spill om makt og ”den gudegitte sannheten”.

Enkelt uttryckt är det en mycket konservativ uppfattning som handlar om att etablera en stark religiös kontroll av individer och samhällen. Typiskt för den här sortens islamister är att praktisera en bokstavstrogen trosuppfattning. Till skillnad från många andra islamiska aktivister avvisar wahhabister försöken som görs får att anpassa islam till europeiska förhållanden. Wahhabister är inte speciellt populära hos muslimer i allmänhet utan betraktas som fanatiker och sekterister.

Muslimer som praktiserar den här typen av religiösa uppfattningar är ofta «isolationistiska». Deras starka idéer om religiös «renhet» gör att de är noga med att inte besmittas av sekulära ideal eller värderingar. Att «bryta» med det dominerande samhällets normer är därför vanligt för wahhabister. Det kan handla om att man vill klä sig p ett annat sätt än andra, att man bosätter sig i segregerade områden, att man undviker miljöer som uppfattas som religiöst orena.

Dette er blant annet oppskriften på å skape en underklasse: Den oppvoksende generasjonen avskjæres effektivt fra høyere utdannelse. Ikke av svenske myndigheter, men av sine egne. Sveriges kamp for integrering, svares med en omfattende, ja, en total motkamp fra wahhabistisk hold.

Under 1990-talet drogs många somalier in i den här religiösa rörelsen. Följden av detta blev att många av religiösa skäl undvek högre utbildning på högskolor och universitet eftersom det enligt wahhabistisk ideologi riskerade att förstöra den religiösa tron.

Wahhabisterna i Rosengård har försökt att rekrytera ungdomar till sin verksamhet i flera år. För tolv år sedan tog de över och islamiserade verksamheten i en hyresgästförening i området och i samband med det exkluderade man en grupp romer.

Att avhysa den här gruppen från källarmoskén i Herrgården kan uppfattas som diskriminerande och okänsligt men det finns ingenting som hindrar ungdomarna här från att besöka den stora moskén (eller andra moskéer) i området. Det är önskvärt att unga muslimer i området söker sig till andra moskéer i eftersom den wahhabistiska läran allvarligt försvårar integrationsprocessen för kommande generationer. Extrema läror, oberoende av ideologi, riskerar att göra människor till «outsiders» som får det mycket svårt att bli delaktiga i majoritetssamhället.

Muslimska ungdomar i Rosengård behöver inte fler moskéer. De behöver svensk utbildning och fler vägar in i det svenska samhället.

At de unge trenger utdannelse og flere veier inn i det svenske samfunnet er det ingen tvil om. Spørsmålet er om ikke store deler av dagens unge allerede er tapt for det svenske samfunnet. Hvis denne pessimistiske hypotesen skulle stemme, er neste spørsmål hvordan Sverige skal klare å redde tredjegenerasjonen. Til det trengs det en kraftig omlegging av både innvandrings- og integreringspolitikken, en omlegging som vil skape så mye offentlig ubehag og støy at antakelig ingen av dagens veletablert politisk parti orker å oppryddingen.

Norge ligger etter min vurdering et par skritt bak utviklingen i Sverige. Enn så lenge. Får vi en politisk oppvåkning knyttet til valget i 2009, kan skuta sakte men sikkert styres inn i mer humane og bærekraftige farvann.